Små ting som har endret livet ditt?

Har du noen øyblikk som har endret livet ditt? Noe som virket smått, men som har fått store konsekvenser? En hendelse som har satt store spor?

Sånn i ettertid kan jeg se at en enkelt klem var det som snudde alt her i heimen. Jeg stod der så sint som jeg aldri noen sinne har vært (og aldri håper jeg blir igjen), kastet ting vegg i mellom og ba min kjære (som føltes alt annet enn kjær akkurat der og da ) om å komme seg til helvete ut av både hus & liv. Og så stod han der og spurte om han kunne å gi meg en klem 😱. Og det fikk han.

Det er feil å si at alt ble bra der og da, men det var et øyeblikk hvor alt kunne gått lukt til helvete, og vi er begge enige om at det var klemmen som var vendepunktet - både det at han spurte og at jeg tillot ham å gi meg en -det var da vi innså at på tross av alt, så var vi ikke i stand til å gå hver til vårt uansett hvor hardt vi forsøkte å gjøre det.

Det øyeblikket der står veldig klart for meg, og når jeg kjenner etter så kan jeg kjenne alt det sinnet som bruste i meg, og hvordan det rant ut i en klem. Hele den surealistiske situasjonen der jeg var 110% sikker på at forholdet vårt var over i det ene øyeblikket, og der jeg i neste øyeblikk innså at det nok ikke var det likevel.

Andre som har noe å dele?

Det var et rørende vendepunkt, Valentina.

Min historie er av en helt annen karakter.
Da jeg var 17 år og gikk i 3 klasse på videregående hang det en lapp i oppgangen hvor kjæresten min bodde om at de trengte vaskehjelp i et firma som lå like ved. Jeg gikk inn i alle oppgangene i borettslaget, fjernet lappene, ringte på jobben og fikk den. Nå 14 år senere er jeg avdelingsleder i samme firma (ikke innen for rengjøring 😉 ). En liten hendelse som ble inngangsporten til en flott karriere for meg!

Det var i alle fall en historie med tæl i, Mikkeline!

Har du noen gang fortalt at du fjernet lappene? 😉

Den gangen vi var enige om at vi rakk en runde i senga før vi dro på Liseberg kanskje, den sommeren 2004 i striregn i Gøteborg, og samtidig var enige om at eggløsning hadde vært for minst 4 dager siden .

Jeje.

Vi holdt på å miste vårt eldste barn i fjor sommer. Det snudde opp ned på hverdagen vår. Vi har lært oss å sette mye mer pris på hverandre og på hvor heldige vi er. Bagateller har vi fått et helt annet forhold til. Vi lærte også hvor heldige vi er som har så mange flotte mennesker rundt oss som bryr seg og betyr uendelig mye for oss.

Valentina skrev:

Det var i alle fall en historie med tæl i, Mikkeline!

Har du noen gang fortalt at du fjernet lappene? 😉

Ja, men det var ikke det første jeg fortalte 😉
At jeg gjorde det har jeg fått tilbakemelding på at var en bekreftelse på at de syntes det var rett å satse på meg. Det er egentlig en veldig flott historie om at man kan lykkes uten "riktig" utdannelse (jeg har juss og psykoligi - "alle"i firmaet mitt har ingeniør eller økonomi bakgrunn), og jeg er glad at det er min historie!

Jeg forlot barndomshjemmet i en alder av 17 år. En kveld, noen uker etter at jeg flyttet, så satt jeg på hybelen min og kjedet meg,og kjente meg veldig ensom. Ringte da en barndomskamerat, og lurte på om han ville komme på besøk.

Det gjorde han, og vi holdt kontakten videre. Med seg hadde han en stor vennegjeng, som også etterhvert ble mine venner, og blant dem han som jeg nå har fått to barn med, og som jeg snart skal gifte meg med.

Rart å tenke på at et øyeblikks kjedsomhet, og en spontan telefonsamtale, skulle være det som la løypa for resten av mitt liv.

Oppholdet på Starum endret livet mitt. Jeg var 17.
Det å bli mamma også.

apan skrev:

Den gangen vi var enige om at vi rakk en runde i senga før vi dro på Liseberg kanskje, den sommeren 2004 i striregn i Gøteborg, og samtidig var enige om at eggløsning hadde vært for minst 4 dager siden .

Jeje.

Det var i alle fall greit at dere var enige 😉

Susse skrev:

Vi holdt på å miste vårt eldste barn i fjor sommer. Det snudde opp ned på hverdagen vår. Vi har lært oss å sette mye mer pris på hverandre og på hvor heldige vi er. Bagateller har vi fått et helt annet forhold til. Vi lærte også hvor heldige vi er som har så mange flotte mennesker rundt oss som bryr seg og betyr uendelig mye for oss.

det var nok en hendelse man skulle ha vært foruten, som jeg kan tenke meg har satt ting i perspektiv og satt varige spor, ja! Godt det gikk bra!

