Irriterende passivitet i språket, uttrykk for ansvarsfraskrivelse eller bare en trend

Jeg registrerer at stadig flere på Facebook og her inne skriver med en viss språklig passivitet når de skal beskrive noe som strengt tatt krever en aktiv handling. "Da har vi visst fått oss hund", "Da har vi visst kjøpt hytte", "Da skal jeg bytte jobb". Jeg får en følelse av ansvarfraskrivelse i formuleringen eller "kork på livets elv", plutselig hadde man en hund, enten man ville eller ikke liksom? Når sannheten er at du har brukt 10 000 og masse research på å skaffe deg dyret?

Jeg må ærlig talt innrømme at jeg misliker den måten å formulere seg på, selv om jeg regner med at den er ubevisst og bare noe folk har lagt seg til. Jeg synes det er mye bedre om folk skrev: "Vi har kjøpt hund"/"Ti år med masing ga gjennomslag, nå blir tur hver morgen!", fremfor "Da har vi visst fått hund", som om hunden skyllet over dem som en annen tsunami det var umulig å verge seg mot eller det plutselig lå det en kjøter på trammen, liksom.

Ler litt, men er aldeles enig med deg. Det høres ut som om man ikke egentlig er glad for det som skjer.

Hvis jeg hadde skrevet det så hadde det vært fordi det hadde skjedd litt brått og uplanlagt, noe som lett kan skje meg. (Begge husene våre har vært impulskjøp og katten overtok vi fra noen vi kjenner som ikke kan ha katt.)

Hadde jeg derimot bygd hus, og flyttet inn etter en lang prosess, eller fått dyr etter mye research etc. hadde jeg ikke ordlagt meg på den måten.

Jeg er helt enig i at det er irriterende når tonen i statusen er misvisende ift. hvordan ting faktisk har skjedd, men det må være greit når det faktisk stemmer med forholdene.

Anne skrev:

Ler litt, men er aldeles enig med deg. Det høres ut som om man ikke egentlig er glad for det som skjer.

Jeg leser det også litt slik, og når jeg bruker det sjøl - det forekommer nok - så er det nok mer eller mindre bevisst det jeg prøver å formidle. Ambivalens. At jeg ikke er helt overbevist om at hva det nå er er en udelt positiv ting.

Eller at selv om jeg har tatt et aktivt valg så kan jeg se tilbake på det og bli litt overrasket hvis det som skjedde ikke var med i planen jeg opprinnelig hadde.

Det jeg ikke lagt merke til. Det kan godt være jeg har brukt lignende setning selv om f.eks. huskjøpet vårt. For det skjedde veldig plutselig.

Men hører stadig vekk på tv/radio at folk bruker ordet "man" når de egentlig snakker om seg selv og sine egne reaksjoner.

Jeg har oppdaget det samme og forundret meg over hva det kan komme av.

Ligger det en tendens til ansvarsfraskrivelse og beslutningsvegring til grunn?
Jeg synes også noen ganger det kan synes som om man skriver på den måten for å virke kostbar, dog ikke bevisst. "Ja nå reiser vi visst til USA gitt." Som om man ikke har noe valg og ofrer seg for de andre.

Jeg kan finne på å skrive det slik hvis jeg i utgangspunktet ikke syntes det var noen supergod idé. Vi fikk oss visst hamster for to år siden, nemlig. Jeg hadde ikke forestilt meg at snuppa frivillig ville lese hver dag i hele sommerferien, men det gjorde hun.

Éowyn skrev:

Det jeg ikke lagt merke til. Det kan godt være jeg har brukt lignende setning selv om f.eks. huskjøpet vårt. For det skjedde veldig plutselig.

Men hører stadig vekk på tv/radio at folk bruker ordet "man" når de egentlig snakker om seg selv og sine egne reaksjoner.

Jeg reagerer mer på bruken av "du" enn av "man".
Snakker man helt uten å generalisere bør det definitivt brukes jeg, men ofte er det snakk om en viss generalisering ved bruk av "man". Om en person bruker "du" i slike settinger vris fokus bort fra den som hevder noe og det synes jeg ikke er bra.

"Og når du stå i en slik situasjon så kjenner du jo at det kribler i magen."
Kremt.. Nei jeg gjør ikke det.

Tjorven skrev:

Jeg kan finne på å skrive det slik hvis jeg i utgangspunktet ikke syntes det var noen supergod idé. Vi fikk oss visst hamster for to år siden, nemlig. Jeg hadde ikke forestilt meg at snuppa frivillig ville lese hver dag i hele sommerferien, men det gjorde hun.

Jeg synes det er annerledes om det er noe man virkelig ikke synes om eller hvor man ikke har vært med på beslutningen. Da opplever jeg at det brukes rett.
Det jeg reagerer på er når det brukes i forbindelse med ting jeg vet at personen som skriver egentlig har veldig lyst til eller også har tatt initiativet til.

"Da var vi visst på Maldivene gitt."

Jeg har lagt merke til det samme, og tenker at bildet "kork i livets elv" passer godt på flere og flere av oss.

Noe annet jeg har lagt merke til, er at det er så utrolig mange voksne, oppegående damer som snakker om det tredje eller fjerde barnet som en "overraskelse." Jeg skjønner at en graviditet er en overraskelse om man har brukt prevensjon, men dersom man ikke har vært overvettes nøye med prevensjonen (noe som gjelder for 90 % av dem) kan det da ikke være en "overraskelse" at man på et eller annet tidspunkt blir gravid? Kan man ikke bare si at man ønsket seg et barn til, da? Sist jeg sjekket, hadde man lov til å få så mange barn man ville i Norge. Jeg tenker at dette også er en del av "det bare skjedde"-pakka som vi liker å lulle oss inn i.

Jeg misliker dessuten beskrivelse av fortid i presens. "Jeg springer opp bakken og hører plutselig konkurrenten bak meg." Hvis det toppes med en "Du blir jo stresset når du hører konkurrenten bak deg", så er det panneklask, altså.

Jeg kjøpte brått et hus jeg ikke engang hadde sett, men det var jo med vilje. Eller med millioner.

Jeg bruker det stort sett i tilfeller der jeg er ambivalent/negativ til det jeg beskriver. Typ: "der gikk jeg visst på en lyktestolpe".

I de tilfeller der noen bruker det for å beskrive noe positivt, så oppfatter jeg det enten er en form for kokettering ("der fikk jeg visst jobben jeg har søkt på, i konkurranse med 200 andre søkere") eller at man ikke ønsker å fremstå som skrytete, samtidig som man har lyst til å fortelle noe man syns er dritkult, men som andre kan oppfatte som litt klysete ("der kom visst Teslaen vi bestilte for ni måneder siden").

Hadde jeg brått kjøpt et hus/byttet jobb/fått meg hund, uten at det var planlagt, og endringen omtrent skjedde over natten, så ville jeg glatt kunne ha brukt passiven: "Oi, der kjøpte vi visst et hus, uten at vi egentlig hadde tenkt å flytte.", "Heh, jeg skal visst begynne i ny jobb om to dager; headhuntet i går, jobben sa ja til å slippe meg med en gang." eller "Plutselig ble vi visst fem i familien. I går møtte vi Fido helt tilfeldig, nå har han flyttet inn". Selv om valget er aktivt og resultatet positivt, så kan man jo samtidig føle seg litt overrumplet av livet.

Guava skrev:

Jeg reagerer mer på bruken av "du" enn av "man".
Snakker man helt uten å generalisere bør det definitivt brukes jeg, men ofte er det snakk om en viss generalisering ved bruk av "man". Om en person bruker "du" i slike settinger vris fokus bort fra den som hevder noe og det synes jeg ikke er bra.

"Og når du stå i en slik situasjon så kjenner du jo at det kribler i magen."
Kremt.. Nei jeg gjør ikke det.

Ordet "du" er det, ja! Var jeg som rotet. Det er "du" intervjuobjekter stadig vekk bruker om seg selv. Som om de ikke tør stå inne for sine egne meningen eller følelser.

