Var redd for pappa

perper skrev:

Tror nok det er mange som fikk en knips eller dask av de her inne. Det fikk jeg. Men langt i fra noe pryl eller bank. Jo, forresten jeg fikk i ræven en gang,jeg stod å hoppet på fryseboksen og brukte den som trampoline. Da raknet det for min mor. Ellers så kommer man ikke langt med fysisk avstraffelse på noen måte. Tror at vold avler vold

Ja, jeg vet i hvertfall om en del som er jevngamle med meg som ble "oppdratt" med fysisk straff.
Oldefaren min på morssiden var et realt svin. Både mot ungene sine og oldemoren min. Jeg husker ham såvidt, men det jeg husker er en følelse av avsky. Bestemoren min tok ham til slutt(når hun ble voksen og hadde flyttet hjemmefra). Det raknet for henne etter å ha levd med en far som var slem og ond mot hennes hjertegode mor, og sine egne søsken. Da sluttet han å slå oldemoren min også. Ingen av mine foreldre vokste opp med vold som straffemetode, og selv har jeg vokst opp med foreldre som har lært meg at vold er avskyelig. Heldigvis.

Jeg kan huske at jeg en sjelden gang fikk ris på baken av moren min - men faren min har aldri lagt hånd på meg.

Det med at vold avler vold kan også virke andre veien, tror jeg - i hvertfall husker jeg godt at jeg sverget med meg selv at om jeg fikk barn skulle aldri de få ris i hvertfall - noe jeg til dags dato har klart å overholde.

Måtte jeg aldri, aldri miste besinnelsen og legge hånd på barna mine.

Jeg er 70-talls barn og har opplevd både fysisk og psykisk avstraffelse. Den psykiske delen gjorde mest vondt: ordene svir den dag i dag. Det gjør verken øret eller baken...

I denne saken synes jeg det er litt trist at den gamle er død og dermed ikke kan forsvare seg (i den grad det er noe å forsvare).

Jeg ble ikke det minste sjokkert da jeg leste dette, og har ikke problemer med å forestille meg det. Jeg vet ikke hvorfor, men det stemte liksom. Vanskelige å forklare.

Må også si at jeg får inntrykk av at dette er snakk om "bare" fysisk avstraffelse, men en væremåte og en oppdragelse helt i ytterkanten. Når barna seg i mellom snakker om faren som "den fremmede" så ligger det mye grums bak.

banana skrev:

Jeg vet at mine foreldre vil synes det er sverting av "Sjonkel Rolf" å utgi en slik bok med - i deres øyne - såpass "private" opplysninger. At verden ikke hadde trengt å vite det. Det sier vel sitt om hva slags regime jeg har vokst opp i, selv om jeg sjelden kan huske å ha blitt fysisk straffet.

Ja det kan jeg godt tenke meg. Det er derfor jeg synes det blir ekstra viktig at det blir sagt, sånt skal ikke feies under teppet.

Bokormen skrev:

Foreldrene mine ble slått begge to, men har aldri lagt en hånd på sine egne unger. Mamma skryter ofte av det, men hun har til gjengjeld kalt meg stygg, sagt at hun er flau over meg, at hun tror ingen egentlig liker meg, gjort narr av valgene jeg har tatt i livet og mye annet rart. Tror nesten jeg ville foretrukket en ørefik i ny og ne.

Dette kjenner jeg meg igjen i. Dette med å slå seg for brystet og være så stolt av å ikke slå, når de alternative metodene skadet og ødela så mye mer.

nolo skrev:

Og det er verdt å merke seg at det ikke kan sees utenpå hvem som er en tyrann hjemme. Jeg mener, Sjonkel Rolf?

Anuk skrev:

Selv om fysisk avstraffelse var mer vanlig før i tiden enn nå, så er det vel rimelig sjokkerende at Sjonkel Rolf var slik. Han var jo en litt slik koselig, trygg fyr, at han skulle ha et slikt forhold til barna sine er da rimelig overraskende?

Det er veldig viktig at man forstår nettopp dette: Man kan ikke se utenpå hvem som er hustyranner. Mange av psykopatene er velansette i lokalmiljøet, noe som gjør det desto vanskeligere for ofrene å bli trodd og forstått.

Vold mot barn er fryktelig og må ikke forkomme, psykiske overgrep, hvor små de enn er, er, eller kan være, mye vanskeligere å takle i ettertid. Det kan ta lang tid før man skjønner at det er overgrep det foreldrene dine bedriver.