Mikkeline skrev:

Ja, men det var ikke det første jeg fortalte 😉
At jeg gjorde det har jeg fått tilbakemelding på at var en bekreftelse på at de syntes det var rett å satse på meg. Det er egentlig en veldig flott historie om at man kan lykkes uten "riktig" utdannelse (jeg har juss og psykoligi - "alle"i firmaet mitt har ingeniør eller økonomi bakgrunn), og jeg er glad at det er min historie!

Kjempefin historie .

Carrera skrev:

Jeg forlot barndomshjemmet i en alder av 17 år. En kveld, noen uker etter at jeg flyttet, så satt jeg på hybelen min og kjedet meg,og kjente meg veldig ensom. Ringte da en barndomskamerat, og lurte på om han ville komme på besøk.

Det gjorde han, og vi holdt kontakten videre. Med seg hadde han en stor vennegjeng, som også etterhvert ble mine venner, og blant dem han som jeg nå har fått to barn med, og som jeg snart skal gifte meg med.

Rart å tenke på at et øyeblikks kjedsomhet, og en spontan telefonsamtale, skulle være det som la løypa for resten av mitt liv.

Det kan du si! En liten tilfeldighet som fikk store og lykkelige konsekvenser 🙂

Jeg bestemte meg for å skulke skolen en dag, og dro hjem. På bussterminalen ser jeg en fyr gå inn i en annen buss enn den jeg egentlig skulle ta. Jeg bestemte meg for å hoppe på denne bussen, selv om det betydde et bussbytte for meg. Fyren som gikk inn på bussen, er i dag mannen min. 😀

(Jeg visste hvem han var fra før av, og han hadde invitert meg med ut, men pga diverse misforståelser, og en kræsja bil, så ble det aldri noe av. Bussepisoden var et år senere. Jeg satte meg ned foran ham og sa "Næmmen hei, er du her!" )

Jeg tror jeg har nevnt det her inne før, men here it goes:

Jeg var ute med et par kamerater og ble grepet i armen av en fyr på vei ned en trapp på et utested. Siden jeg gikk sist ned trappa av vårt følge, hadde jeg egentlig ikke tenkt å stoppe. Men heldigvis gjorde jeg det.

(9 måneder etter ble vi foreldre, og til sommeren gifter vi oss! 😀)

Ms.Lee skrev:

Jeg bestemte meg for å skulke skolen en dag, og dro hjem. På bussterminalen ser jeg en fyr gå inn i en annen buss enn den jeg egentlig skulle ta. Jeg bestemte meg for å hoppe på denne bussen, selv om det betydde et bussbytte for meg. Fyren som gikk inn på bussen, er i dag mannen min. 😀

(Jeg visste hvem han var fra før av, og han hadde invitert meg med ut, men pga diverse misforståelser, og en kræsja bil, så ble det aldri noe av. Bussepisoden var et år senere. Jeg satte meg ned foran ham og sa "Næmmen hei, er du her!" )

IOA skrev:

Jeg tror jeg har nevnt det her inne før, men here it goes:

Jeg var ute med et par kamerater og ble grepet i armen av en fyr på vei ned en trapp på et utested. Siden jeg gikk sist ned trappa av vårt følge, hadde jeg egentlig ikke tenkt å stoppe. Men heldigvis gjorde jeg det.

(9 måneder etter ble vi foreldre, og til sommeren gifter vi oss! 😀)

Kjekt med tilfeldigheter!!

Jeg møtte også min kjære helt tilfeldig, det var vi som stod ved siden av hverandre da Polynesen (skrives det sånn da??) var slutt. Vi danset resten av kvelden, fant tonen og det var vel i grunnen starten på vårt forhold.

Ms.Lee skrev:

Jeg bestemte meg for å skulke skolen en dag, og dro hjem. På bussterminalen ser jeg en fyr gå inn i en annen buss enn den jeg egentlig skulle ta. Jeg bestemte meg for å hoppe på denne bussen, selv om det betydde et bussbytte for meg. Fyren som gikk inn på bussen, er i dag mannen min. 😀

(Jeg visste hvem han var fra før av, og han hadde invitert meg med ut, men pga diverse misforståelser, og en kræsja bil, så ble det aldri noe av. Bussepisoden var et år senere. Jeg satte meg ned foran ham og sa "Næmmen hei, er du her!" )

Så søt historie ! Tenk at det sekunds besluttsomhet av å gå på den bussen fikk en slik ende. 🙂

Det er ganske mange ting, men de mest nærliggende jeg tenker på er:

Nummer 1:
Jeg valgte å høre på min daværende kjæreste og droppe å reise til Utøya fordi han var sjalu. Han hadde hørt at Jagland traff kona si der og var livredd for at jeg skulle treffe noen andre der. Jeg reiste derfor til Polen med de Hvite Busser istedet og der var det en reiseleder, gitt. (og han er i dag min mann) 😛

Nummer 2:
Etter turen til Polen slet jeg med dårlig samvittighet for at jeg hadde falt for en annen mann. Det hadde ikke skjedd noe (annet enn flørting), men jeg var hodestups forelsket. Samtidig slet jeg med lojaliteten til min daværende kjæreste som var hoppende glad for at jeg hadde kommet helskinnet hjem. Min beste venninne sto utenfor arbeidsplassen vi alle tre delte en hel natt og dunket fornuft inn i det tomme hodet mitt. Neste dag gjorde jeg det slutt med kjæresten og ringte han jeg var så betatt av. Lurt, viste deg seg, for jeg er fremdeles betatt av han. 🙂

Nummer 3:
Det er jo egentlig ikke en småting, men jeg kommer ikke unna dagen da vår herlige lille veslegutt måtte gi tapt. Den intenst vonde følelsen, maktesløsheten og fellesskapet med mannen var sterk kost. Vi kjempet så hardt, men måtte bare innse at vi ikke kunne gjøre noen verdens ting for han. Det gjør noe med en som menneske, man ser på små bagateller på en helt annen måte. Jeg merker også at selv om forholdet til mannen har vært strabasiøst i den verste sorgen, så deler vi en historie som ingen andre kan sette seg inn i. Vi forstår hverandre på en måte som gjør at vi nå er mer bevisste på å jobbe med forholdet og å dele livet sammen til en av oss faller fra.

Det må være den dagen jeg kom for tidlig hjem fra jobb, fant døren ulåst og mobilen til dengang samboer på bordet.

Jeg forstod med en gang at noe var fryktelig galt, sjekket siste utgående melding på mobilen hans, pakket sakene hans og satte på trappa.

Jeg har ihvertfall lært å stole på magefølelsen min!

Da jeg søkte på videregående.Jeg hadde tre alternativ i hodet mitt,men var ikke sikker på hvilke rekkefølge jeg skulle skrive. Jeg skrev "her" på førsteplass, og har blitt boende her med mann og iløpet av årene, tre barn.

Det måtte være da jeg sendte en sms til en vilt fremmed gutt i romjula for 8 år siden. Han svarte, vi ble kjent og møttes. Siden har vi vært sammen og er idag gift og har to flotte barn.

Mange sterke historier her, rart å se hvordan små eller store ting kan være av så enorm betydning for resten av livet vårt.

Venninna mi og jeg hadde elget oss plass ved et bord i en overfylt pub. De to guttene vi delte bord med var komplett dust, og da de endelig gikk var vi livredde for å få et par nye dustemikler ved bordet.

Vi scannet lokalet etter kjentfolk. Borti en gang sto det en kar vi begge kjente, og ham vinket vi til oss...
"Hei - P - det er ledig plass her. KOM!" P kom han, og tok med seg de to guttene han hadde stått og skravlet med.

Og en av de to guttene P tok med seg er jeg gift med i dag.

Etter et studieopphold utenlands bestemte jeg meg for å flytte til en annen universitetsby for å avslutte studiene mine der. Det var ikke dumt, for på studiet traff jeg han som er mannen min i dag.

Jeg var 19 år, hadde akkurat flyttet "hjem" til Nordnorge igjen etter 7 år på østlandet, og gjennom ei venninne fikk jeg tilbudt Drømmejobben med stor D.
Jeg skulle få flytte til Sverige og jobbe i en stor stall med masse hester.
Jeg tok kontakt med han som trengte hjelp, snakket litt med ham og vi bestemte at jeg skulle få bestemme meg til over helgen.
Den helgen møtte jeg imidlertid en fyr jeg ble hals over hode forelsket i i løpet av et lite døgn, så da mandagen kom, sto jeg skjelvende i telefonen og fortalte mannen med stalljobben at jeg hadde bestemt meg for ikke å komme til Sverige.
Jeg tenkte et øyeblikk at jeg måtte være rav, ruskende gal som gjorde noe sånt, men følte innerst inne at jeg var nødt til å bli her og se hva det ble til med denne mannen jeg hadde møtt.
Det viste seg å være helt rett avgjørelse:
Min venninne, som hadde samme type jobb som jeg hadde blitt tilbudt, kom tilbake våren etter, utbrent, overarbeidet, desillusjonert og møkklei alt som het hest - og jeg og ham jeg hadde møtt har nå vært sammen i elleve fantastiske år og har en vidunderlig sønn sammen.