Good Omens - Terry Pratchett & Neil Gaiman

Jeg regner med det er noen her som har lest den boken, hva syntes dere om den?

Jeg har både lest og hørt mange gode ord om hvor morsom boken er. Nå har jeg lest 284 sider av boken og jeg syntes ikke den er spesielt morsom, faktisk så kommer den høyt opp på min liste over bøker jeg ikke liker(eller det er kanskje å ta litt i men det er kanskje fordi jeg hadde forventet å le en god del mer enn hva jeg har gjort hittil). Men siden alle syntes den er så morsom er det nesten så jeg vurderer om jeg må lese den på norsk også for å se om jeg er så dårlig i engelsk at jeg rett og slett ikke får med meg poengene her(dog tror jeg ikke det er problemet).

Jeg synes den er veldig morsom. Bare arbeidsfordelingen mellom Crawley og Aziraphael er utrolig morsom. Og om man ikke humrer det aller minste av spådommen til Agnes Nutter for 1972: "Do Notte Buye Betamacks" så har man ikke spesielt velutviklet humoristisk sans altså. Sorry, men når det gjelder så viktige ting som Pratchett så må man være ærlig.

Den er jo kjempemorsom!
Og så er det jo artig å lese og kjenne igjen hvem som har skrevet hva. Kombinasjonen Pratchett/Gaiman er virkelig god!

Men om man ikke har lest noe særlig av Gaiman og Prachett før, eller ikke liker dem, så går nok ikke Good Omens hjem heller.

Jeg har aldri lest noe av verken Gaiman eller Pratchett før men jeg hadde liksom troen på at det fenget meg. Jeg sier ikke at jeg ikke har ledd i det hele tatt, har små humret litt her og der men..

Good Omens var det første jeg leste av både Pratchett og Gaiman, og jeg synes den er kjempemorsom.

Esme: Det sitatet er det jeg bruker å sitere oftest fra boken også.

Jeg mener at det muligens er verdens morsomste bok.

Den er så rasende festlig at den er på Listen min. Den listen er en oppramsing av bøker jeg slett ikke kan lese i det offentlige rom. Jeg leste denne på bussen på vei til jobb, og endte med å dulte en fyr i ribbeina med albuen for så å snøftelese et spesielt festlig avsnitt høyt. Hyggelig dét, hadde jeg bare kjent mannen...

[Altså; jeg gjorde ikke det, men jeg var svært nære på. Det ble bare festligere å skrive det på denne måten. 😀]

Denne går glatt inn på topp 5 av mine favorittbøker. Den er helt usannsynlig bra IMHO. Nå skal det sies at Pratchett og Gaiman er to av favorittforfatterene mine hver for seg så det måtte jo bare bli dynamitt sammen. Hmm kanskje jeg burde lese den igjen? Det må da være et par år siden sist.

Jeg synes også det er en strålende bok. Jeg driver og hører den på lydbok for tiden, og det er forsåvidt ikke ofte jeg faktisk ler høyt, men det kan antagelig ha noe å gjøre med at jeg har lest den 3-4 ganger før og vet at de fleste poengene kommer før de kommer. Men den andre gangen jeg leste den tror jeg egentlig var enda morsommere enn den første.

Ett av de avsnittene jeg lo aller mest av første gangen var der Aziraphale og Crowley drikker seg fulle sammen - jeg måtte legge det inn som FB-status i forrige uke, etter å ha hørt det på lydboken. "They make nests, you know, gorillas," said the angel, pouring another drink and managing to hit the glass on the third go. "Nah." "God's truth. Saw a film. Nests." "That's birds," said Crowley. "Nests," insisted Aziraphale. Crowley decided not to argue the point."

Det er fryktelig lenge siden jeg har lest den. Kanskje det er på tide å lese den igjen.

Jeg synes Good Omens er blant de mindre morsomme bøkene til TP. Småartig, småkoselig, men ikke hysterisk morsom. Samskrevne bøker er ofte ikke helt på topp, jfr Douglas Adams sammen med John Lloyd eller Mark Carwadine.

Nå er jo humoren fryktelig britisk da. Tørr, sarkastisk/ironisk og full av understatements(kom ikke på et godt norsk uttrykk som betyr det samme. Vel, det er i hvert fall det jeg forbinder med britisk humor. Enten har man sansen for det eller så har man det ikke.
Selv har jeg veldig sans for både Pratchett og Gaiman.

Eg har nettopp lest boka, og lo godt. Det er mange poeng undervegs, så eg kan tenkja meg å lesa ho igjen om ei stund.

Jeg har lest den, og synes den er veldig, veldig morsom.

Bada-Bing skrev:

Nå er jo humoren fryktelig britisk da. Tørr, sarkastisk/ironisk og full av understatements(kom ikke på et godt norsk uttrykk som betyr det samme. Vel, det er i hvert fall det jeg forbinder med britisk humor. Enten har man sansen for det eller så har man det ikke.
Selv har jeg veldig sans for både Pratchett og Gaiman.

Jeg liker britisk humor, så egentlig burde det jo fenge meg.

Nå har jeg lest ut boken, skal lese den igjen senere for å se om jeg min humoristiske sans har utviklet seg noe(for Esme har nå fått meg til å tro at jeg ikke eier humoristisk sans). Kanskje jeg får tak på enda flere av referansene i boken, for de er det jo riktig mange av. Jeg likte siste delen best, spesielt fra herr R.P. Taylor ble introdusert.

Tror det er ca. den eneste boka jeg har måttet kjøpe et nytt eksemplar av, fordi jeg slet ut det første.

Denne boken har vært en av de store leseopplevelsene mine. Jeg liker Pratchett og Gaiman hver for seg og syns de samskriver veldig godt. Nå hadde jeg en engelsklærer på (engelsk) ungdomsskole med nettopp den tørre, britiske humoren som gjennomsyrer boken, så det er mulig at jeg i utgangspunktet var miljøskadd, men humoren traff i alle fall meg.