Hvorfor a-ending i "Samordna opptak"?

Bergenserere steiler jo på enhver a.

Toffskij

(og det er noe herlig bergensk over det å mene at hele landet bør skrive slik som jeg snakker )

Karamell skrev:

Bergenserere steiler jo på enhver a.

Ja, og hvorfor er det sånn? Greit nok at det snakkes sånn, men bergensere også vet jo at de fleste har en annen muntlig variant?

My skrev:

Toffskij

(og det er noe herlig bergensk over det å mene at hele landet bør skrive slik som jeg snakker )

Jeg synes det er noe vakkert med et skriftspråk, uten radikal bokmål, slik vi er oppvokst med. Det å lese tekster, bøker, artikler uten flust av a-endinger opplever jeg som ryddig og flott. Nå er det a-endinger overalt, og jeg blir dratt ut av teksten, blir irritert over hvor lite setningene flyter, at det bærer stort preg av mer muntlig språk enn skriftlig og derfor mer uformelt. Jeg har selvinnsikt nok til å forstå at jeg er sær, men likefullt er det min oppriktige mening. Kan legge til at jeg er oppvokst et område hvor det er ekstrem bruk av a-endinger, så det handler ikke om at jeg på noe måte er fra riksmålsmiljø. Men jeg har alltid vært en bokorm, så det kommer kanskje derfra.

Og takk for timen, Toffskij

Du er ikke sær, du er konservativ.

Tror det er forholdsvis vanlig å synes at det høres gammeldags ut med «for få» a-endelser og muntlig og uformelt med «for mange». Og så varierer det, som så ofte, akkurat hvor grensen (eller grensa) går.

Takk for forklaring, Toffskij.

Jeg liker a-endinger.

Toffskij skrev:

Du er ikke sær, du er konservativ.

Det forklarer hvorfor jeg bruker en hel haug av a-endelser i hytt og pine. Jeg er radikal, ja? Det ha'kke noe som helst med at nordslekta ender det meste med en a, som i pia (=jentungen)?

Jeg er også ganske [språklig] konservativ, selv om jeg er nordfra og har masse a-endelser i talespråket mitt. (Men jeg tror faktisk jeg har moderert meg en del de siste ti årene.)

Jeg er (utvandret) bergenser og har aldri brukt a-endelser. Ingen over hodet. Solen og hytten og jenten er det riktige i mitt hode, men det hender en veldig sjelden gang at jeg skriver "gutta" (type "hils gutta") for det føles annerledes enn "guttene" (guttene er liksom bare de små guttene, mens hils gutta inkluderer både barn og mann), men jeg tror det må være det eneste. Jeg rettet min utenlandske manns lærebok da han gikk på norskkurs.

IzziCreo skrev:

Jeg synes det er noe vakkert med et skriftspråk, uten radikal bokmål, slik vi er oppvokst med. Det å lese tekster, bøker, artikler uten flust av a-endinger opplever jeg som ryddig og flott. Nå er det a-endinger overalt, og jeg blir dratt ut av teksten, blir irritert over hvor lite setningene flyter, at det bærer stort preg av mer muntlig språk enn skriftlig og derfor mer uformelt. Jeg har selvinnsikt nok til å forstå at jeg er sær, men likefullt er det min oppriktige mening. Kan legge til at jeg er oppvokst et område hvor det er ekstrem bruk av a-endinger, så det handler ikke om at jeg på noe måte er fra riksmålsmiljø. Men jeg har alltid vært en bokorm, så det kommer kanskje derfra.

Og takk for timen, Toffskij

Mens jeg har som kampsak å få flere til å skrive radikalt bokmål, og bombarderer elevene mine med a-endinger. De får selvsagt skrive mer tradisjonelt bokmål hvis de vil, men jeg blir overlykkelig når jeg ser at noen av dem begynner å bruke mer radikale (og for oss talemålsnære) former.

Det interessante er jo at ingen skriver bare former som de har i talemålet sitt, og så varierer det veldig hvor bevisst man er på at man skriver ting man ikke ville sagt og vice versa. Ingen protesterer på alt som ikke stemmer med talemålet, det er visse signalformer folk reagerer på på den ene eller andre måten, og så går resten under radaren.

Skriftmål og talemål er aldri det samme, rett og slett, og hva som havner i skriftnormen er til dels tilfeldig og til dels resultat av hissige krangler. Pluss at den offisielle skriftnormen og det folk oppfatter som skriftnormen heller ikke sammenfaller helt. Og så har vi det gående.

Toffskij skrev:

Det interessante er jo at ingen skriver bare former som de har i talemålet sitt, og så varierer det veldig hvor bevisst man er på at man skriver ting man ikke ville sagt og vice versa. Ingen protesterer på alt som ikke stemmer med talemålet, det er visse signalformer folk reagerer på på den ene eller andre måten, og så går resten under radaren.

Ja, jeg undrer meg også over at folk henger seg opp i akkurat dette, og definerer det som "feil" i sitt hode, mens de uten å blunke kan skrive (eller godta å lese) en hel masse annet som skiller seg markant ut fra hvordan de snakker, eller hva som er den mest konservative skrivemåten.

Det bare er sånn. Du ser det samme når folk modererer dialekten sin, enkelte trekk ved dialekten er folk veldig bevisst på, og disse trekkene blir typisk fjernet når de modererer den (for eksempel å bytte ikkje til ikke), mens andre trekk går under radaren og blir beholdt. Det er interessante saker!

Ja, det er veldig fasinerende.

Toffskij skrev:

Det bare er sånn. Du ser det samme når folk modererer dialekten sin, enkelte trekk ved dialekten er folk veldig bevisst på, og disse trekkene blir typisk fjernet når de modererer den (for eksempel å bytte ikkje til ikke), mens andre trekk går under radaren og blir beholdt. Det er interessante saker!

Bytte fra ikkje til ikke? Gjør folk det? Jeg opplever det som om man holder på den varianten man har brukt fra man var barn. Det er i alle fall slik for de bergenserne jeg kjenner, men de fleste jeg kjenner sier nok "ikke" og motsatt vei bytter man vel ikke. Noen bergensere får dog "rart" tonefall etter å ha bodd lenge på østlandet eller de veksler mellom bergensk og "østlandsk".

liefje skrev:

Bytte fra ikkje til ikke? Gjør folk det? Jeg opplever det som om man holder på den varianten man har brukt fra man var barn. Det er i alle fall slik for de bergenserne jeg kjenner, men de fleste jeg kjenner sier nok "ikke" og motsatt vei bytter man vel ikke. Noen bergensere får dog "rart" tonefall etter å ha bodd lenge på østlandet eller de veksler mellom bergensk og "østlandsk".

Jeg vet ikke hva Toffskij tenker på med å moderere dialekten, men jeg oppfatter det som noe man gjør bevisst, og midlertidig, som f.eks hvis man snakker med noen som har problemer med å forstå norsk, eller bare har en vanskelig dialekt som man er vant med at folk fra andre steder har problemer med å forstå. Det stedet jeg vokste opp (det siste av dem) har en slik dialekt, og jeg har lagt merke til det samme som Toffen er inne på. De velger da gjerne å si "ikke", når de skal snakke forståelig, men kan beholde andre ord som er lett uforståelige for folk fra andre steder.

Jeg har skiftet dialekt, så jeg er ikke riktig bergenser å spørre om -en endinger mer. ller noe som helt annet. Jeg er tospråklig + blanding, alt etter som.