Hva stiller sterkest for deg når det gjelder flere barn?

Wix skrev:

Jeg tror jeg tenker mest på at jeg/vi skal ha overskudd til å ta seg av en til i tillegg til den/de man allerede har jeg.

Samme her.

guniss skrev:

I tillegg veier svangerskap og fødsel tungt - i negativ retning.

Økonomi og jobb har ingen innvirkning.

.

Her er vi stikk motsatte guniss.
Svangerskap og fødsel er nesten grunn nok i seg selv FOR å få et barn til, mens økonomi/karrierer setter en brems.

Søsken til den vi allerede hadde var motivasjon for å få barn nr 2.

Barn nr 1 var fordi vi ville ha barn. Vi har økonomi til å få mange barn, men det holder med de to vi har fått nå. Tid er vår knappeste faktor, og vi er skjønt enige om at vi vil ha tid nok til alle barna våre. Mannen er en av 6, og der var det på ingen måte tid nok til alle barna.

Vi har begge lengre utdannelse.

Vi stopper nå etter det 3. barnet. Hovedgrunnen til det er egentlig at vi er veldig fornøyd med det antallet vi nå har. Det legger ekstra tyngde i beslutningen at vi føler at vi har mange nok barn å ta oss av nå, at vi nå har passe med plass til 3 barn både i hus og bil. Økonomien er god nok til å kunne ta seg av flere.
Men hadde vi hatt et sterkt ønske om flere barn hadde vi nok fått det til, både når det gjelder tid og plass.

Hensynet til det barnet vi har nå, samt økonomi og plass, taler for at vi snart skal begynne å prøve på nr 2. Jeg er straks ferdig med studiene, og skal begynne å jobbe fullt. Økonomien blir ganske annerledes da. Vi kjøpte oss leilighet i fjor, og valgte å bo lenger unna sentrum for å få plass til et barn til.

Jeg tror ikke det blir flere barn etter det, selv om jeg ønsker det. Det er så klart vanskelig å si på forhånd, men plass, økonomi samt det faktum at min kjære har to barn fra et tidligere forhold gjør at det nok blir to felles barn på oss.

Å ikke ha et enebarn, og kunne følge opp barna økonomisk og følge dem som mennesker framover. Skape et godt familieliv og en barndom de vil ha gode minner fra, og ruste dem for det livet de etter hvert skal leve alene og i samfunnet.

Samtidig er det viktig at jeg får være meg med mine interesser for at jeg skal ha mulighet og overskudd til å følge opp barna. Det vil si at jeg får sunget, jobbet og ha et sosialt liv utover nærmeste familie.

Balansegangen er vanskelig, men lar seg gjøre.

Begge foreldre har lengre utdanning.

Jeg er ikke helt sikker på hva du spør om, men i vårt tilfelle er det slik at jeg er engstelig for at jeg skal greie med tre barn. (Kortversjon: Tre barn medfører en god del praktisk jobb + at jeg ble temmelig dårlig etter forrige fødsel.)

Et intenst ønske om flere barn veier tyngst. Skulle økonomi, jobb og plass telt sterkest, hadde vi nok ikke fått ett engang, ihvertfall ikke før mannen er ferdig med studiene og jeg er ferdig med doktorgraden.

Å følge opp de to vi allerede har, samtidig som begge jobber 100 % (mannen jobber nok litt mer enn den 100). Men vi er ikke helt bortevekk når det gjelder om vi skal ha nr 3 eller ei, vi må først sjekke ut hvordan det er å ha flere barn og jobbe. Jeg har høyere utdannelse, men har et lavtlønnet yrke, men foreløpig stopper verken plass eller økonomi oss til å få 3 mann.

Ønsket om et barn til er større enn en høyere inntekt eller mer utdannelse. Jeg er ingen fødemaskin, ei heller er jeg skapt til å gå gravid, men jeg går gjerne gjennom det dersom vi hadde klart å bli gravide igjen. Tid lager man seg, det er en prioritering dersom man ønsker seg flere barn, hvertfall for oss.

Har høyskoleutdannelse, som jeg bare delvis bruker i dag. Viktigste er å ha en jobb jeg trives i, og muligheten til å gjøre det jeg vil, noe jeg i grunnen har i dag.

Vi stoppar etter nestemann (dersom vi er heldige nok å få det til ein gong til). Helsa mi er absolutt det avgjerande punktet, men eg trur uansett at eg ville ha stoppa på to dersom eg var heilt frisk. Mannen har to born frå før (som han har vanleg samvær med), og eg kjenner at det logistiske arbeidet med ein stor barneflokk ikkje er det eg ønskar for min kvardag.

Eg gløymte å skrive at eg har høgare utdanning.

Jeg skal ikke ha flere barn. Jeg ønsker å bruke tiden min på de tre vi allerede har, og er ikke villig til å gi fra med alenetiden jeg etterhvert har fått. I tillegg bør jeg ikke gå gravid flere ganger av helsemessige årsaker.

Jeg har høyere utdanning.

Om jeg virkelig kjenner at jeg har lyst på et barn til og jeg føler på meg at jeg orker enda et svangerskap så er det nok det som veier tyngst.
Penger, plass og alt det der er ingen faktor for oss.
Jeg har høyere utdanning.

