Er det noe dere ikke gjør?

Jeg tenker da på om det er ting dere absolutt ikke kunne tenke dere å gjøre fordi dere tenker det er umulig, skremmende, ubehagelig etc. Ikke bare at dere ikke har lyst.

Tenkte det hadde vært gøy å høre hvor forskjellige vi er. 🙂

Jeg starter:
Kan ikke tenke meg å hoppe fra 10 meteren (for høyt, jeg er redd)
Kan ikke tenke meg å passe en stor hund alene (jeg er redd for store hunder)
Kan ikke tenke meg å se skrekkfilm (jeg blir så redd)

Ser at for meg handler det om redsel og ikke ubehag når jeg ikke kan tenke meg å gjøre noe.

Nå bestemte jeg meg for noen år siden for å ikke la meg skremme fra å gjøre noe fordi det er skummelt, antatt ubehagelig eller noe jeg tror jeg ikke kan klare, så jeg vet ikke helt om jeg klarer å svare. På skummelt-listen min for 20 år siden stod for eksempel slalåm, hoppe fra klipper, delta i kortere, mindre løp der alle løper kjempefort og man kommer sist. På ubehagelig-listen: isbading, yoga. På det jeg tror jeg ikke klarer: langrenn, snekre større ting.

Nå har jeg lært meg nok slalåm til å kunne gjøre det som en familieaktivitet og kose meg med det, har hoppet fra 10 meter høye klipper, og løper stadig vekk kortere løp, både der jeg kommer inn midt i feltet, og aller sist. Isbading og yoga viste seg også å være stas. Og jeg kunne faktisk lære meg langrenn og i fjor bygget jeg en lettvegg helt mutt putt alene!

Men jeg kom på noen ting som står igjen: jeg nekter å rygge (og dermed kjøre) med henger, jeg får det altså ikke til, og det har aldri passet å dra til en stor tom parkeringsplass og øve det inn. Når man står der med et lass som skal et sted, så passer det aldri å havne på tverke.

Jeg har prøvd topptur (randonne), og nå dropper jeg det ikke lenger fordi jeg er redd, men fordi jeg genuint syns det er skikkelig dritt.

Og jeg stuper ikke. Jeg har prøvd og prøvd og prøvd å lære det, med datteren som lærer, men jeg ser fortsatt ut som en fallende potetsekk når jeg prøver, og det er altfor lite flatterende.

Så målet mitt er å flytte ting fra «jeg er redd for det», «det er sikkert ubehagelig» eller «det klarer jeg aldri» til «næsj, har ikke lyst» eller «jøss, det var ikke så verst» gjennom å prøve det.

Sikkert mange ting jeg ikke har kommet på som gjenstår.

Jeg kommer aldri noensinne til å sette meg på kanten av et stup og dingle med bena (og ta bilde og legge i SoMe). Har skikkelig høydeskrekk. Når jeg ser folk som står helt på kanten på prekestolen, får jeg skikkelig vondt i magen. Via ferrata er definitivt IKKE noe jeg kommer til å prøve. Jeg kan ta gondolheis, da. Det er opplevelsen bratt uten skjerming jeg er helt sykt redd for.

Jeg har hoppet fra 10 meteren og kan sikkert gjøre igjen hvis det var en grunn til det.

Jeg kjører med henger selv om jeg ikke kan snu med henger - jeg bare kobler den fra, snur bilen og kobler den på igjen.

Jeg blir ikke redd av skrekkfilmer (lenger).

Jeg tror egentlig jeg er ganske uredd av meg med unntak av redselen for å falle ut fra stup.

Det gjør ikke jeg heller, fordi jeg genuint mener det er idiotisk, pøblis.

Spesielt for en med min dårlige balanse og kroppskontroll.

Men via Ferrata viste det seg at jeg likte skikkelig godt, selv om jeg nesten snudde på starten av turen. Jeg følte meg veldig trygg i de festene.

Det er noen ting jeg virkelig ikke ser noe poeng i å flytte fra "redd for det" til "ubehagelig". Og det er ting jeg på ingen måte trenger å gjøre for å leve et fint liv som ikke hindrer verken meg eller andre. Fallskjermhopping, klippehopping og berg-og-dal-baner er blant de tingene. Sistnevnte kunne vært noe å gjøre med familien, samtidig så har de nå en til å passe på veskene sine.

Jeg utfordrer meg på høyde, resultat av en blanding av at jeg glemmer at jeg har høydeskrekk , tenker at den sikkert har gått over (for jeg skjønner den ikke, den kom bare helt plutselig) og at jeg mener at dette MÅ jeg faktisk kunne gjøre. Så jeg går trappene opp Eiffeltårnet (men har de to siste gangene droppet heisen helt til toppen) og tok glassheis og deretter glassrulletrapp(!!) i Japan, noen og femti etasjer opp i lufta. Med øynene igjen. Og angrer etterpå at jeg ikke tør å se.

Jeg ser ikke skrekkfilmer - det har for mye langtrekkende konsekvenser, og ødelegger livskvaliteten min unødvendig.
Jeg blir unødvendig mørkredd, skvetten og kan begynne å drømme skrekkfilm i lang tid.

Det er det ikke verdt.

Jeg syns ikke det er noen allmenn regel at folk «bør» drive og flytte ting, altså. Men JEG levde 30 år med store begrensninger på eget liv, fordi jeg litt pga personlighet og litt pga en negativ og «det går aldri» og overbeskyttende mor, droppet masse greier som virkelig kunne gitt meg glede og mestring, og jeg trengte å hale meg selv ut av det.

Tallulah skrev:

Det er noen ting jeg virkelig ikke ser noe poeng i å flytte fra "redd for det" til "ubehagelig". Og det er ting jeg på ingen måte trenger å gjøre for å leve et fint liv som ikke hindrer verken meg eller andre.

Dette!

Men jeg synes det ubehagelig å gjøre nye ting og å spise nye ting, og der utfordrer jeg meg selv. Nylig fløy jeg alene til Italia og tok buss videre (helt alene), og det gav enorm mestringsfølelse. Og jeg prøver å smake på ny mat, men uten å bestille en hel rett.

Polyanna skrev:

Jeg syns ikke det er noen allmenn regel at folk «bør» drive og flytte ting, altså. Men JEG levde 30 år med store begrensninger på eget liv, fordi jeg litt pga personlighet og litt pga en negativ og «det går aldri» og overbeskyttende mor, droppet masse greier som virkelig kunne gitt meg glede og mestring, og jeg trengte å hale meg selv ut av det.

Jeg skjønte det altså. Og jeg har ting jeg utfordrer meg selv på. Samtidig så kjenner jeg masse folk som er sånn "kom igjen, det er viktig at hodet kan styre kroppen!" Men er det egentlig det? Er de et bedre menneske enn meg fordi de har hoppet i fallskjerm, liksom?

Jeg har tusen ting jeg ikke gjør. Men jeg er ikke opptatt av å skulle gjøre det heller, med mindre det begrenser meg, slik at jeg går glipp av noe jeg har lyst til. Som fallskjermhopping som Tallulah nevner. Jeg ønsker jo ikke å ha slike opplevelser, så jeg ser ingen grunn til å trosse den frykten. Men å tørre å delta i en paneldebatt eller å reise til et eksotisk land er ting hvor jeg trenger å pushe meg, fordi ellers blir ikke livet mitt slik jeg ønsker.

Men altså, i en alder av 47 er det en haug av ting jeg har parkert godt og grundig, og som jeg aldri har tenkt å røre. Som slalåm, eller å klappe en slange, eller å bo på bondeheimhotell uten dusj. Nemlig.

Tja... Jeg har ikke så mange ting jeg skulle ønsket jeg kunne gjøre som jeg ikke gjør pga redsel, ubehag. Mer det at jeg har blitt så gammel at jeg er komfortabel med at det er en del ting jeg ikke gjør. Som slalom f.eks. Jeg har rent en del,men for noen år siden så skadet jeg meg ganske godt etter fall i bakken. Og til å begynne med så var jeg litt sånn at følte at jeg måtte komme i gang igjen. Helt til jeg innså at jeg egentlig ikke hadde så stor glede av det. Og at siden jeg følte meg mer ukomfortabel i bakken enn gleden ved å være der så bestemte jeg meg for at det trenger jeg jo ikke. Så nå har jeg ikke vært der på flere vintre. Jeg har hoppet i strikk og føler ingen trang til å gjøre det på nytt. Jeg er glad i å bade,men hopper ikke fra rinmeteren. Men kjenner heller ikke på lysten. Eneste jeg egentlgi kan komme på er at jeg kunne tenke meg å være bedre på langrenn,men er så ufattelig dårlig og redd i bakker at det kommer jeg ikke til å mestre. En annen ting som jeg heller ikke har klart å legge fra meg er at jeg skulle ønske jeg likte youghurt. Prøver med jevne mellomrom med ulike typer,men nei. Aldri spesielt godt. Men føler det hemmer meg lite

En del ting jeg heller ikke gjør, fordi jeg er ikke tør. Som å hoppe fra høye ting, fallskjerm, klipper, eller i strikk etc, eller ta veldig høye ziplines. Høye, smale fjellparti går helt fint, der har jeg kontroll. Men sliter mer med å stole på menneskelige konstruksjoner og at folk jeg ikke kjenner har gjort det de skal, uten å slumse eller gjøre en feil. Spesielt når det er fritt fall, høy fart og/eller store krefter involvert (rolige ting, som klatring, går fint selv om det blir høyt). Så jeg bare gjør det ikke, og har heller ikke behov for å utfordre meg på det, for det er ikke noe som begrenser livet mitt på noe vis.

Andre ting (noe av det går vel helst under "har ikke lyst", men dog i en slik grad at det nesten blir "umulig"):

- Spille kort. Jeg kan virkelig ikke fordra det, det kjeder meg enormt. Og på grunn av manglende konkurranseinstinkt så gidder jeg ikke å følge veldig godt med, jeg gidder ikke å holde telling med alt som blir lagt, eller tenke veldig nøye igjennom neste trekk etc, for det betyr ikke nok for meg å vinne (jeg vil bare bli ferdig ). Noe som irriterer de jeg spiller med grenseløst, eller gjør at de fniser av meg fordi jeg legger noe helt idiotisk, og jeg liker egentlig ikke de personene folk blir til når de spiller kort heller. Svigerfamilien er veldig glad i å spille kort, og gjør det ofte. Jeg bare takker nei til å bli med, og nå har jeg vært i familien i så mange år, og de kjenner meg så godt, at de aksepterer det og spør heller ikke. Det er som om jeg var vegetarianer eller avholds, de opplyser om det hvis det er med andre som prøver å overtale meg, "My spiller ikke kort hun". Jeg spiller helst ikke brettspill heller, hvis jeg kan unngå det, men noen brettspill er helt ok så jeg kan bli med av og til. Eller som aktivitet sammen med små barn. Men jeg elsker det ikke.

- Delta i løp. Ikke fordi jeg er redd for å havne langt bak, eller tror jeg ikke greier det, jeg vet jeg greier det, jeg løper en hel del. Det er bare fordi hele situasjonen, og stresset med å ha noe "hengende over meg" som jeg har forpliktet meg til, tar fra meg all motivasjon og gleden med løping og gir meg blylodd i bena, og har dermed stikk motsatt effekt som for de fleste andre.

- Bade i kaldt vann. Jeg synes det er veldig ubehagelig, og skjønner ikke hvorfor i alle dager jeg skulle drive med det.

- Ta badstu. Synes det er veldig ubehagelig, og føler at jeg ikke får puste. Har ikke behov for å venne meg til det heller, fordi jeg skjønner ikke hvorfor.

Kombinasjonen av de to over er selvsagt dobbelt uaktuelt.

Skrekkfilmer interesserer meg ikke, det er ikke helt min filmsjanger. Men blir ikke nevneverdig skremt av dem heller, jeg lever meg ikke nok inn i dem til det. Jeg foretrekker bare andre typer filmer. Så det er ikke på lista over "ting jeg ikke gjør".

Ja, herlighet, masse!

