Å lese - hvordan foregår det?

Jeg er veldig fornøyd med denne overskriften, altså!

Men hvordan er det når du leser inni deg - hører du ordene uttalt eller ser du bare ordbildene? Jeg leser mye fortere enn jeg kan snakke inne i hodet mitt, så for meg er lesning kun ordbilder. Til min store overraskelse oppdaget jeg at det finnes folk som hører ordene de leser inne i hodet sitt når de leser, så nå er jeg spent på hvordan det er med akkurat DEG - og hvilke varianter som finnes.

Jeg ser ordbildene. Kjæresten min hører ordene. Likevel lesere han en god del raskere enn meg.

Ordbilder-hurtig!

Jeg leser ordbilder, men jeg leser slik at jeg ser flere ord som bilder, og ikke bare ord. Litt vanskelig å forklare. Jeg leser veldig hurtig og jeg sliter dermed veldig med å lese fremmedord/nonsensord som jeg må lydere.

Leser ordbilder, og leser flere av dem av gangen.

For meg er også et ordbilde mange ord samtidig. derfor ser jeg ofte ikke skrivefeil - heller ikke når jeg skriver selv.

Jeg syns det blir vanskelig å skille. Jeg leser ofte "på skrå" gjennom avsnittet og ganske fort, og lyderer meg ikke gjennom ordene, jeg registrerer helt klart flere ord om gangen. Men det er allikevel en stemme inne i hodet mitt som leser. Den er stille, har ingen lyd, volum eller særpreg, men jeg vil allikevel betegne det som en stemme.

Når jeg leser romaner blir ofte handlingen dramatisert i hodet mitt. Jeg tenker i bilder, og ikke i ord.

Jeg er neimen ikke helt sikker, jeg tror faktisk jeg hører en stemme. Jeg leser raskt, så jeg leser åpenbart ordbilder også, flere ord av gangen, men det tar form av en fortelling - en slags fiktiv fortellerstemme. Når jeg leser tekster med ulike dialekter, så får de ulike karakterer i hodet mitt. Av og til får de utseende også, hvis det er skjønnlitteratur. Nå holder jeg på med ei svensk fagbok, og jeg hører helt klart en mannsstemme som snakker svensk når jeg leser. Merkelig - aldri tenkt på det før.

Tallulah skrev:

Jeg syns det blir vanskelig å skille. Jeg leser ofte "på skrå" gjennom avsnittet og ganske fort, og lyderer meg ikke gjennom ordene, jeg registrerer helt klart flere ord om gangen. Men det er allikevel en stemme inne i hodet mitt som leser. Den er stille, har ingen lyd, volum eller særpreg, men jeg vil allikevel betegne det som en stemme.

Når jeg leser romaner blir ofte handlingen dramatisert i hodet mitt. Jeg tenker i bilder, og ikke i ord.

Slik er det for meg også.

Jeg hører ikke en stemme, jeg hører min stemme uttale ordene jeg leser. Og jeg både snakker og leser veldig fort

Jeg leser hele setninger i ett bilde, men hører ikke så mange stemmer, gitt.

"Hører" en stemme. Tenker og husker i bilder.

Jeg ser ordbilder. Men samtidig, dersom jeg leser en dialog mellom mann og kvinne så er det forskjell på stemmeleiet. Jeg ser bilder og handling i hodet.

Jeg tar frem denne teksten igjen;

En visktenpaleig unsdelrøkese gjort ved et untivseriet i Enlagnd har vist at desrom de to føsrte- og to siste botsvkeane i alle oredne i en tekst er riktig plessart, spllier det liten rolle hvkilen reføkkelge de øvirge boskvetane i oredne kommer. Tektsen er fullt lebsar selv om de andre bokeastvne kommer huilbtertlulter! Dette er fordi vi ikke leser hver eneklt botksav, men ser bidlet av ordet som hehlet

Tallulah skrev:

Når jeg leser romaner blir ofte handlingen dramatisert i hodet mitt. Jeg tenker i bilder, og ikke i ord.

Samme her. Pluss stemmen min med innlevelse. Leser ganske så fort.

Odelia skrev:

Jeg hører ikke en stemme, jeg hører min stemme uttale ordene jeg leser. Og jeg både snakker og leser veldig fort

Jeg også.

Dessuten leser man ikke bare på én måte. Det er også veldig sjelden at voksne folk driver med avkoding, så ordbildelesing utelukker jo ikke at man "hører" ordene uttalt. Og man leser ulikt til ulikt formål. Dette er en stor del av mitt fagfelt og og jeg kunne snakket lenge om dette. Personlig foretrekker jeg å lese sakte når jeg for eksempel leser en roman. Da koser jeg meg med formuleringer, hører stemmen godt inni hodet, med intonasjon og innlevelse. Jeg elsker å lese på denne måten.

Jeg ser ordbilder, men jeg ser også for meg det som skjer. Så jeg ordbilder en film på en måte. Jeg hører ikke stemmer.

pøbelsara skrev:

For meg er også et ordbilde mange ord samtidig. derfor ser jeg ofte ikke skrivefeil - heller ikke når jeg skriver selv.

Jammen når jeg leser og hører en fortellerstemme går det like fort som når jeg ser ordbilder og skrivefeilene merkes ikke. Dette gjelder i hvert fall når jeg leser skjønnlitteratur. Det går tregere når jeg leser fag, da ser jeg flere feil også.

Tallulah skrev:

Jeg syns det blir vanskelig å skille. Jeg leser ofte "på skrå" gjennom avsnittet og ganske fort, og lyderer meg ikke gjennom ordene, jeg registrerer helt klart flere ord om gangen. Men det er allikevel en stemme inne i hodet mitt som leser. Den er stille, har ingen lyd, volum eller særpreg, men jeg vil allikevel betegne det som en stemme.

Når jeg leser romaner blir ofte handlingen dramatisert i hodet mitt. Jeg tenker i bilder, og ikke i ord.

Dette kan jeg signere i sin helhet. Takk, så slapp jeg å formulere selv. 😀

Har en liten Morgan Freeman i hodet som leser til meg med fortellerstemmen sin når jeg leser/skriver. (Vel ikke helt, men det er en fortellerstemme der som driver høytlesning for meg inni hodet mitt) :P

Fløyel skrev:

Jeg ser ordbilder. Men samtidig, dersom jeg leser en dialog mellom mann og kvinne så er det forskjell på stemmeleiet. Jeg ser bilder og handling i hodet.

Jeg tar frem denne teksten igjen;

Jeg har heller ingen problemer med den teksten, eller andre liknende den.

Tangerine skrev:

Dette kan jeg signere i sin helhet. Takk, så slapp jeg å formulere selv. 😀