Hva er verst?

For store, helt klart.

Jeg vil heller at noen synes jeg SER ut som en M enn en XL - enda jeg egentlig er en L.

Mannen min kjøper ikke klær til meg, dette er årsaken. Han gir meg imidlertid gjerne gavekort, eller klær som jeg har valgt ut selv.

Mannen min er så snill sånn. De sjeldne gangene han kjøper klær til meg, så er de alltid for små i størrelsen. "Men du er jo ikke så stor, kjære!", er utbruddet når jeg sier at jeg ikke kan bruke det. Og så er han helt enig når jeg prøver det på (med lappene fremdeles på plass, selvfølgelig).

På en måte er det et sjarmerende trekk at han synes jeg er tynnere enn jeg egentlig er, men så blir jeg jo litt oppgitt over at han ikke tør å kjøpe riktig størrelse heller. Han kunne jo bare sjekket de klærne jeg alltid bruker. De er i samme (store) størrelse alle sammen.

Mannen min kjøper ikke klær til meg - heldigvis. Han er totalt blind for størrelser. Han legger blant annet barna sine truser blant mine når han legger sammen klær. Jeg er noe overvektig, men ikke enormt, men jeg hadde uansett om jeg hadde vært undervektig, ikke fått på meg truser i størrelse 5 år. (Han legger dog bare de nøytrale trusene på min plass. Jeg slipper de med "Hello Kitty" og "Snoopi". )

Jeg synes det er leit om de ikke passer, spesielt om man ikke kan bytte. Får ikke klær fra så mange. Mamma og svigermor kan kjøpe, men de vet som regel hva jeg både ønsker meg og str, så det er ikke så farlig. Synes veldig lite og veldig stort kan bli like ille. Kommer som andre sier her an på hvem som gir. Å gi meg str. XXL og str small hadde blitt like ille her gården egentlig. Krysset ikke av for noe, da jeg ikke har noe ensidig svar på dette. Mannen hadde aldri kjøpt klær til meg, men klarte med litt hjelp å dra noe undertøy i land til jul.

Akkurat det bryr meg ikke. Det er forskjell på hvor stor et plagg er i størrelsen, så det er ikke like lett å treffe bestandig.

Mannen mente for stort var verst. Så vet man det.

For små klær har jeg ikke opplevd å få.
Hadde jeg fått for små klær i gave hadde de nok vært kjøpt på en barneavdeling, og JA da hadde jeg blitt snurt.
Blir bare oppgitt og tenker at det er kjedelig å bytte når jeg får for store klær.

Mannen blir like overrasket over at jeg ikke klarer å presse meg inn i klærne han kjøper, han har ikke helt lagt merke til de ekstra 20 kiloene jeg har lagt på meg siden jeg traff han for snart 9 år siden. :rister på hodet:

Det hadde jeg ikke tenkt på. Jeg vil helst ikke ha klær.

For stort
Husker jeg fikk en del klær av min mor en jul -alt var minimum 2 str for stort, og hun var sjokkert over at det ikke var str min
Har fått for smått av gubbers, men det er liksom bare søtt

At en mann bommer er helt ok for meg. Men jeg ble oppriktig litt snurt da ei venninne av meg sa at jeg MÅÅÅÅTTE bare kjøpe ei levisbukse av henne som hun ikke passet. Den var i str. 30 eller 31 tommer i livet. Og jeg sa at den umulig kan passe for jeg bruker 27/28 tommer. Hun kunne ikke tro det og jeg bare MÅÅÅÅTTE komme å prøve den.
Fader asså.

Pokker heller. Kunne dere ikke alle vært enige om at det ene var verre enn det andre?! Nå er jeg like klok, og fortsatt like engstelig for å handle klær til noen kvinne i mitt liv som andre menn jeg kjenner.

Bedre med for små klær. Da får jeg inntrykk av at de syns jeg er slank, og det er helt i orden.

Mannen TM har kjøpt meg et par plagg og de har selvsagt passet. Jeg ville nok blitt mer overrasket enn skuffet dersom han skulle finne på å være så ubetenksom at han kjøpte noe uten å vite sikkert om den passet.

Maximillia skrev:

Lett å gjøre feil der, ja. 🙂 Jeg fikk et skjørt av mannen min til jul, som var litt for trangt i livet. Syns det var ganske bra beregnet, og jeg har bestemt meg for å beholde den størrelsen jeg fikk og heller trene litt mer og spise litt mindre i januar. Så burde det kunne passe fint til 1. februar. Jeg vil heller ha litt mindre mage enn større skjørt, fant jeg ut.

Så utspekulert av mannen din!

Ulvefar skrev:

Pokker heller. Kunne dere ikke alle vært enige om at det ene var verre enn det andre?! Nå er jeg like klok, og fortsatt like engstelig for å handle klær til noen kvinne i mitt liv som andre menn jeg kjenner.

Gavekort.

Et stilig smykke, og gavekort på klær. Blir ikke bedre. (Hvis det absolutt skal ha noe med klær og denslags å gjøre, alle vet jo at en brent CD med "soundtracks som passer deg, pus!" er det aller, aller beste. )

alfaCharlie skrev:

Gavekort.

Et stilig smykke, og gavekort på klær. Blir ikke bedre. (Hvis det absolutt skal ha noe med klær og denslags å gjøre, alle vet jo at en brent CD med "soundtracks som passer deg, pus!" er det aller, aller beste. )

Holder meg til dine råd og lever lenge i landet.
Takk.

Ulvefar - en stemme til for gavekort. Jeg virkelig hater at noen kjøper klær til meg. Jeg vet nøyaktig hva jeg liker og ikke minst hva jeg ikke liker og har en meget bestemt oppfatning av hva som kler meg. Gavekort mao.

Bryr meg ikke. Jeg bryr meg heller ikke når mannen sier at "nå har du lagt på deg litt" Vil ha ærlighet fremfor klønete forsøk på å late som de veit. :selvsikker: