Spinoff: Hvordan ser du for deg å bo når barna flytter ut?

Om jeg skulle bodd i leilighet måtte det ha vært tilknyttet et fint uteområde der man kan føle man er hjemme liksom. S helst en leilighet på bakkeplan med utgang rett ned på bakken slik at man slipper å gå rundt hele bygget.

Den måtte ha vært i gangavstand til det meste, hvis ikke er mye av poenget borte for min del.
Ha rimelig stor stue/kjøkken, slik at man har plass til gjester rundt spisebordet og i sittegruppen.
Gjerne innglasset veranda som blir som en utvidet stue, og minst to soverom. Godt med bodplass ville jeg også ønsket meg.

Jeg syns ikke man skal ha dårlig samvittighet overhodet fo å ønske å bo sånn eller sånn. Man bor som man selv trives, om det så er i campingvogn. Men jeg forstår veldig godt ønsket om å ha plass til familie på overnatting. Særlig om familien kommer fra et stykke unna.

Jeg tipper at vi blir boende i huset vi bor i nå til mannen ikke orker å måke den lange bakken vår mer. Etter det blir det en leilighet. Hvor aner jeg ikke, men jeg kan gjerne flytte på meg hvis jeg er pensjonist på det tidspunktet.

Vi kommer nok til å bo her vi bor en god stund. Hvis/når vi flytter skal vi ha minst et ekstra rom, men jeg vil ikke ha større bolig enn vi trenger i det daglige. Jeg vil heller bruke penger på andre ting enn å bo. Jeg vil bo passe sentralt og gjerne ha litt hage eller en stor balkong. Jeg vil også ha utsikt, gode solforhold og helst ikke så mye innsyn. Mulig jeg blir nødt til å jenke litt på kravene eller flytte i blokk ikke så langt unna der vi bor nå.

Jeg ønsker meg over til leilighet etterhvert som barnet mitt ikke trenger å bo så nær lekekamerater. Jeg vil enten ha en leilighet med utsikt (det innebærer å bli værende i bydelen vår) eller byleilighet på Frogner. Jeg er veldig glad i hagearbeid, så jeg må finne en løsning på det.

Dette har vi tenkt på også.
Vi bor i enebolig på 180 kvm nå, vi holdt på å kjøpe nytt, men valgte å bli boende. Og her blir vi nok i 10-15 år til, men ikke lenger enn det.
Jeg tror jeg ønsker meg leilighet, med hage, med plass til overnatting. Men lettstelt og greit. Og plass til overnatting må det være.

Hyacinth skrev:

Ja, det høres herlig ut. Men er det "slemt" mot barna? Noen sa nemlig til meg at de følte det sånn. Jeg har kronisk dårlig samvittighet for alt for tiden, så jeg greier ikke tenke klart...

Jeg lurer også på hvorfor det skulle være slemt mot barna? Tenker du på at vi evt. selger barndomshjemmet deres? I såfall vil de få tilbud om å kjøpe det når vi selger, utover det har jeg ingen skrupler med å selge noe som helst av det jeg eier.

Jeg akter ikke å sitte med ett stor hus og ditto hage for å kunne huse barn og barnebarn i ferier.

Jeg bare gleder meg til å ha hele huset for oss selv og prosjektene våre, og mannen min sier at vi aldri skal flytte, han er på samme viset. Så han må bli dement før det skulle bli gjennomførbart å flytte han.

Vi bor i et gammelt bestemorshus så jeg synes at det er en bonus (all den tid vi har tenkt å bo her uansett) å ha plass til 10 overnattingsgjester uten at det er noe som helst stress.

Men jeg synes ikke at man skal ha noe plikt til å ha stort hus for å kunne ha overnattingsplass for barna altså, i hvertfall ikke trenge å ha dårlig samvittighet for det.

Jeg kunne tenkt meg leilighet i Oslo, mens mannen som elsker å stelle i hagen vil foretrekke å bli boende her (landbrukskommune noen mil utenfor Oslo)

Eg ser egentlig for meg at me bur her me bur. Me har eit hus på 160 kvm og ein lettstelt hage. Alle soverom og bad er i 2. etasje, men 1. etasje kan lett gjerast om til livsløpstandard. Koseleg og roleg nabolag med alt frå småbarn til besteforeldre. Me trivst godt her. Samtidig ser me jo at når ungane flyttar ut ligg alle muligheter åpne. Det spørs om me ikkje gjer som ein kollega: Kjøper ein liten lettstelt leilighet sentralt, og bruker eneboligen som hytte for heile familien.

Vi ønsker sentrumsnær leilighet. Akkurat som vi har i dag.

Hage og masse plass har aldri vært høyt på prioriteringslista vår.

Og så vil vi fortsette å ha hytte i nærheten for å tidvis ha tilgang til naturen rett utenfor døra eller så et feriehus i Italia (eller noe sånt).

Vi er veldig samstemte om dette. Mannen og jeg pratet om dette senest i går kveld.

De fleste barna mine har allerede flyttet ut, men minstemann har jo noen år igjen å bo hjemme. Jeg legger ikke planer så langt fram i tid.

