Mat og skam (gammelt NM-innlegg)

[dette er hentet fra en veldig lang tråd for to år siden, som het "Skjemmes du over å spise?"]


Overspising er en ganske utspekulert form for selvskading, egentlig. Anorektikere og bulimikere som blir sykelig tynne sees på med et helt annet blikk - det er så åpenbart for oss rundt at de skader/straffer seg selv, den utsultede kroppen er et uhyre sterkt bilde som trekker assosiasjonene i retning konsentrasjonsleirfanger og ofre for hungersnød. Det er tragisk og alvorlig, man ser med en gang at dette er en kropp det har blitt utøvd vold mot. Å sulte seg selv nesten til døde er like åpenbart "voldelig" som å skjære seg med barberblader. Den altfor tynne personen sees som hard, rasjonell, viljesterk og disiplinert, uten hensyn for seg selv. (Og mange har nok - dessverre! - et ikke ubetydelig snev av respekt og beundring for denne personen som har en slik selvdisiplin.)

En tykk og velfødd kropp, derimot, vekker avsky og nedlatenhet, den er ikke tragisk, men heller latterlig. Den umiddelbare følelsesmessige reaksjonen hos den som ser på, er at "her er det noen som er veldig snill mot seg selv, som unner seg selv alt hun ønsker seg!". Den overvektige sees som svak og egoistisk, som udisiplinert og fråtsende, som frastøtende og patetisk. Skaden som den overvektige påfører seg selv, er ikke primært den fysiske (selv om det selvsagt også er fysisk skadelig å være svært overvektig), men heller den psykiske, og består i forakten hun møter - både hos seg selv og andre. Og denne skaden er mye vanskeligere å se for omverdenen - fordi omverdenen også føler forakt for henne, i større eller mindre grad.

Mange overspisere forsøker, paradoksalt nok, å skjule seg inni fettet. Ved å bli ekstremt tykke, opplever de at folk rundt dem bare ser fettet og ikke ser personen inni lenger. Man slutter for eksempel å være et sexobjekt (jeg kjenner til en svært overvektig dame som ble grovt seksuelt misbrukt som barn - moren hennes sa til henne da hun var liten at hvis hun ble tykk, ville ingen mann ha henne, og det syntes hun hørtes helt fantastisk ut...), og man finner en rolle som er ganske lett å spille, så man slipper å vise verden hvem man egentlig er.


Jeg mener selvsagt ikke å påstå at alle overvektige er det fordi de har alvorlige fysiske eller psykiske lidelser. (Det er ikke engang alle overvektige som syns det gjør noe at de er overvektige - og akkurat det ser faktisk ut til å provosere mange!) Mange overvektige har et helt uproblematisk forhold til mat, de spiser bare feil/for mye, og "gidder" ikke trene. Men det er ganske opplagt, fra denne tråden, at forakten man føler seg utsatt for som overvektig, er ganske så reell. Og når slike holdninger gjennomsyrer samfunnet - og vårt eget selvbilde - så er det etter hvert ikke langt fra sannheten å si at nesten alle overvektige har et problematisk forhold til mat og kropp. Og det er i hvert fall ikke en særlig konstruktiv utvikling, hvis det vi ønsker oss er en sunnere og gladere befolkning (og sunne, friske barn)!

Damn, Skilpadda!

Jeg leser det du skriver med stor interesse. Kanskje spesielt fordi jeg kjenner meg så utrolig godt igjen.
Jeg har slitt med overspising i mange år og har fått mye pes for det. (særlig fra svigertiger)
"Alle" har bare sett for seg at jeg er en person med lite selvdisiplin og dårlige matvaner.

Siden jul har imidlertid trenden snudd. Jeg har vært farlig nær å være anorektiker i tidligere år (ca 10 år siden) og er nå dessverre tilbake på den veien. 🙁
Jeg har helt siden januar fått utrolig mange gode tilbakemeldinger om hvor "flink" jeg er og hvor godt jeg ser ut.
Men er jeg egentlig flink når jeg ikke spiser annet enn et knekkebrød på en uke? Er jeg flink når jeg kaster opp igjen maten jeg må spise for at andre ikke skal få mistanke?

Det ironiske for meg at jeg har slitt med overspising i mange år, men har aldri fått hjelp.
Nå har jeg slitt med å spise i noen måneder, og VIPS så står hele hjelpeapparatet der for meg.
Godt selvsagt, men ironisk at det bare er anorektikere som blir sett.

Vel..
Dette ble litt mer personlig enn jeg hadde forestilt meg og det er godt mulig at jeg snart sletter innlegget mitt, men innlegget ditt traff meg midt i hjerterota, Skilpadda.

