Hvorfor tar leger doktorgrader?

Jeg går til to leger, den ene har en privatpraksis, den andre er overlege på sykehus. Begge har doktorgrad, altså phd. Er det noen som vet hvorfor leger tar doktorgrader? Jeg hadde jo skjønt det om det var for å jobbe som forskere. Men begge mine to eksempler er jo "vanlig" utøvende leger. Er det noen ting de kvalifiserer for, som leger uten phd ikke kan gjøre? Enlighten me, please!

Lønnsauke?

Tre gjett:

Ønske om faglig fordypning?
Prestisje?
Forsknings- og undervisningsstillinger på universiteter?

Jeg har en tro på at det kanskje bunner ut i faglig fordypning og spesialisering...

Jeg vet f.eks at legen som har Lillemann fast på sykehuset f.eks. har tatt doktorgrad i c-vitaminmangel i svangerskapet, eller noe slikt noe. Mulig han har lyst til å jobbe innen svangerskap/fødsler etterhvert?

Eg jobbar der som legane tar dr.grad, dvs på eit institutt på med.fak.
Det er mange allmennpraktiserande legar som tar dr.grad der. Nokon gjer det rett og slett fordi dei har eit tema dei er veldig interessert i og ønsker å fordjupe seg i. Andre gjer det fordi dei har eit ønske om å jobbe innan forskning eller med undervisning på universitetet ein gang i framtida. Andre gjer det pga faglig prestisje og status.
På sjukehuset trur eg det gir uttelling reint lønnsmessig og pluss at du har mulighet til å bli sjef for ei avdeling og slikt.

Hvorfor tar NOEN doktorgrad? Det er vel ikke mer spesielt for leger enn for andre? Man forsker jo på et emne, gjør man ikke, for å komme frem til en konklusjon?

Noen tar dr.grad for å få undervisningskompetanse på høyskole-/universitetsnivå.
Andre fordi de oppriktig og genuint er interessert i en problemstilling.
Atter andre fordi det gir prestisje/økt lønn, vil jeg tro.

Legestudiet er jo ikke lengre enn andre universitetsstudier, og hvis man skal forske på noe spesielt, må man ta doktograd. Man kan bli doktor i medisin, juss, historie eller språk. Når man er ferdig med medisinstudiet er man på folkemunne doktor, men man er ikke doktor i medisin. Det er man først etter å ha tatt doktorgraden.

FP har en bråte doktorer, men bare to leger (som jeg vet om)

SmarteSmelt skrev:

Noen tar dr.grad for å få undervisningskompetanse på høyskole-/universitetsnivå.
Andre fordi de oppriktig og genuint er interessert i en problemstilling.
Atter andre fordi det gir prestisje/økt lønn, vil jeg tro.

Får medisinske forskere høyere lønn enn leger? Utdanning lønner seg vel dessverre i dette landet ikke for annet enn dannelsen.

Jeg mente etter at de har disputert, så vil jeg tro at de kan søke om lønnsforhøyelse også som lege... i alle fall mange steder.
(Men jeg har eg. ikke peiling altså , kjenner ikke til den medisinske doktrograden.)

SmarteSmelt skrev:

Jeg mente etter at de har disputert, så vil jeg tro at de kan søke om lønnsforhøyelse også som lege... i alle fall mange steder.
(Men jeg har eg. ikke peiling altså , kjenner ikke til den medisinske doktrograden.)

Eg vil tru at du kan få høgare lønn dersom du jobbar på sjukehus i alle fall, ved at du får ny stilling eller meir ansvar (overlege, avdelingsleder, undervisningsansvar etc.). Dette gjeld jo andre plassar der det jobbar folk som har dr.grad og. Samboeren min har f.eks dr.grad i kjemi og har høgare lønn enn dei andre på samme arbeidsplass som "berre" har hovedfag. Dersom det er ein allmennpraktiserande lege på legekontor er eg litt meir usikker.

Ja, det var omtrent det jeg mente med "mange steder".

Ved de store sykehusene kreves det som regel doktorgrad for å få overlegestillingene.

Monsoon skrev:

Er det noen som vet hvorfor leger tar doktorgrader?

Nei, jeg begriper det IKKE. Jeg hadde aldri giddet nemlig. 😛

Ellers er alt egentlig besvart her i tråden. Vanlige årsaker er ønske om å forske, (faglig) prestisje, bittelitt høyere lønn etterpå (sjelden en motivasjonsfaktor dog, for det "lønner seg" sjelden økonomisk totalt sett pga lav lønn i stipendiattiden) og mulighet for overlegestilling. (Det siste er ikke et krav, men når mange har doktorgraden er det vanskelig å nå opp i kampen om stillingene uten. Gjelder kanskje spesielt universitetssykehusene).

Som andre doktorander (her inne feks) så er det jo mange som også motiveres ut fra et ønske om noen roligere yrkesår i en periode med tidsklemme, småbarn og etableringsfase.

Og min mann elske forresten å poengtere at jeg strengt tatt ikke kan titulere meg "doktor", bare "lege".