Å klare å følge opp de to vi har om det skal komme enda en. Jeg tenker mye på dette, faktisk og blir helt svett ved tanken om jeg skulle hatt enda en å følge med på.
Jeg synes altfor mye med barn og hus tilfaller meg og jeg er alltid trøtt og sliten og om det går enda flere år imellom så blir jeg liksom aldri ferdig med småbarn og får aldri noe egentid.. 😮
Dessuten har jeg mye vondt i rygg og bekken etter sv.skap så jeg tror jeg skal stoppe mens helsa er god.
Gleder meg til de vokser seg større og at vi kan gjøre alle ting sammen uten å tenke på sovetid, for liten, for sent osv..

Altså; spørsmålet er ikke OM dere skal ha flere barn eller ikke. Spørsmålet er hvilke faktorer som "vinner" OM dere skulle diskutert frem og tilbake om et til barn. For noen er barnet i seg selv det som teller mest, for andre ikke. Er altså ønsket om barn nok, eller ikke.

Nei. Det er ikke nok å bare ville HA barnet. Det skal følges opp også, og oppfølgingen må planlegges. Både svangerskap, barseltid og de neste 20 årene. Og passer ikke barnet inn i alt dette så synes jeg ikke man skal planlegge noe nytt barn nei. *streng*

Så "Where there is a will, there is a way" passer ikke inn i min bok.

Sitron skrev:

Altså; spørsmålet er ikke OM dere skal ha flere barn eller ikke. Spørsmålet er hvilke faktorer som "vinner" OM dere skulle diskutert frem og tilbake om et til barn. For noen er barnet i seg selv det som teller mest, for andre ikke. Er altså ønsket om barn nok, eller ikke.

Ønsket om barn kan vere nok, dersom andre nøkkelfaktorar (helse, økonomi o.l.) ligg til rette for det. Men å få eit barn berre fordi ein ønsker seg det (utan å ha plass, tid, helse, økonomi el.l.) er ikkje noko eg ville ha gjort.

Sitron skrev:

Altså; spørsmålet er ikke OM dere skal ha flere barn eller ikke. Spørsmålet er hvilke faktorer som "vinner" OM dere skulle diskutert frem og tilbake om et til barn. For noen er barnet i seg selv det som teller mest, for andre ikke. Er altså ønsket om barn nok, eller ikke.

Jeg er enda ikke helt sikker på hva du mener. Men for meg hadde den avgjørende faktoren vært om jeg hadde vært nogenlunde sikker på at jeg hadde kapasitet til det. Hvis jeg tolker deg riktig tror jeg at du kan si at det praktiske hadde avgjort. Hadde jeg hatt en mistanke om at ett barn til ville ha gjort at vi fikk store økonomiske problemer hadde jeg ikke fått ett barn til.

him skrev:

Jeg er enda ikke helt sikker på hva du mener. Men for meg hadde den avgjørende faktoren vært om jeg hadde vært nogenlunde sikker på at jeg hadde kapasitet til det. Hvis jeg tolker deg riktig tror jeg at du kan si at det praktiske hadde avgjort. Hadde jeg hatt en mistanke om at ett barn til ville ha gjort at vi fikk store økonomiske problemer hadde jeg ikke fått ett barn til.

Men det er jo forskjell på store økonomiske problemer og det å ville måtte stramme inn litt. Man MÅ jo ikke havne i grøfta selv om noe ikke er ideelt.
Er barnet viktigst, eller at det har Katvigpysj og trilles i en whatever disse fancy vognene heter. Er barnet viktigst eller er hus med arbeidsrom til mor og lekerom til til barna viktigst? Er barnet viktigst eller kommer doktorgraden først? Satt på spissen, selvsagt.

Jeg syns bare det er interessant å se hvem som finner rom for et barn selv om forholdene rundt ikke er ideelle og hvem som lar vær. Og jeg syns ikke noen av dem er gale, bare interessant å se hvem som lar ønsket om barn være det som er drivkraften og hvem som lar omgivelsene være det.

Sitron skrev:

Jeg syns bare det er interessant å se hvem som finner rom for et barn selv om forholdene rundt ikke er ideelle og hvem som lar vær. Og jeg syns ikke noen av dem er gale, bare interessant å se hvem som lar ønsket om barn være det som er drivkraften og hvem som lar omgivelsene være det.

For å svare konkret på det så er barnet i seg sjølv så viktig for meg at eg ikkje ville ha valgt det bort på grunn av "små" rammefaktorar dersom eg verkeleg ville ha det. Eg fekk barn før eg hadde fast jobb, var ferdig med utdanninga, hadde god nok plass i leiligheita o.l. Alt dette har komt etterpå.

At eg fekk barn så tidleg har også gjort at eg truleg ikkje vil få så høg utdanning som eg ideelt sett hadde lyst på.

Det viktigste er vel meg selv/mannen og mine/mannens behov i slike spørsmål (forutsatt at graviditeten er i planleggingsstadiet). Vinner mitt behov for å stelle og dolle og elske en ny verdensborger over alle ulemper som barneproduksjon fører med seg ?

Da vi planla nr. 2 kom det at det ville være synd for storebror å være alenebarn inn i bildet, men prosjektet ble altså først utført da det passet meg.

Uplanlagt graviditet har jeg ikke vært bort i, så dem kan jeg ikke riktig uttale meg om.