Jeg har i alle fall brukt lang tid på å skjønne at det ikke er noe galt med meg, selv om jeg stadig får og har fått inntrykk av dette gjennom oppveksten. Foreldrenes oppvekst gjennomsyrer den foreldrerollen de har møtt, og hvis man ikke selv er klar over hva som skjedd og kan ta grep og endre på dette overfor sine egne barn. Jeg håper inderlig jeg klarer det overfor datteren min, og eventuelle andre barn som måtte komme.

Det er godt at slikt kommer frem.
For de tre barna som er vokst opp med snille sjonkel Rolf, og alles Rolf Kirkevaag som far var nok hans status hos det norske folk med på å gjøre det verre.
Ingen ville vel tro at han kunne gjøre slikt, han som var så snill ...

Jeg er heldigvis vokst opp uten denslags.
Knips og klyp i øret har det nok vært innimellom. Og jeg husker veldig godt jeg fikk en ørefik av pappa - husker ikke om jeg hadde dyttet broderen ned loftstrappa eller låst ham inne på loftet - men det var nok en total impulsreaksjon fra pappa.
Han ble nok mer lei seg enn meg, og husker det like godt som meg.
Moralen var at sånn gjør vi ikke , hverken han eller jeg.

Pappa er vokst opp med beltereima til far som trussel - og han fikk kjenne den mer enn en gang

Jeg syns i grunn det er greit at han er død og dermed ikke kan "forsvare" sine handlinger. I og med at dette var rimelig vanlig for den generasjonen ville det blitt litt vanskelig å diskutere det på kryss av generasjonene når man har fått en helt annen kultur på nettopp dette. Hva skal han si liksom? "Alle gjorde det"? "Jeg angrer"?

Verden har gått videre, heldigvis, men jeg syns ikke dette er en spesielt sjokkerende historie med tanke på tiden det skjedde i. Vond selvsagt, men ikke sjokkerende.

Inagh skrev:

Ja - hva enkelte mennesker ikke tenker over, er at verbale ørefiker sårer like mye som de fysiske!

Kanskje til og med mer.

Nenne skrev:

Dette kjenner jeg meg igjen i. Dette med å slå seg for brystet og være så stolt av å ikke slå, når de alternative metodene skadet og ødela så mye mer.

Ja, det er og blir fryktelig vondt å bli verbalt mishandlet.
Selv har jeg opplevd fysisk vold i et forhold, og opplevd verbal mishandling fra min mor.

Jeg føler faktisk at det verbale har vært verst.
Om det fordi det var min mor eller ikke, vet jeg i grunnen ikke.
Men det fysiske var mulig å komme seg vekk fra, det var på en måte ikke det verbale. Det sitter mye hardere, føler jeg. Selv om jeg i dag ikke tenker så mye over noen av delene lenger.
Bortsett fra at jeg er fryktelig påpasselig med hva jeg sier/ikke sier til/om mine døtre/barnebarn.

Sjonkel-Rolf-sjokket? Tja, jeg vet ikke om jeg ble så overrasket, jeg...

Jeg kan forstå trangen til å fortelle sin historie. Det er jo nettopp det denne boken er Trond Kirkvågs historie. Broren kan ha opplevd det anderledes. Sånn er det bare to mennesker i liknende situasjon opplever det forskjellig.

Det må være spesielt vanskelig når alle minsunte ham å vokse opp med snille sjonkel Rolf som pappa.

Jeg reagerer ikke så mye på at de fikk ris, selv om jeg synes det er galt, men mere det med frykten for far, og at han avviste sin sønns forsøk på forsoning mot slutten.

Det kan være mange sannheter, og en selvbiografi vil alltid være en subjektiv sannhet.

glitterchick skrev:

Jeg syns i grunn det er greit at han er død og dermed ikke kan "forsvare" sine handlinger. I og med at dette var rimelig vanlig for den generasjonen ville det blitt litt vanskelig å diskutere det på kryss av generasjonene når man har fått en helt annen kultur på nettopp dette. Hva skal han si liksom? "Alle gjorde det"? "Jeg angrer"?

Verden har gått videre, heldigvis, men jeg syns ikke dette er en spesielt sjokkerende historie med tanke på tiden det skjedde i. Vond selvsagt, men ikke sjokkerende.

Foreldrene til sambo var nok aldri i nærheten av å bruke fysisk avstraffing, men de har flere ganger vært inne på at de angrer på at de var så strenge med sambo. Han var en gutt med masse liv og fantasi - litt med lyd og aktivitet enn det som var akseptert på 70-tallet. De har gitt tydelig uttrykk for at de angrer på at de var så strenge/rigide. Og skulle ønske de kunne slappet mer av og gitt gutten sin litt mer frie tøyler.

