"Frittgående barn"

Både W og lille E har frie tøyler, og så lenge vi vet hvor de er og hva de driver med og hvem de er sammen med, er det helt greit.

Min femåring er dessverre veldig engstelig av seg. Jeg prøver å oppmuntre ham til å gå bort til bestekameraten som bor i nabolaget. Han lar seg avogtil overtale, men er som en spent strikk når han fyker avgårde. Han er redd for biler (det er bilfritt her, bortsett fra beskjeden trafikk ved på- og avlevering), tunge dører, ringeapparater som er for høyt oppe osv. Han kan blomstre opp ved mestring, men det varer som regel ikke til neste gang. Jeg var veldig selvstendig da jeg var liten, men det var nok ikke frivillig. Jeg var også en engstelig sjel, med foreldre uten forståelse for det. Så for meg er det utrolig viktig å støtte ham og gi ham gradvis mestring, selv om det tar tid. Heldigvis leker han gjerne ute sammen med venner om de skulle ta initiativ.

Jeg leste den tidligere idag og tenkte at den er det mange som hadde hatt godt av å lese.

Jeg prøver å gi ungene muligheten til å gjøre ting selv. Jeg ber ofte ungene ordne ting som feks kjøpe noe i butikken, de vil heller være litt i lekebutikken og se enn å være med meg osv. Dette har de klart helt fint fra de var 4-5 år. Alene hjemme har de fått lov å prøve seg på fra 5 års alder etter eget ønske. Selv mine barn med vanskene (ADHD/Asperger) sine takler det helt fint.

Her jeg bor nå så er ikke min sønn på 4 ute alene nei, er forskjell på hvor man bor, er vi i nordnorge hos familien så løper de mye friere rundt, det må jeg innrømme. Der kjenner alle alle, her kjenner jeg nesten ingen..

Gradvis mestring er det vi jobber med her også. På skolen jobber de med at hun må tørre å rekke opp hånda, og snakke høyere i timene. For som lærerene sier:"når vi spør deg, så kan du jo alltid svaret"

Problemet er vel her også at huen er relativt engstelig av seg. Det er ikke alltid så godt for mammahjertet å måtte pushe henne, men innimellom MÅ hun faktisk klare seg hjemme i en halv time på morgenen før drosjen henter henne.
Jeg kan ikke komme for sent på jobb fordi hun ikke "liker" å være alene hjemme. Vi har snakket mye om det, og hun skjønner jo det, at vi må på jobb, men hun liker det fremdeles ikke. Det har jeg forståelse for. Er ikke alt jeg liker heller, men jeg må bare. Som å kjøre bil på vinteren for eksempel

Hun er generelt veldig forsiktig av seg, og har vel aldri gjort noe galt.
Hun spiller håndball, og der er hun steintøff! Tåler det meste, og hamler opp med hvem som helst. Hennes beste fag på skolen er gym. Hun bryr seg ikke noe om å ta igjen med gutta når det kommer til fysisk aktivitet.
Og iflg skolen merket de også bedring på generelt grunnlag etter hun begynte med å spille håndball. Hun har rett og slett blitt tøffere av det.

Jeg ser jo at vi voksne også har en jobb å gjøre i forhold til å utfordre barna, og overbevise de med at vi er sikre på at de kommer til å fikse det!

Jeg er heldig nok til å være veldig lite hønemor - jeg tror ikke det er noe man velger selv i særlig grad - og gleder meg over å kunne gi Poden stadig mer selvstendighet og la ham kjenne på ansvaret selv. Men det må jo være på de premissene som finnes. Å være hjemme alene en stund er helt uproblematisk, og å reise "alene" med fly (da blir man jo fulgt inn på og av flyet og passet på hele tiden) har han gjort siden han var fem. Å gå ut alene for å leke har derimot, av trafikkmessige grunner, ikke vært aktuelt inntil han var seks. (Vi bor midt i et gatekryss på Tøyen, og han må krysse minst én trafikert gate for å komme til nærmeste lekeplass. Uansett har han ikke lekekamerater i nærområdet.)

Han går i andre klasse nå, på en skole som vi må reise kollektivt til, og han kommer ikke til å reise alene dit på en stund enda - og det er av helt pragmatiske grunner som "han kan komme til å drømme seg bort og reise for langt" og "Majorstukrysset er for uoversiktlig til at jeg stoler på at bilførerne ser ham". Men han kan fint gå på butikken alene, og reise med t-banen alene til en endeholdeplass der han blir hentet. Hadde han gått på nærskolen, hadde han helt klart fått gå hjem alene nå, mens det å gjøre seg klar om morgenen er noe han ikke evner å ta ansvar for enda.

