Er du en planlegger?

Jeg er en planlegger. Helt klart.

Mandarin skrev:

Du sier noe der.

Da er jeg kjempeimpulsiv som laget en avtale i dag som ikke er før på MANDAG.

Kanskje folk har VIDT forskjellige formeninger om hva som er impulsivt?

Man har nok forskjellige definisjoner på det. Jeg synes det er impulsivt om f.eks Vimsen ringer å spør meg en dag, : "Vil du være med på shopping nå"! . Og jeg da sier "ja det passer, jeg er der om 10 minutt!". Planlegger man noen dager frem i tid er det ikke så impulsivt.

Man om man er en planlegger, det var det mer jeg tenkte på . Har man faste avtaler, klubbdager, osv. Så er man jo litt planlegger.

Mandarin skrev:

Man har nok forskjellige definisjoner på det. Jeg synes det er impulsivt om f.eks Vimsen ringer å spør meg en dag, : "Vil du være med på shopping nå"! . Og jeg da sier "ja det passer, jeg er der om 10 minutt!". Planlegger man noen dager frem i tid er det ikke så impulsivt.

Man om man er en planlegger, det var det mer jeg tenkte på . Har man faste avtaler, klubbdager, osv. Så er man jo litt planlegger.

Er enig i at det er impulsivt.

Jeg har skjeden faste tider jeg gjør ting på, men jeg må ha avtaler skal jeg treffe mennesker. Rett og slett fordi det ikke alltid passer.
Jeg syntes ikke jeg er impulsiv da akkurat. Selv om det ikke gjøres som ren rutine.
Er vel mer en planlegger da?

Ja du liker å ha avtaler i boks på forhånd. 😎 Du er nok en planlegger.

Jeg er nok litt av hvert. Liker å planlegge slik du beskriver det. Men samtidig kan jeg være redd for å planlegge langt frem i tid.

I min omgangskrets er det en selvfølge å avtale treff i forveien.
Det utelukker ikke at vi kan finne på noe på impuls, men kino-og kafébesøk avtales gjerne en uke i forveien - og alle føler en forpliktelse når en avtale er inngått ( selvfølgelig kan man melde avbud - men det er mer unntaket enn regelen.)

Det er gøy å være impulsiv - og det ene utelukker ikke det andre.

Men dette med å legge planer - og holde dem - handler om å vise respekt for andres tid, i tillegg til at det er en praktisk nødvendighet når man har barn.

Jeg er ikke en planlegger. Jeg tar ting på sparket. Det gjorde jeg før jeg fikk barn, og det gjør jeg nå med barn. Jeg plages ikke av det. Jeg føler alltid at når det inngås "løse avtaler" så er det likevel en klar intensjonsavtale. Det er sjelden noen bryter den, selv om opplegg eller endelig avtale ikke er spikret.

Nå, for eksempel, går vi palmehelgen i møte, og vi har fortsatt ikke bestemt hva vi skal i påska, annet enn at fjelltur med ski blir det ikke.

Jeg liker å planlegge .
Det har jeg alltid gjort. Planlegge og organisere, så jeg er liksom alltid den som havner i fronten når det gjelder planlegging av fester, arragementer og utdrikkingslag etc.. 😉

Men jeg kan godt være implsiv også, og hiver meg gjerne med på kafè med venner en kveld om jeg får tekstmelding og har mulighet.

Men ferie og sånn liker jeg å planlegge. Jeg liker å vite hva jeg skal og hva jeg får. Men jeg synes ikke nødvendigvis det å ha planlegge trenger å være en motsetning til impulsivitet. Man kan godt klare begge deler?

Har heller ingen faste påskeplaner i år. Tar det litt som det kommer. Men prøver å planlegge sommeren .

Jeg er definitivt en planlegger. Selv før jeg fikk barn foretrakk jeg å ha planer for hva jeg skulle gjøre. Jeg er ikke så veldig flink til å ta ting på impuls, kanskje fordi jeg ikke får tid til å glede meg til det og da har jeg også mindre glede av det.

Jeg er en planlegger, men er åpen for impulsive forslag også!

Jeg kan være begge deler. Av og til er det befriende å kunne ta ting på sparket. Men som småbarnsmor med mann som ønsker å kunne være både planlagt og impulsiv, er det klart at det meste må planlegges. Og det er som oftest greit, for som Blå sier; da får en tid til å glede seg.

Jeg syns det er greit at noen har vanskelig for å planlegge, men har man først laget en avtale så bør det være tungtveiende grunner for å bryte den. Den/de du har avtalt med har jo ryddet plass i sin kalender, og kanskje sagt nei til andre ting for å holde en avtale. Jeg syns heller ikke det er greit ville holde alle muligheter åpne frem til siste sekund, da er det skværere å takke nei i utgangspunktet. Ingen liker å være reserveløsning.

guniss skrev:

Jeg liker å planlegge .
Det har jeg alltid gjort. Planlegge og organisere, så jeg er liksom alltid den som havner i fronten når det gjelder planlegging av fester, arragementer og utdrikkingslag etc.. 😉

Men jeg kan godt være implsiv også, og hiver meg gjerne med på kafè med venner en kveld om jeg får tekstmelding og har mulighet.

Men ferie og sånn liker jeg å planlegge. Jeg liker å vite hva jeg skal og hva jeg får. Men jeg synes ikke nødvendigvis det å ha planlegge trenger å være en motsetning til impulsivitet. Man kan godt klare begge deler?

Har heller ingen faste påskeplaner i år. Tar det litt som det kommer. Men prøver å planlegge sommeren .

Kjenner meg svært godt igjen her. Må ellers ha orden i ting rundt meg for å trives.

Pastill skrev:

Er dette en vanlig forskjell mellom folk med barn og folk uten, eller er det en mennesketype som bare er sånn?

Jeg har alltid trodd at det var en slik pre- og post-barn greie, men nå har jeg møtt på noen impulsive foreldre også. Selv synes jeg det er veldig dumt. Det er som du sier: Jeg orker ikke å sette av ei hel helg på noen som er kjempehyggelig (men som kanskje ikke kommer), når jeg kan handle, ha alenetid, være i svømmehallen, gå på kino med mannen eller en venninne (som holder avtaler) etc.

Monsoon skrev:

Jeg er slik som sier at jeg kanskje kan finne på noe. Det er flere grunner til det, blant annet så er småbarnslivet så uforutsigbart at jeg aldri føler jeg kan spikre noe.

Nå vet ikke jeg hvor små barn du har. Når man har en baby og fullammer (som jeg gjorde) blir man veldig bundet, men nå er eldste jenta mi nesten 3 og det er ikke så lenge uforutsigbart lengre. Jeg synes også det er greit å sette forbehold når jeg avtaler noe. Feks si at mannen min må kanskje jobbe, og hvis det skjer må jeg avlyse.

Jeg er både og jeg! Planlegger litt innimellom og så kan jeg til tider være skikkelig impulsiv!!:D

For meg virker det som om man disuterer to ulike ting; de som bryter avtaler og de som er impulsive. Selv om jeg ikke er en planlegger, og som gjerne kan si til venner at vi tar det som det kommer, så betyr det ikke at jeg ikke holder de avtaler som er inngått, ei heller de intensjonsavtaler som er inngått.

Nova skrev:

For meg virker det som om man disuterer to ulike ting; de som bryter avtaler og de som er impulsive. Selv om jeg ikke er en planlegger, og som gjerne kan si til venner at vi tar det som det kommer, så betyr det ikke at jeg ikke holder de avtaler som er inngått, ei heller de intensjonsavtaler som er inngått.

Det jeg mener da er de som ikke kan fastsette et tidspunkt før en time før. Og at det da i 50% av tilfellene ikke blir noe avtale. Det legger jeg i å "ta det som det kommer". Rett og slett å vente til å se om det passer der og da. 🙂

Jeg planlegger deg meste.:D

Jeg har alltid vært en planlegger, både da jeg var singel, samboer, gift, med og uten barn.

Det er nok ofte slik at de uten barn glemmer at vi med barn må ha beskjed litt på forhånd. Selv elsker jeg å være impulsiv, men det er nok litt vanskeligere nå enn for 3 år siden. Da tok jeg det meste på sparket, og glemte kanskje at de med barn måtte ha beskjed en god stund før
I utgangspunktet er jeg ikke en planlegger, men MÅ være det for å få kabaler til å gå opp.

Jeg er en planlegger og er gift med en impulsiv en. Det er lettere frustrerende.