Dette ble skrevet som et resultat av den tråden du sikter til, Skilpadda. 😉

Kie skrev så fint om sine opplevelser som overvektig på McDonalds.

Dessverre er jeg ikke like tøff som Kie, jeg tør ikke stå fram med fast nick. Men jeg vil likevel fortelle litt om hvordan hverdagen er for en som er ganske mye overvektig.

Som overvektig (OK, feit, da) så har jeg blitt vant til å bli betraktet som annenrangs menneske. Man får f.eks ikke like god service i klesbutikker eller parfymerier. Man møtes med et vurderende blikk. De spør om du trenger hjelp, man svarer: ja, jeg skulle gjerne hatt en bukse.. "Til deg??" spør damen i butikken og gransker deg fra topp til tå. Og du vet der og da at butikken fører ikke så store størrelser.

Mange kjeder sier rett ut at de fører ikke store størrelser, fordi de ikke ønsker den typen kunder. Man blir vant med å handle på de butikkene som HAR store nok størrelser. Man blir vant med å ta det som passer, ikke det man liker.

Snakker du med noen på telefonen, så er de alltid hyggelige. Men når man møter opp, blir man gransket fra topp til tå. Og tonen endrer seg. Før så hyggelige mennesker er mer avvisende. Som om fedme var smittsomt.

På jobbens julebord går praten livlig. Og når maten er unnagjort og musikken settes på, så starter dansen. Jeg elsker å danse, og er ganske flink også. Men ingen spør om jeg vil danse. Jeg sitter der. Det tynnes i rekkene, man flytter seg litt for å ha noen å snakke med. Når alkoholen begynner å virke blir praten rundt bordet riktig så intim noen ganger, glemt er ektefeller og barn hjemme. Og sånn ca da er det jeg innser at nå må jeg hjem. For da sitter jeg der, med glasset mitt, prøver å snakke med de som sitter rundt, men utrolig nok er store meg blitt usynlig.

Jeg vet at jeg spiser for mye, for usunt, og trener for lite. Dessverre har jeg fysiske plager som stort sett utelukker svært mange typer trening. Så jeg kan sykle, eller svømme. Sistnevnte kan jeg ikke fordra. Jeg går ut i lunsjpausen for å kjøpe meg noe mat. Vi har ikke kantine, og det var tomt for brød hjemme. Starter fint med en Pepsi Max og en pære. Skal på bakeriet og kjøpe baguett. Men stopper også opp og plukker med meg litt smågodt i en pose. Ikke mye, men nok. Jeg vil aldri begripe hvorfor jeg gjør det, eller hvorfor jeg nå sitter og spiser smågodtet jeg kjøpte. Går på bakeriet, tenker på å kjøpe en salat, men steiler over prisen, og kjøper baguett med kylling. Kylling i stedet for karbonade, det var jo et brukbart valg.

På vei inn igjen vet jeg at jeg har noe "forbudt" i posen min. Inne på kontoret gjemmes smågodtet i skuffen. Frukten får derimot ligge fremme.

Jeg har hatt perioder med både lav og høy vekt. Og jeg har sett med egne øyne at jeg blir behandlet annerledes når jeg er overvektig, i forhold til når jeg er slank. Jeg er jo den samme personen! Når jeg er slank blir jeg spurt om å danse. Når jeg er slank smiler damen i parfymeriet og hjelper meg GJERNE med å finne en god foundation. Når jeg er feit leser jeg blikket hennes. Et blikk som sier at det skal mer til enn en god foundation for å gjøre noe med det der utseendet.

Kanskje er man også ekstra følsom, man tror at andre snakker om en selv om de ikke gjør det. Men den tråden som startet i forrige uke har gjort meg i allefall ENDA mer følsom. For nå VET jeg dessverre at mine bange anelser, mine mistanker om at folk studerer meg og bedømmer meg er jo riktige. Jeg er ikke bare paranoid.

På bussen ser jeg at folk unngår å sette seg ved siden av meg. De står heller. Jeg er ikke så diger at jeg bruker begge setene, det er ikke derfor.

Noen sier at hvis man slanker seg eller forbedrer utseendet så får man ofte bedre selvtillit og endrer personlighet. Vel, jeg er bare litt enig i det. For vel så mye endrer omgivelsene sin innstilling til en. Har du gått ned i vekt får du nikkende og smilende blikk, folk beundrer deg for viljestyrken din. Er du slank er du en å regne med, er du overvektig så er du usynlig.

