Avsporet fra fobier. Hva gjør du for å minske/bli kvitt fobiene dine?

Hva gjør du for å minske/bli kvitt fobiene dine?

Jeg hadde høydeskrekk som barn, og "kurerte" det ved å klatre høyere og høyere i et tre bak huset. Om det var treklatringen som kurerte høydeskrekken kan jeg ikke si sikkert, men jeg har ihvertfall ikke lammende angst for høyder lengre.

Jeg har prøvd å kurere min skrekk mot slanger ved å besøke ei jeg kjenner som har slanger. Jeg har tilnærmet meg dem sakte med sikkert, og har til slutt turt å holde noen av hennes små slanger. Men må si at jeg enda ikke egentlig liker slanger, men jeg klarer hvertfall å forholde meg til dem på en annen måte enn før.

Tove skrev:

Jeg har prøvd å kurere min skrekk mot slanger ved å besøke ei jeg kjenner som har slanger. Jeg har tilnærmet meg dem sakte med sikkert, og har til slutt turt å holde noen av hennes små slanger. Men må si at jeg enda ikke egentlig liker slanger, men jeg klarer hvertfall å forholde meg til dem på en annen måte enn før.

Å gosj så modig du er. Jeg har totalt slange fobi men gjør ikke noe for å kurere det. Kjenner ikke noen som har slanger og har kun sett orm en gang i hele mitt liv. Men klarer å se de på tv nå, men vil helst slippe.

Høydeskrekken min vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre med, men så lenger det ikke går utover hverdagen min så er det greit.
Jeg kan fint stå på terassen på jobb, i 6 etg. og se rett ned i sjøen.
Om jeg får angst i toppen av tårnet på Holmenkollen, så gjør det liksom ingenting ...
Edderkoppskrekken min jobber jeg litt med. Dvs. jeg jobber med å drepe dem selv istedet for å gaule på gubben.

Man må møte frykten 😉

Jeg jobber i 6. etg med glassheis og "bru" fra heisen og inn døra. Første tiden sto jeg nærmest døra i heisen, med ryggen til "utsikten". Gikk midt på brua med stivt blikk og stive bein - og holdt på å svime av hvis jeg uheldigvis kom til å kaste et blikk ned.

Etterhvert har det gått over, gitt.... For meg har det vært en nyttig lærdom.

Jeg var nødt til å konfrontere edderkoppfobien min da jeg bodde i Danmark - for der tussa dem uansett hvor jeg snudd meg.
I ettertid har jeg jobba i barnehager, og da nytter det ikke være redd når man ser en edderkopp - så jeg har blitt så tøff at jeg får lurt dyret opp i en kopp, legger et lokk over koppen og tar eklingen med ut i det fri og slipper den løs.

Evt. roper jeg på et av de barna som simpelthen elsker slike kryp og lar barnet få æren av å slippe edderkoppen ut. Ungen plukker krypet opp i handa, lar beistet vandre rundt, beundrer det - og slipper det ut til Inaghs store fornøyelse.

Ingenting. Jeg ser høydeskrekken som en naturlig forsvarsmekanisme.

Jeg vet jeg burde gjøre noe med min frykt for edderkopper, men jeg får meg ikke helt til å ta steget som trengs.


Nå konsentrerer jeg meg bare om å puste når jeg ser en.

Jeg går på en måte i "terapi" hos tannlegen min. Dvs at jeg har gått 3 ggr på under 2 mnd. Det funker.

Det funker ikke hos meg. Jeg blir verre for hver gang jeg går og det burde jo vært motsatt.