Gutten vår er veldig lik sambo som liten, han får stort sett utfolde seg og det er jo ikke noe vondt i han. Han hadde nok også blitt veldig frustrert om han hadde blitt tvunget til å være stille og ikke fått kommet til ordet med sine tanker og følelser.

Så det går an å angre på hvordan man løste ting - selv om dette var den mest vanlige den gangen.

Bundbury skrev:

Jeg kan forstå trangen til å fortelle sin historie. Det er jo nettopp det denne boken er Trond Kirkvågs historie. Broren kan ha opplevd det anderledes. Sånn er det bare to mennesker i liknende situasjon opplever det forskjellig.

Det kan være mange sannheter, og en selvbiografi vil alltid være en subjektiv sannhet.

Det er helt sikkert. Og at broren til Sjonkel Rolf nå går ut og sier at dette umulig kan være sant..? Hvordan i alle dager kan han påstå å være 100% sikker på det?

tink skrev:

Så det går an å angre på hvordan man løste ting - selv om dette var den mest vanlige den gangen.

Jeg sier ikke at det ikke går an å angre, men at det skulle bli en mediadebatt mellom to mennesker ser jeg ikke noe poeng i.

Maximillia skrev:

Det er helt sikkert. Og at broren til Sjonkel Rolf nå går ut og sier at dette umulig kan være sant..? Hvordan i alle dager kan han påstå å være 100% sikker på det?

Dette har jeg sett så mange eksempler på. Søsken som fryser ut andre søsken og sier at deres opplevelse er feil. Det er vel en blanding mellom det at de ønsker å beskytte foreldrene sine, og kanskje seg selv, og at søsken rett og slett ikke har samme oppvekst både fordi de kommer til forskjellig tid og fordi de er forskjellige mennesker som blir møtt på ulik måte.

Men jeg synes det er ganske rart at mennesker får seg til å avskrive andre menneskers opplevelser på en slik måte som de gjør. Hva skulle man ha å vinne på å lyve liksom?

glitterchick skrev:

Jeg sier ikke at det ikke går an å angre, men at det skulle bli en mediadebatt mellom to mennesker ser jeg ikke noe poeng i.

Ja, det har du helt rett i. Tok ikke det poenget i farta.

Men jeg ser jo at oppdragelse går i arv - selv om vi i dag også påvirkes av dagens trender/fornuft innen barneoppdragelse, så ligger bareerfaringene i bunnen - og dukker noen ganger opp når situasjonen spisser seg. Så gjelder det bare å være våken og bevvist og ikke la egne erfaringer gå ut over dagens små.

Desembermamma skrev:

Dette har jeg sett så mange eksempler på. Søsken som fryser ut andre søsken og sier at deres opplevelse er feil. Det er vel en blanding mellom det at de ønsker å beskytte foreldrene sine, og kanskje seg selv, og at søsken rett og slett ikke har samme oppvekst både fordi de kommer til forskjellig tid og fordi de er forskjellige mennesker som blir møtt på ulik måte.

Min mor har 7 søsken. De har (minst) 8 forskjellige oppfatninger av sin oppvekst.

Å leve med angsten for å bli slått eller psykisk ydmyket vil for alltid prege en. Men det å oppleve at andre ikke griper inn og stilltiende "godtar" dette er vel det verste for et barn. Denne feigheten glemmer man aldri.
Noen kunne til og med si til forsvar for den/de som påførte "barnet" denne volden at stakkars hun/han hadde det jo så tøfft og ble slått selv at da må dette godtaes.

På en måte er det galt å henge ut en død person som ikke kan forsvare seg selv men på den andre siden så kan jeg godt forstå at han trenger å ta et oppgjør som sikkert nok har preget han.
Dessverre så vet man ikke alltid hvordan en person opptrer på hjemmebane selv ikke de som tror de kjenner vedkommende godt.

Skjønner godt at Trond Kirkvaag har behov for å fortelle om oppveksten og korrigere bildet av faren sin. Det må ha vært utrolig frustrerende å høre på all forherligelsen av pappaen som han selv fikk bank av... Så får onkelen streve med sitt, hva farens oppførsel skaper av sår hos andrekan da ikke T.K ta ansvar for.

Faren min fikk juling på en fast dag i uka, uten grunn overhodet. I den tidens England (på landet), var det sånn mange oppdro barna. Skrekk og gru. Det er jammen godt verden på enkelte områder i hvertfall går fremover, ja!