Jeg skulle ønske at jeg veide 40 kg mindre enn jeg gjør i dag. Men det er ikke synd på meg, og jeg vil ha meg frabedt at andre skal synes synd på meg. Jeg trenger ikke medlidenhet. Jeg trenger andre menneskers aksept på at jeg er OK som det mennesket jeg er. Jeg trenger ikke gode råd om å ta trappene i stedet for heisen, eller velge salat i stedet for brødskiver. Jeg trenger å bli sett. Bli sett som menneske. Men jeg er borte, inni en diger kropp, som stjeler all oppmerksomheten, så folk ikke ser hvem jeg er. Det er dessverre svært få som klarer å se forbi mitt store ytre.

Noen ganger føler jeg meg litt som en "neger". Alt er OK inntil folk får se meg. Bare ett blikk er nok, så vet de hva jeg er, og da bryr de seg ikke om å se lengre enn til mitt ytre.

Det er så frustrerende og fortvilende at det er vanskelig å sette ord på. Det opprører meg at så mange innrømmer at de faktisk syns feite folk er ekkelt. Det plager meg at jeg nå føler behov for å skjule hva jeg handler, enten det er på McDonalds eller på dagligvarebutikken. Det plager meg at jeg nå vurderer å handle på flere steder, sånn at ikke de ansatte eller andre kunder skal legge så mye merke til hva jeg handler. Den tråden som startet i forrige uke har for mitt vedkommende vekket fra dvalen alle disse tingene. De tingene jeg trodde jeg var kommet over. Jeg trodde jeg våget å spise i offentlighet igjen. Nå kjenner jeg at jeg tenker på det hele tiden.

Og likevel spiser jeg smågodt! "Må ha det, bare må ha det!" Kan ikke forklare det. Kan ikke la det være. Det føles som et nederlag å ha blitt så feit. Det føles trist å vite at andre mennesker ser meg som annenrangs. Og det føles tungt at jeg ikke har kontroll på hva jeg spiser.

Overvekt er ikke bare enkelt, nei!

Må bare presisere at det ikke er jeg som har skrevet det, selv om jeg et øyeblikk trodde det. Det representerer mine egne tanker og følelser om temaet.

Jeg har hatt perioder med både lav og høy vekt. Og jeg har sett med egne øyne at jeg blir behandlet annerledes når jeg er overvektig, i forhold til når jeg er slank. Jeg er jo den samme personen! Når jeg er slank blir jeg spurt om å danse. Når jeg er slank smiler damen i parfymeriet og hjelper meg GJERNE med å finne en god foundation. Når jeg er feit leser jeg blikket hennes. Et blikk som sier at det skal mer til enn en god foundation for å gjøre noe med det der utseendet.

Har du gått ned i vekt får du nikkende og smilende blikk, folk beundrer deg for viljestyrken din. Er du slank er du en å regne med, er du overvektig så er du usynlig.

Jeg trenger ikke medlidenhet. Jeg trenger andre menneskers aksept på at jeg er OK som det mennesket jeg er. Jeg trenger ikke gode råd om å ta trappene i stedet for heisen, eller velge salat i stedet for brødskiver. Jeg trenger å bli sett. Bli sett som menneske. Men jeg er borte, inni en diger kropp, som stjeler all oppmerksomheten, så folk ikke ser hvem jeg er. Det er dessverre svært få som klarer å se forbi mitt store ytre.

Jeg ville bare sitere dette, for dette er som tatt rett ut av mitt eget liv. Jeg er møkklei av at media snakker om "de overvektige" som en enhetlig gruppe late, uvitende mennesker uten å ha den ringeste interesse av å vite noe om årsakene til overvekten, om det nå er latskap, uvitenhet, fysisk sykdom, psykisk sykdom, uforklarlig overvekt osv. osv. Og hva ER overvekt i dag? Når alle som har en BMI på 0,00001 over "normalen" regnes som "overvektig", ja da tas fokuset bort fra de (i mine øyne) relativt få som er sykelig overvektig.

Hvorfor må alle anta at jeg slanker meg? Hvorfor er det første folk spør om "hvordan går det med treningen?" når jeg ikke har sett dem på lenge, lenge. Er det virkelig det de aller helst vil vite om meg og mitt?

Uff, jeg kunne skrevet side opp og side ned her, men jeg skal begrense meg. Jeg vil bare takke for de interessante innleggene dere har skrevet i denne tråden, jenter.

Jeg vil bare skrive litt om noe annet jeg skrev i den omtalte tråden, noe jeg nylig hadde oppdaget og fått en skikkelig "aha"-opplevelse av.