Guava skrev:

Jeg synes det er annerledes om det er noe man virkelig ikke synes om eller hvor man ikke har vært med på beslutningen. Da opplever jeg at det brukes rett.
Det jeg reagerer på er når det brukes i forbindelse med ting jeg vet at personen som skriver egentlig har veldig lyst til eller også har tatt initiativet til.

"Da var vi visst på Maldivene gitt."

Det var jo til slutt både jeg som kjøpte og betalte for dyret og jeg hadde gått med på å sette det opp som lesepremie, så helt motstander var jeg ikke. Det var nok mest at jeg ikke hadde trodd at det skulle skje.

Jeg har ikke sett det så mye, men det høres helt klart irriterende ut. Jeg syns også det er plagsomt når folk skriver om seg selv i tredjeperson, selv om dette kanskje har utgangspunkt i hvordan Facebook formulerte seg i statusoppdateringsfeltene en stund.

(Når det gjelder overraskende barn så har jeg fått et par av dem som voksen dame selv, med prevensjon, så der er jeg igrunnen veldig åpen for at overraskelser virkelig forekommer).

Harriet Vane skrev:

Jeg misliker dessuten beskrivelse av fortid i presens. "Jeg springer opp bakken og hører plutselig konkurrenten bak meg." Hvis det toppes med en "Du blir jo stresset når du hører konkurrenten bak deg", så er det panneklask, altså.

Kanskje de har sett for mange realityserier? 😛 Der klippes det inn slike presensfortellinger.

"Da har vi kjøpt oss hytte" er jo en ren faktaopplysning, mens "da har vi visst kjøpt oss hytte" får en helt annen mening fordi ordet "visst" gir et inntrykk av noe som har skjedd litt tilfeldig/uten at man helt var klar over det.

Filifjonka: Da vil jeg gjerne vite hvilke prevensjon du bruker, altså. Og jeg ville i alle fall ikke fortsatt å bruke samme type prevensjon hvis den ikke funket etter planen.

Jeg leser det som at man har tatt en impulsiv avgjørelse eller at tiden har gått fort frem til noe man ventet på. Har aldri oppfattet at det er en ansvarsfraskrivende uttrykksmåte. :ikke så lett-irritert:

rine skrev:

Noe annet jeg har lagt merke til, er at det er så utrolig mange voksne, oppegående damer som snakker om det tredje eller fjerde barnet som en "overraskelse." Jeg skjønner at en graviditet er en overraskelse om man har brukt prevensjon, men dersom man ikke har vært overvettes nøye med prevensjonen (noe som gjelder for 90 % av dem) kan det da ikke være en "overraskelse" at man på et eller annet tidspunkt blir gravid? Kan man ikke bare si at man ønsket seg et barn til, da? Sist jeg sjekket, hadde man lov til å få så mange barn man ville i Norge. Jeg tenker at dette også er en del av "det bare skjedde"-pakka som vi liker å lulle oss inn i.

Jeg funderte over det samme for noen år siden når det gjaldt å få barn det kanskje tilsynelatende ikke var helt rasjonelt/fornuftig å få, mor var arbeidsledig, far var student, de hadde to fra før, pluss at han hadde en fra tidligere forhold, de bodde i en leid totroms og det var ikke utsikt til noe som helst vettug på en god stund, når man da får barn, samme hvor ønsket og planlagt, så er det kanskje - for å slippe fornuftens og rasjonalitetens hoderisting og hevede øyenbryn å gjøre seg til offer for omstendighetene.
Mange får jo "skal dere befolke verden alene" meldinger hvis de får mer enn to, eller "dere er altfor gamle" når de har passert 35 eller "det er altfor langt i mellom", og da er det kanskje greit å beskylde skjæbnen, fremfor å ta ansvar og si: Vi ville ha en til og det fikk vi. Men overraskelser forekommer jo -faktisk - på dette feltet, da. Vi får gi noen av dem den.

(Jeg må si jeg ble veldig overrasket da jeg ble gravid igjen etter nummer 2, siden flere nasjonale fertiliteseksperter mente det var en snøballs sjans i helvete. Jeg mistet og valgte med åpne øyne å fortsette uten prevensjon for å se om vi kunne få nummer 3 og det gjorde vi.