Så lenge begge er i god form ser vi vel for oss å bli boende her vi bor så lenge som mulig, egentlig. Da vi kjøpte hus (halvpart av tomannsbolig) i fjor høst, var vi ute etter et sted vi kunne bo til ungene ble store og vel så det, og det føles det som om vi har funnet. Rommene deres er store nok til at de kan bo der til de flytter ut, og vi skal nok helt klart klare å benytte oss av rommene når de ikke bor her lenger. Bibliotek til mor, for eksempel. Det gjenstår å se hvordan ting blir, vi har så små barn at det er lenge til det er aktuelt, mye kan jo skje mellom nå og da.

Jeg tror faktisk at dette er det siste hjemmet vi har. Iallefall så lenge vi begge lever og er gift. Det er det vi alltid har sett for oss iallefall.

Leilighet eller rekkehus er absolutt ikke en fremtidsdrøm.

Vi har altfor stort hus, 280 kvm og 2 mål tomt. Frem til nå har det vært veldig kjekt å ha så stor plass, med 5 barn og 2 voksne har vi sluppet å trø oppå hverandre.
De to største har flyttet ut, de to neste flytter ut neste år og da er det vi gamlingene og knerten igjen.
Vi har mulighet til å leie ut kjelleren, noe vi nok blir å gjøre.
På sikt skal vi ta over svigerfars nydelige hus. Det er lite, men stort nok for oss. Også ligger det fantastisk til, nede ved sjøen med egen brygge og strandlinje.
Det er planen 🙂
Huset her blir solgt, så bor vi i svigerfarhuset, når pensjonisttilværelsen kommer tipper jeg vi blir å bo i varmere strøk om vinteren og her om sommeren.

007 skrev:

Hvorfor i lall verden skal det være slemt mot barna? De har jo sine egne boliger og om de mener at man skal ha en så stor bolig at mor/far og alle barn/svigerbarn/barnebarn skal kunne overnatte der samtidig, så kan de jo få seg et stort hus selv og innvitere hele storfamilien på overnatting?

Vi teller 15 stykker for tiden, og det kunne ikke falle meg inn i halvsøvne å forvente at mine foreldre skal huse alle 15 på en gang.

Haha, ja, jeg er jo enig. Men jeg har altså hørt fra andre at de synes det er litt slemt, på en måte, å selge barndomshjemmet. Men seriøst, jeg kan da ikke ta sånne hensyn? Selv om jeg vil synes det er trist den dagen mine foreldre flytter, så må de jo nesten få lov til det.

En treroms med direkte utgang til liten hage i Oslo vest. Muligens ferieleilighet, men ser ingen grunn til å eie den, det må være fint å være fri og uten ansvar.

Vi bor i en 78 kvm lettstelt leilighet (2 etg, rekkehus) med 3 soverom og fantastisk utsikt og solforhold. Vi har veranda, og en liten hageflekk bak huset. Jeg ser ikke for meg at vi kommer til å ønske å flytte herfra. Eldstejenta flytter mest sannsynlig ut om et år, og rommet forblir jo hennes med det unntak at det skal kunne brukes som gjesterom og TV/spillrom for yngste når eldste ikke er hjemme.

Filifjonka skrev:

De fleste barna mine har allerede flyttet ut, men minstemann har jo noen år igjen å bo hjemme. Jeg legger ikke planer så langt fram i tid.

Egentlig ikke jeg heller, men det går vel an å fabulere litt? Jeg tror grunnen til at jeg ofte tenker litt på dette er at vi allerede nå er på husjakt, men vi finner ingenting som er å betale eller som ligger der vi vil at det skal ligge, så jeg prøver å forsone meg med at det er greit å bo her vi bor nå så lenge ungene bor her, men etter det vil jeg ikke bo her mer.

Vi har en mellomstor enebolig (120 kvadrat) og ganske stor hage. Jeg ser for meg at vi vil bli boende her. Det er sentralt og greit. Jeg liker hagearbeid og ser ikke for meg at jeg vil ønske meg en leilighet. Med mindre jeg blir dårlig til bens og veldig lei av hagen.

Jeg synes ikke at det er slemt mot barn å selge barndomshjemmet deres. Når de har flyttet hjemmefra, så har de flyttet hjemmefra. Det er mye verre å bli sittende med et hus man ikke ønsker seg og kanskje ikke klarer å holde og så forvente at barn både skal hjelpe til og være takknemmelige for at man beholder huset "for deres skyld".

Tror egentlig at vi blir boende i vårt rekkehus. Har faktisk tenkt mye på dette selv, men mer ift når barna blir studenter. Slik boligmarkedet er idag, lånemuligheter og slikt så ønsker jeg egentlig at de ikke tar opp studielån. Så det er mulig at de kan bli boende hjemme, og at vi gjør om deler av boligen til hybler for dem. Men det forutsetter studier i Oslo da, og begge ønsker strengt tatt å studere i Trondheim som vi gjorde (så sikre man kan være i barnealder da ), og da blir det jo annerledes.
Så det er der tankene våre er ift bosituasjon. Tiden etter det får vi ta senere 🙂