Det er jo vanlig å snakke om å "trøstespise", og jeg trodde lenge selv at det var det jeg gjorde. At når livet var kjipt og gikk meg imot og jeg kjedet meg eller hadde kjærlighetssorg eller hjemlengsel, så stelte jeg litt ekstra pent med meg selv ved å gi meg sjokolade og ostepop og fyrstekake, og lot meg ligge på sofaen og sløve i stedet for å ta meg i nakken og hive meg ut for å gå en tur.

Men en dag jeg tenkte over hva som egentlig skjer i "down"-perioder, demret det for meg at dette er jo ikke noen snill måte å behandle seg selv på. Man ville vært en dårlig mor om man behandlet barnet sitt slik, og hadde man vært hundeeier, ville det jo vært utenkelig å nekte å gå tur med hunden, og å fore den med sjokolade og kaker!

Og plutselig en dag innså jeg at jeg prøver ikke å stelle pent med meg når jeg spiser usunt. Jeg prøver å straffe meg selv. Jeg gjør det i perioder når jeg er misfornøyd med meg selv, og jeg gjør det fordi jeg på ett eller annet forskrudd nivå ikke føler at jeg fortjener å være slank og sprek. Teit og håpløs som jeg er.

Det gjorde litt vondt å innse det. Men det var en skikkelig øyeåpner. Og det var denne plutselige selvinnsikten som lå under da jeg skrev innlegget som åpnet denne tråden.

Jeg begynte på et svar i denne tråden, men turde ikke poste det.

Jeg har vært slank hele livet og har et veldig normalt forhold til mat, og det gjør at jeg ikke tør poste her. Kjente at jeg måtte veie ordene mine på gullvekt og ble igrunnen redd for å bli misforstått.

Vil likevel gi dere en

Myrsnipa skrev:

Jeg begynte på et svar i denne tråden, men turde ikke poste det.

Jeg har vært slank hele livet og har et veldig normalt forhold til mat, og det gjør at jeg ikke tør poste her. Kjente at jeg måtte veie ordene mine på gullvekt og ble igrunnen redd for å bli misforstått.

Vil likevel gi dere en

Det var hyggelig tenkt, Myrsnipa. 🙂 Og jeg er i alle fall ikke spesielt "skjør" på dette - jeg bryr meg i grunnen ikke så forferdelig mye om at jeg er overvektig eller hva andre tenker om dette, jeg er i grunnen bare frustrert over meg selv og mine egne reaksjonsmønstre i denne sammenhengen, ikke over andre. Så for min del må du bare poste det du vil.

Skilpadda skrev:

Det var hyggelig tenkt, Myrsnipa. 🙂 Og jeg er i alle fall ikke spesielt "skjør" på dette - jeg bryr meg i grunnen ikke så forferdelig mye om at jeg er overvektig eller hva andre tenker om dette, jeg er i grunnen bare frustrert over meg selv i denne sammenhengen, ikke over andre. Så for min del må du bare poste det du vil.

Enig!
Det er som Skilpadda påpeker skuffelsen over en selv som er mest fremtredende og jeg blir bare sår hvis noen påstår at overvektige mennesker er dårligere mennesker enn andre.
Da blir jeg rasende.

Skilpadda skrev:

Og plutselig en dag innså jeg at jeg prøver ikke å stelle pent med meg når jeg spiser usunt. Jeg prøver å straffe meg selv. Jeg gjør det i perioder når jeg er misfornøyd med meg selv, og jeg gjør det fordi jeg på ett eller annet forskrudd nivå ikke føler at jeg fortjener å være slank og sprek.

Eller man doper seg på maten, som jeg alltid har gjort. Det er ikke å stelle pent med seg selv det heller. Hadde jeg misbrukt andre substanser enn mat på samme måte, hadde noen reagert for lenge siden. Men å spise seg vekk fra alt eller bare spise, spise, spise og ikke ha interesse for noe annet enn maten, nei, det var bare mangel på viljestyrke eller en "litt for god" appetitt.

Jeg har dog innsett at jeg straffer meg selv både ved å overspise og ved å slanke meg. Slankingen har ikke vært det spor bedre. Jeg har spist så mye mat jeg egentlig ikke liker, bare fordi "jeg har godt av det" og fordi det var det som det ble forventet at jeg spiste. Nå er jeg snillere med meg selv. Jeg tillater meg ikke å spise uhemmet. Jeg klarer bare å nyte maten når jeg spiser fordi jeg er sulten eller jeg genuint har lyst på noe. Jeg nekter å sluke i meg maten, men vil ha ro og fred til å nyte den og til å kunne kjenne på følelsen av at jeg er mett eller har fått nok. På samme måte spiser jeg ikke lenger mat jeg egentlig ikke liker. Så vekk med kalkunpålegget og fiberbrødet. Jeg mener bestemt at et sunt kosthold består både av salatblader og ostekake, men at jeg må lære meg selv å kjenne godt nok til å vite NÅR jeg vil ha salaten og NÅR jeg vil ha ostekaken. Først da kan jeg få et tilnærmingsvis normalt forhold til mat.

Nå har jeg lyst til å skrive masse, men jeg er så trøtt at jeg må tusle i seng. Jeg kommer sterkere tilbake i morgen!

Jeg vil bare si at dette er et av de emnene jeg virkelig har lært mye om på NM. Jeg har fått et mye mer nyansert syn på overvekt, og jeg vet at de har endret måten jeg møter mennesker rundt meg på. Dessverre, holdt jeg på å si. Altså - jeg skulle ønske jeg hadde skjønt mer av det før.

Albertine skrev:

Nå har jeg lyst til å skrive masse, men jeg er så trøtt at jeg må tusle i seng. Jeg kommer sterkere tilbake i morgen!

Aaaaalbertiiiineeee

eller noen andre:o

Ikke for aa mase, synes bare denne traaden var for interessant til aa faa en slik braa stopp. Maatte bare dytte litt:p

Ja da, mulig jeg bidrar litt selv ogsaa etter hvert

Som feit så kjenner jeg at jeg ikke helt orker å delta i enda en slik debatt. Alle er så positive til at man skal være snille og greie med de feite. Verden fungerer ikke slik.

Takk for at dere deler litt tanker og følelser rundt dette temaet.
Det er godt å lese litt om hvordan andre tenker om mat og vekt.


Jeg vurderer å komme sterkere tilbake senere. Jeg har ikke store problemer med min egen vekt (selv om jeg er ganske mye overvektig), men jeg har litt problemer med å ordlegge meg hvis jeg skal skrive av meg alle tankene mine rundt meg selv og mat

Hvis du ikke orker å være med i en slik debatt sitron så er det jævlig unødvendig å provosere slik.

Fortell meg gjerne hva som er provoserende med det innlegget. Har jeg ikke lov å sette navn på det JEG føler når det ikke passer overens med det DU føler?

(dette forumet trenger en gaffel!)

Sitron skrev:

Som feit så kjenner jeg at jeg ikke helt orker å delta i enda en slik debatt. Alle er så positive til at man skal være snille og greie med de feite. Verden fungerer ikke slik.

Jeg synes ikke denne tråden har handlet om at "man skal være snille og greie med de feite" - hovedinnlegget handlet i hvert fall primært om hvordan jeg selv, som overvektig, ser på overvekt i forhold til selvfølelse og selvbilde. Men du trenger selvfølgelig uansett ikke å delta i den hvis du ikke orker eller føler at du har noe å si.

Sitron skrev:

Som feit så kjenner jeg at jeg ikke helt orker å delta i enda en slik debatt. Alle er så positive til at man skal være snille og greie med de feite. Verden fungerer ikke slik.

Selvsagt skal du få mene og føle hva du vil. Men å si at du ikke orker å ta en slik debatt samtidig som du legger ut påstander som er litt provoserende og oppfordrer til debatt syns jeg er unødvendig.

Også er det et eller annet med tonen din noen ganger. Du virker ikke veldig vennlig.

Har jeg ikke lov å sette navn på det JEG føler når det ikke passer overens med det DU føler?

Ja, akkurat sånn er det.

Skilpadda skrev:

Jeg synes ikke denne tråden har handlet om at "man skal være snille og greie med de feite" - hovedinnlegget handlet i hvert fall primært om hvordan jeg selv, som overvektig, ser på overvekt i forhold til selvfølelse og selvbilde. Men du trenger selvfølgelig uansett ikke å delta i den hvis du ikke orker eller føler at du har noe å si.

Jeg syns følelser og selvbilde har MYE å gjøre med samfunnet rundt oss. Faktisk vil jeg påstå at grunnen til at overvektige føler skam pga mat er nettopp samfunnet rundt oss. Men på nett på opplever jeg at alle er så forbanna PK og spør derfor hvorfor samfunnet ikke reflekteres i holdningene på nett. For meg så er det to utrolig forskjellige verdener, derav mitt innlegg som handler om hva JEG syns i forhold til mat og skam. At jeg ikke skriver en avhandling fordi jeg ikke orker det akkurat nå, betyr IKKE at jeg ikke syns ting om emnet. Men for all del, om det ikke passer inn i tråden så er det jo bare å slette.