Jeg lever dog greit med det, så da ser jeg ingen grunn til å utfordre det så veldig heller. Jeg liker godt å være selvstendig, men har lært meg til å ikke være sta og overmodig. (litt pga helse at jeg har lært dette, men det tvinger seg jo ofte frem uansett).

Jeg hadde aldri vurdert å hoppe i fallskjerm, stupe fra store høyder, isbade ( ) og helt sikkert mange andre ting også. Jeg ser ikke noen grunn til å gjøre det heller, egentlig.

Masse jeg ikke gjør og ikke har noe som helst ønske om å gjøre.

Jeg har aldri kjørt med tilhenger engang, selv om jeg sikkert hadde klart det. Jeg har ganske kraftig høydeskrekk, og tar ikke berg- og dalbane eller oppsøker bratte stup, strikkhopp osv. Jeg kjører ikke motorsykkel, isbader ikke, står ikke slalåm. Veldig glad i å bade (om sommeren), men hopper ikke fra mange meters høyde.

Men jeg har passet stor hund alene, vært i London Eye, tør å se skrekkfilmer og går på langrennski. Føler meg ikke begrenset av at jeg ikke er så glad i å være tøff på høyder osv.

Det er jo mange ting jeg ikke gjør, der i blant ting som hadde trigget frykt. Likevel er det ingenting jeg har lyst til å gjøre som jeg avstår fra pga ubehag eller redsel. Min største utfordring må være høydeskrekken, der har jeg hatt min del av ubehagelige opplevelser, men jeg har alltid klart å overvinne den på et vis. Selv om det har innebåret å krype hulkende over fjellrygger. Har vært på såpass mange turer i fjellet både i utlandet og her hjemme, at jeg hadde gått glipp av altfor mange nydelige opplevelser hvis jeg hadde latt høydeskrekken lamme meg. Skrekken er forresten mye mer håndterbar når jeg er sikret, enten i sele eller på andre måter.

Fallskjerm, strikkhopp og stuping fra høyder er ikke på min liste over ting jeg har lyst til, men klatring, rappellering og zipline er aktiviteter jeg elsker.

De tre førstnevnte kunne jeg faktisk gjort hvis det hadde ført med seg noen fordeler. Penger f.eks. 😀

Jeg tenker at klarer jeg å gjennomføre et tannlegebesøk, - og det gjør jeg jo - så alt annet a piece of cake.

Jeg vet ikke om det er så mye som jeg ikke gjør pga frykt. Ikke "fysisk" frykt i alle fall.

Jeg har ting som trigger meg, men det er ting jeg likevel av og til må gjøre likeve. For eksempel å ringe ut til ulike kontorer instanser og pivatpersoner. Jeg utsetter det i det lengste og prøver meg med tekst og epost om det går.
Jeg liker heller ikke å gjøre nye ting alene for første gang. Alt fra vaske bil i vaskehall, gå på treningssenter eller prøve en ny time på det samme senteret. Jeg er generelt veldig emosjonelt trygghetssøkende.

Ellers har jeg masse ting som hindrer meg fordi jeg ikke er fysisk i stand til å gjennomføre det lenger. Slalom måtte jeg gi opp, toppturer er helt utelukket osv.

Jeg har ikke høydeskrekk da, så om noen ville tatt meg med på tandemhopp, så tror jeg at jeg hadde gjort det.

Det er mye! Det som for meg fremstår som det mest skremmende er nok å krype gjennom trange tunneler og slikt.

Njei, jeg har høydeskrekk og vil nok ikke aktiv oppsøke fallskjermhopping, men jeg er også en adrenalinjunkie og synes det er aller gøyest å få til ting jeg var redd for, så jeg tror jeg hadde gjort det om jeg hadde «måttet».

Sånn trang grotte-utforskning derimot, der tror jeg grensen går. Jeg får nok mer noia av klaustrofobi enn til og med høyder.

Men generelt er jeg opptatt av at det jo ikke er farlig hverken å være litt redd eller få litt vondt eller være skikkelig sliten eller at noe er ubehagelig, og det er (for meg) når man står i litt sånt at man virkelig kjenner man lever!

Dra på telt-tur
Sove over steder uten do og dusj.