Må dele denne perlen med dere!

Det eneste som er morsomt er at Bauche fortsatt ler. Snakk om merkelig humor.

Jeg begynte også å le...og humrer faktisk litt ennå .....(..og føler meg samtidig litt slem ).

Og om armer og ben ikke var av stål lenger, så var iallefall viljen det!! Det skal de ha 🙂

Divine skrev:

Er det det at de vakler og krabber som er morsomt? Og i så fall, HVORFOR er det morsomt? Fordi de ser teite ut? Fordi de ER teite som tillater at det går så langt at de blir så slitne?

Jeg synes det er veldig vanskelig å forklare hvorfor jeg ler. Det er ikke noen bevisst analytisk handling. Jeg ser filmsnutten og jeg ler spontant.

Det med humor og hvorfor man ler er jo en veldig individuell greie.
Jeg ler f.eks. så og si alltid når Harald Eia og Bård Tufte Johansen står for stuntene. Jeg kjenner mennesker (veldig få) som synes at deres programmer er usmakelige, umorsomme og rett og slett på grensa til å være mobbende. Og jeg klarer ikke å forklare dem hva som er så gøy med at en voksen mann slikker dip fra det amputerte beinet til en annen voksen mann, men jeg ler meg fillete alikevel.

Manga skrev:

Det eneste som er morsomt er at Bauche fortsatt ler. Snakk om merkelig humor.

Godt poeng...

Jeg skal innrømme at jeg ble litt himmelfallen da jeg hørte at de slåss om fjerdeplassen, altså.

Jeg pleier vanligvis å le av sånne greier, men denne skapte bare en patetisk sympati for de to damene hos meg.

Manga skrev:

Det eneste som er morsomt er at Bauche fortsatt ler. Snakk om merkelig humor.

Jeg har også en litt merkelig humor, og syns "funny walks" er knall morsomt. Sånn som denne ler jeg høyt av.


(Kilde: youtube.com)



Men videoen i hovedinnlegget syns jeg var ganske vond å se på, jeg hadde stor medfølelse for de stakkars damene.

Jeg synes verken eller var morsom. :sær:

Sjekk leggmuskelen hennes da, en av de første gangene hun faller. Fy faen, musklene er jo sikkert helt sammenkrampete. Ja, jeg syns folk er tullinger for å utsette seg for sånt, men fader altså, for et pågangsmot når man er så full i smerter som de må ha vært.

Så nei, jeg skjønner ikke hvor det morsomme er her.

Jeg er jo enda sprøere, for jeg syns det er gripende og litt flott.

Jeg syns faktisk det er fantastisk å se hvilke reserver man faktisk har der, når man graver helt, helt nederst i kjelleren. At folk er villig til å gi alt, og at de da faktisk klarer noe man ikke hadde trodd de skulle klarer.

:Offisielt sprø:

uffe meg da de var jammen slitene gitt.

Har sendt linken til en venninne som skal delta i en Ironman, og hun kommer til å le like godt som meg.

Jeg er nok også litt sprø.

Signerer Polyanna. Ble rett og slett rørt! Å se målet og springe mot den og ikke gi selvom krampen tar deg. Jeg blir rett og slett mektig imponert.
Jeg tror at jeg hadde gitt opp etter 3-4 krampen.

Jeg lo. Det bare skjedde da den andre damen kom.

Ellers ble jeg veldig imponert over pågangsmotet, til tross for at jeg ikke skjønner meg på konkurranseidrett! Men, jeg skjønner godt at de kryper i mål når de er så nær mål til tross for kramper her og der. Men på tross av at jeg er imponert så var det altså komisk nok til at jeg ikke klarte å holde tilbake latteren.

Det er flaut å innrømme det, men jeg følte meg vel omtrent sånn da jeg hadde vasset opp i lårhøy snø i et par hundre meters oppoverbakke til hytta. Jeg krabbet fra brønnen til hyttedøra også. Med sekk på ryggen, sekk på magen og en søppelsekk full av dyner/puter i hver hånd. Men det sier nok mest om min fysiske form da.

Polyanna skrev:

At folk er villig til å gi alt, og at de da faktisk klarer noe man ikke hadde trodd de skulle klarer.

Det er her det skurrer for meg. Man snakker ikke om å gi alt for å berge livet eller redde sin syke mor eller noe, men man ofrer all sin verdighet på grunn av et løp? Jeg skjønner det bare ikke. Jeg synes det er sykt dersom det har blitt sånn at må ta seg ut i den grad at man nesten er døden nær før at en innsats skal være verdt noe.

Divine skrev:

Det er her det skurrer for meg. Man snakker ikke om å gi alt for å berge livet eller redde sin syke mor eller noe, men man ofrer all sin verdighet på grunn av et løp? Jeg skjønner det bare ikke. Jeg synes det er sykt dersom man må ta seg sånn ut at man er døden nær før at en innsats skal være verdt noe.

Det er nok noe med personlig mål. Målene man vil oppnå og hvor langt man vil gå for å nå det. Om det er sport eller studere eller redde verden.

Synes du man ofrer verdigheten, altså? I min bok kommer dette ikke en gang i nærheten av syklister som bæsjer i capsen eller bare rett i buksa for å slippe tap av tid eller målpassering av en siklende Bjørn Dæhli og andre. Selv de siste eksemplene kommer vel ikke innenfor tap av verdighet - i hvert fall ikke hvis man er aktiv i miljøene. For meg som står utenfor så blir det på æsj-nivå, men ikke så ille at jeg tenker at de taper sin verdighet.

Jeg ser det selvsagt ut fra mitt eget perspektiv, men for MEG ville det vært tap av verdighet. Og det er derfor jeg overhodet ikke synes at dette er morsomt, bare ubehagelig. Men jeg SKJØNNER jo, hvis jeg skal være rasjonell, at for andre er dette bare en naturlig konsekvens av det å satse stort.