Det er noe med å se på hva de faktisk kan håndtere, og hva de faktisk vil ha problemer med, og så prøve å legge egne følelser litt til side, enten man nå føler at de burde kunne klare mer, eller føler at man ikke vil gi slipp.

Jeg er skikkelig hönemor, men har tatt noen museskritt de siste maanedene. :flink:

Selvfølgelig må barn bli selvstendige, men det trenger ikke bety at de skal vase frittgående rundt ute i trafikken fra de er tre år. Den sjansen er jeg rett og slett ikke villig til å ta.

Filifjonka skrev:

Selvfølgelig må barn bli selvstendige, men det trenger ikke bety at de skal vase frittgående rundt ute i trafikken fra de er tre år. Den sjansen er jeg rett og slett ikke villig til å ta.

Det er vel heller ikke poenget med "frittgående barn".

Jeg har lest den artikkelen før, og syns hele begrepet frittgående barn er litt merkelig. Det er slett ikke alle steder som egner seg for at små barn skal gå så veldig fritt. Det blir litt for lettvint å si: "Slipp dem ut og ikke pass på dem, ellers blir de hjelpeløse og uselvstendige".

Bloppy skrev:

Pompen er jo bare 4 år enda, så det er jo begrenset hvor mye han faktisk kan "slippes løs"

Hm. 3,5-åringen min får leke ute alene. Hun får sykle rundt huset, der det er bilvei på den ene siden og gangveier på den andre siden. Hun får gå alene til 2 naboer, og 2 lekeplasser. Hun får også gå på lengre turer med 6-års storesøstra (til 2 andre lekeplasser). Men de naboene hun får gå alene til er litt sånn "eh, hæ? skal jeg bare sende henne hjem når klokka er fire? Nei, hvis du ikke vil hente henne, så må vi nesten følge henne, altså..." Dette avhenger selvsagt VELDIG av hvordan man bor, men her er vi da altså 3 stk i samme boligfelt med jenter på samme alder, og min er den eneste som får lov til å gå rundt ute alene sånn som dette.

Jeg vet jo alltid hvor hun er, og følger med selv om hun nok føler at hun er selvstendig og ute alene. Jeg kan se begge lekeplassene fra huset, og når hun er ute og sykler hører jeg støttehjulene lang vei, og hører også hvis hun begynner å gråte hvis hun faller. Og hun sier fra når hun går på besøk til andre.

Filifjonka skrev:

Selvfølgelig må barn bli selvstendige, men det trenger ikke bety at de skal vase frittgående rundt ute i trafikken fra de er tre år. Den sjansen er jeg rett og slett ikke villig til å ta.

Nå er det vel ingen heller som mener at 3 åringer skal gå ute i trafikken alene?

Litt pussig forresten at tråden kom opp igjen akkurat i dag. I morgen skal min 7 åring (blir 8 snart) få lov til å gå alene hjem fra skolen for første gang. Jeg håper jeg klarer å holde fast ved løfte mitt, hun vil så veldig gjerne. Vi har lenge snakket om at hun skulle få lov til å prøve etter påskeferien, så hun skulle egentlig ha gjort det i dag. Men så fant jeg på en unnskyldning og møtte henne på skolen fordi vi "måtte bare gå en tur i Botanisk i den flotte været" 🙄 Huff, hun ble så skuffet, hun ser jo frem til dette så jeg må bare klare å la henne få gjøre det i morgen.

Jeg liker ikke å være den hønemora jeg er, men jobber med saken.

Lisa skrev:

Nå er det vel ingen heller som mener at 3 åringer skal gå ute i trafikken alene? .

Jo faktisk, jeg har sett en god del.

Filifjonka skrev:

Jeg har lest den artikkelen før, og syns hele begrepet frittgående barn er litt merkelig. Det er slett ikke alle steder som egner seg for at små barn skal gå så veldig fritt. Det blir litt for lettvint å si: "Slipp dem ut og ikke pass på dem, ellers blir de hjelpeløse og uselvstendige".

Men forskjellen ligger jo i når vi finner det forsvarlig. Som tidligere nevnt i denne tråden ser jeg helt klart at jeg "slipper løs" ungene mine mer enn de fleste andre barna i nabolaget. Vi bor i et boligområde som består av en blindvei med 30-sone. Hvis vi trenger brød, så sender jeg snuppa (6 år) på butikken for å handle. Hun liker ansvaret og jeg liker å slippe å gjøre det. Jeg ser på det som en vinn-vinn-situasjon.

Flere av naboene spør meg: "Men hva hvis ...?" Det er utrolig mange farlige ting som kan skje. En fyr kan kjøre i fylla. En annen kan gå berserk med et våpen. Noen kan forsøke å dra henne inn i en bil. Men verden er full av farer. Vi snakker om en del av dem, og jeg føler at jeg har forsøkt å forbedrede ungene mine på en del, men det er helt sikkert områder som er glemt. Samtidig er sannsynligheten såpass liten at jeg er villig til å ta risikoen.

Spennende lesning for meg som helt bevisst har jobbet med selvstendighetstrening i barneoppdragelsen! Litt ulik tilnærmeing ift det enkelte barn riktignok, - de er ganske forskjellige personligheter - men de har alltid fått lov og blitt oppmuntret til selvstendighet.

Alle tre har tidlig vært modne for å gjøre ting på egen hånd; være alene hjemme, dra på hytta alene, gå alene rundt i storbyer. (den eldste var ikke fullt så trygg på det siste) Handle, gå i banken når vi har vært i utlandet, lære noen fraser på det språket som har vært aktuelt. Med unntak av klatring som minsten begynte på da hun var fem, og hvor klatreveggen var lokalisert 6-7 km unna, har vi hatt en policy om at de skal komme seg til aktiviteter på egen hånd, med buss, på sykkel eller til fots.

Å være alene hjemme har aldri vært noe problem, vi har så smått begynt fra fem års-alder og økt på tida etterhvert. Også på kveldstid hvor vi satte ringeklokka på når det var tid for å legge seg. De to yngste har aldri vært redde for å rusle rundt på egenhånd i storbyer som London, Wien, Hamburg, Retzesønnen var 10 år da han - på samme måte som det beskrives i artikkelen - tok s-banen inn til sentrum av Hamburg. Jeg hadde bedt ham om å finne en telefonkiosk å ringe meg etter en times tid, og da han ringte fortalte han fornøyd at han hadde vært på Burger King, hørt gatemusikanter spille blues og så vært på en musikkforretning og kjøpt LP av Samantha Fox.

Eldste datter fikk dra alene på hytta fra hun var 12, hadde også sin fire år yngre bror med en gang.

Minsten var meget godt svømmedyktig fra hun var 5-6, og fikk gå alene i svømmehallen fra hun var sju. Noe som hadde vært totalt uaktuelt med de to andre. Bortsett fra eldste datter som gikk på Steinerskolen et stykke unna og ble kjørt de første årene, har det vært lite bringing og henting til skole og aktiviteter.

De har fått vært ute alene fra de var 1,5-2 år, først i hagen med hyppig tilsyn, så med utvidet radius etterhvert. Vi bodde ved en forkjørsvei, så de ble som regel fulgt over veien hvis de skulle over på andre sida. Og det skulle de ofte fordi det lå en BMX-bane der. Særlig minsten som lærte å sykle da hun var fire var ivrig på den banen. Og inntil vanen med å se seg for før hun skulle krysse veien tilbake var godt innarbeidet, satt jeg faktisk pal i kjøkkenvinduet og fulgte med når hun gjorde tegn til å dra hjem. Da var det å løpe ut, over gata og så gjennomgå se-til-venstre-høyre-venstre-ritualet med henne.

Å ta skibuss til skisenter et par timer unna, ligge ute i skogen i telt, reise med tog/fly i Europa var noe av det som de gjorde før 10-årsalder. Retzesønnen tok buss til Italia da han var 15, at faren hadde tatt feil av dagen og dermed ikke var å se på endestasjonen i Milano er en annen sak. Han beholdt roen og fant en buss med sjåfør som hadde mobil og fikk kontaktet den distré pappaen. Dette var på den tida mobiler bodde i svære kofferter.

Jeg har stor tro på å lære unger selvstendighet og ansvar, legge forholda til rette slik at de blir mest mulig selvgående voksne.

Jeg har ikke helt begynt å tenke i de baner enda, men innser at jeg burde det. Vi bor sånn til at alle må kjøre uansett hvor vi skal, så det er uaktuelt at barna skal dra noe sted alene, men vi burde jo likevel begynne å sette seskåringen i situasjoner hvor han må klare seg litt på egen hånd. De leker ute uten noe særlig tilsyn, både seks- og fireåringen (vi må dog følge med på at fireåringen ikke er for voldsom med storebror), men det er også alt. Jeg har lurt på om vi skal forsøke å la dem være alene hjemme i korte perioder mens vi gjør ærend, men jeg synes det er litt skummelt i og med at det er noen minutter å gå til nærmeste nabo. Eldstemann er også ganske husredd av seg. Kanskje sommerferien er tidspunktet for å prøve å flytte noen grenser i så måte.

Selv gikk jeg alene hjem fra barnehagen fra femårsalderen (15 minutter å gå), handlet alene i butikken fra samme alder, hentet lillebror i barnehagen fra niårsalderen, var ofte alene etter skoletid med ansvar for å koke poteter, lage saus og lignende, var alene hjemme i helger fra jeg var 11, men slikt var jo helt alminnelig på tidlig 70-tall.

Mine er ganske "frittgående", dvs. syvåringen er selvsagt mer frittgående enn treåringen. Syvåringen gikk til og fra skolen alene fra dag 2 eller 3 i første klasse, da var hun ikke fylt 6 år enda. Men hun insisterte på å gå alene siden "alle andre gjorde det" og jeg syntes det var greit siden veien er veldig trygg og kort (ca. 200 meter). Etter den dagen har hun gått både til og fra skolen selv, ingen problem. Og hun kan være hjemme alene i et par timer om det skulle være behov for det. Hun har også lekt ute med venner i timesvis fra hun var rett under 6 år gammel, men hun har alltid vært utrolig flink til å si fra hvor de går. Har hun gått fra ei venninne og hjem til ei annen, har hun kommet hjem for å si fra først. Jeg ser hvor bra det har vært for henne å ha det såpass fritt, hun er blitt veldig ansvarsbevisst og selvstendig.

Treåringen får jo etterhvert samme "behandling" men han er for liten til å vanke ute alene enda. Dvs. han kan være ute i hagen alene uten særlig tilsyn, der han hopper på trampoline og rutsjer osv, han er ikke typen som noensinne stikker av. Han hører etter og følger beskjeder, og det er veldig deilig! Vi kunne ikke hatt det sånn der vi bodde før, den plassen var håpløs. Her er det veldig barnevennlig.

Jeg og min bror hadde det enda friere da vi var små, men det er på grensen til galskap, synes jeg i dag. Min bror var ute alene (sterkt traffikert vei) da han var 2 år gammel, det samme var hans jevnaldrende kompiser. Og jeg tok bussen til og fra byen (ca. 20 minutter) fra jeg var 5 år gammel, da jeg gikk til kjeveortopeden alene. Og da jeg som 7-åring begynte på musikkskolen, tok jeg bussen til og fra byen og gikk gjennom Gamle Stavanger (ca. 10 minutter) for å komme til og fra musikkskolen, helt alene. Min syvåring er veldig selvstendig men hun hadde ikke gjort akkurat det. Hun ble helt sjokkert da jeg fortalte henne at jeg hadde det sånn.

Dette er et interessant tema. Det virker som det er veldig prestisje i å ha barn som går veldig fritt. Når det en sjelden gang skjer noe slik som at ungene leker på svaberg osv da hyler folk om hvor var foreldrene osv.

Mazungen har ikke noe ønske om å gå til skolen, det re dessuten litt langt. Noen ganger hopper hun av bilen og går inn selv andre ganger vil hun at jeg er med. Det er greit synes jeg da har jeg litt kontroll på skiftetøy osv også.

Mazungen vil ikke være hjemme alene, sammen med en venninne kan det være greit, men jeg ser ikke noe poeng i å pushe henne.

6-åringen min går til og fra skolen - hun begynte med det nå etter jul. I tillegg har hun nøkkel slik at hun låser seg inn når hun kommer hjem, siden hun er hjemme før meg. Hun ordner seg mat selv - noe hun også gjør noen ganger i helgene om hun står opp før åtte (da sover alle vi andre nemlig). Hun er ute alene og leker - og går etter klokka. Har tider å følge.

3-åringen får gå til lekeplassen alene - men jeg ser lekeplassen fra stuen her da, slik at jeg nok har litt hyppig tilsyn med ham.

14-åringen passer småsøsknene sine om jeg jobber kveld (ikke ofte, men det skjer med jevne mellomrom). Da henter hun 3-åringen i bhg. Hun hjelper 6-åringen med lekser. Hun lager middag/kvelds, ordner dem for kvelden og legger dem.

Så... ganske frittgående her.

Maz skrev:

Dette er et interessant tema. Det virker som det er veldig prestisje i å ha barn som går veldig fritt.

Det har jeg virkelig ikke inntrykk av, heller det motsatte. Men det er fint at det kommer en motvekt, slik at det blir litt mer balansert. :ikke hysterisk hønemor: