Når kalle ny partner for mamma/pappa?

Og deres foreldre igjen for besteforeldre osv osv?

Er det her forskjell i alder på barna? Barn som ikke har kontakt med f.eks. mor, når er det greit at de kaller pappas nye kjæreste for mamma?

Og om de kaller pappas nye kjæreste for mamma, er det greit at de automatisk innlemmer hele resten av familien som barnets familie også?

Dette kommer vel litt an på hvilken alder barna er i. Jeg vet egentlig ikke om noen som har begynt å kalle ny partner for mamma eller pappa. De har som regel allerede en (om det er en annen plass).

Jeg kan jo bare si hvordan jeg har følt det. Det har aldri vært naturlig for meg å kalle mamma og pappa sine kjærester for noe annet enn ved navnene deres. Mine barn bruker også navnene, ikke noen besteforeldrebetegnelse.

Personlig mener jeg at mor/far må være ute av bildet før det er naturlig for barnet å kalle stemor for mamma/pappa. Det vil være helt feil for meg hvis biologisk mor fortsatt har kontakt med barnet. Uansett vil jeg tro at det sjeldent vil bli naturlig for større unger å kalle steforeldre mamma/pappa. Når det gjelder besteforeldre har jeg mye lavere terskel.

Jeg har steforeldre. Mamma og stefaren min har vært gift i 25 år, men jeg kunne aldri ha kalt han pappa, men han heter selvfølgelig bestefar for ungene mine (og faren min heter morfar). Kona til broren min har derimot ei datter som ikke har noe kontakt med faren sin. Hun er 7 år og har kjent broren min siden hun var 1, og hun sier pappa til han. Hun sier også farmor til mora mi og bestefar til stefaren min, akkurat som de biologiske ungene til broren min.

De fleste jeg kjenner som fremdeles har kontakt med eller kjenner til begge sine bilogiske foreldre bruker nye kjærestens navn. Samme med nye "besteforeldre".

Dette er det helt sikkert delte meninger om, men jeg mener at "mamma" og "pappa" er forbeholdt de biologiske foreldrene, forutsatt at de er involvert i barnets liv. Man skal i alle fall ikke introdusere begrepene uten at det er greit for den andre (biologiske) forelderen. Barnet bør også være såpass lite at det ikke virker merkelig at en person introduseres som "din nye mamma/pappa". Dessuten bør det være rimelig klart at det er et forhold som kommer til å vare, og mennesker som kommer til å forbli i barnets liv helt uavhengig av eventuelle brudd.

Besteforelderbegrepet må gjerne introduseres av "besteforeldrene" selv.

Så lenge man har en mamma eller pappa så synest jeg det er rart. Bestemor eller besto kan til nød komme etter en stund. Men ikke Mormor.

Når det kommer til å ikke ha en mamma eller pappa så synes jeg det er mye mer greit, men barnet må da ønske det selv og den voksne. Det må og være et forhold som kommer til å være. Synes ikke noe om at man kalle noen som er i usikker. Selv om man aldri kan vite hvor lenge man skal være i et forhold.

Ingen av mine onkler på mamma sin side har egne barn. Alle barne til deres samboere har kalt min bestemor og bestefar for det. Men Onklene mine går forsatt etter sitt navn. Ene kusinen min sier av og til pappa også, selv om hun var over 10 når han kom inn i bilde. Ene onkelen min er nå helgepappa til en gutt som ikke kaller han pappa.
Det jeg vil frem til er vel at det kommer an på personen. Men at tiden i lag vil ha mest å si.

Min niese har hatt sin stefar siden hun var året. Svigerinnen min ble sammen han da hun var 7 mnd. Barnefar var like godt utro da hun var i 8 mnd og flyttet med henne til Sverige. Så hun ble forlatt med alt helt på tampen. Hun har kallt stefaren sin pappa siden hun var 4 år, før det brukte hun navnet. Dette har hun fikset helt selv. Lillesøsteren vet ikke at hun har en annen pappa en henne. De er 11 og 5.

Grunnen til at jeg lurer er at det er noen i familien som er sammen med en som har små barn fra før (rundt 2) og kalles nå for mamma. Foreldrene er gått helt inn i besteforeldrerollen og oppfordrer også oldeforeldre til også å være oldeforeldre for disse barna. De fikk bl.a. bilde i ramme til jul av ungene. Jeg føler bare at rollen er noe påtvunget. Jeg ga ikke julegaver til disse barna i fjor og i år, jeg gir bare til familien og jeg føler ikke at disse er en del av familien, ennå. Ikke har jeg truffet dem heller og de går nå strengt tatt ikke glipp av en gave fra meg.

Synes også det har litt med alder på barna å gjøre, og når det føles naturlig for barnet å gjøre det. Men det må i så fall være at barnet ikke har mamma/pappa fra før. Hadde ikke likt det dersom mitt barn hadde begynt å kalle pappas nye kjæreste for mamma, fordi h*n er "opplært" til å gjøre det. (vi er sammen enda da).

Kompisen til Poden har en pappa som har vært mye fraværende. I tillegg har han vært ute for en trafikkulykke og sitter i rullestol og har ikke noe språk. Han er på institusjon noen timers kjøretur unna så det er lite kontakt. Nå har mamman giftet seg et års tid som samboer, og kompisen har lenge kalt den nye mannen for pappa. Det var noe han fant på selv (da han var 5 år), og spurte mamman og den nye mannen om det var greit.

Litt rart synes jeg - pappan lever jo. Allikevel er det lite kontakt mellom biologisk far og sønn, og den nye mannen er jo den som fungerer som en pappa i hverdagen.
Det "vanskeligste" er når kompisen snakker om noe "pappa" har gjort. Da må vi innimellom spørre om han mener pappa x eller pappa y...

Min niese på 7 kaller sin far(min bror) for pappa*** og sin stefar for pappa***. Jeg synes det er trist, det samme gjør min bror. Han mener selvsagt at han er den eneste pappan hennes, og at stefar kan bli kalt ved navn. Min bror har forøvrig mellom 30 og 40% samvær(kommer litt an på jobben hans).

Om Stesnuppa ikke hadde hatt noen mamma tror jeg likevel hun ville kalt meg "Kirsebær".
Hun var 2 år da jeg kom inn i livet hennes, men jeg var så aldeles ikke klar for en mammarolle. Om hun spontant hadde begynt å kalle meg mamma tror jeg ikke jeg hadde fått meg til å "avlære" henne det, men jeg hadde ihvertfall ikke gått inn for at det skulle skje.


Ellers tror jeg barna fint finner ut av dette selv. De sier gjerne det som føles naturlig for dem å si.

Sitron skrev:

Grunnen til at jeg lurer er at det er noen i familien som er sammen med en som har små barn fra før (rundt 2) og kalles nå for mamma. Foreldrene er gått helt inn i besteforeldrerollen og oppfordrer også oldeforeldre til også å være oldeforeldre for disse barna. De fikk bl.a. bilde i ramme til jul av ungene. Jeg føler bare at rollen er noe påtvunget. Jeg ga ikke julegaver til disse barna i fjor og i år, jeg gir bare til familien og jeg føler ikke at disse er en del av familien, ennå. Ikke har jeg truffet dem heller og de går nå strengt tatt ikke glipp av en gave fra meg.

Hvis de har vært sammen siden ungene var nærmest spebarn (siden du sa iår og ifjor), og moren ikke er inne i bildet så er det vel naturlig, tenker jeg. Dersom de har en mor de også bor sammen/har kontakt med, så virker det veldig rart. Det høres jo ut som de satser veldig på forholdet og ønsker å sees på og forholdes til som en familie innad, ergo prøver de kanskje å "påskynde" dette med å pushe beste-oldeforeldrerollen.

Om sambo finner en ny dame på ett eller annet tidspunkt og Poden vil kalle hene for mamma har jeg ikke noe problem med det, det vil være rart, men det får bli opp til han syns jeg.


Den situasjonen du beskriver Sitron, føles litt krampeaktig påtvunget ja.

Min mor får bilder av Stesnuppa, men min mor tok veldig fort Stesnuppa til seg som "ett av barna". Men Stesnuppa kaller henne ikke bestemor.

Jeg synes umiddelbart terskelen er langt lavere for å innlemme barna i familien enn for å forvente at barna skal kalle stemor eller -far for mamma eller pappa. Tanter og onkler og besteforeldre kan man ha en hel haug av, men vanligvis har man bare én mamma og én pappa.

Men om man "bør" gi gaver til barna, synes jeg har mer å gjøre med hvor mye kontakt man har med dem, enn om akkurat hva slags betegnelse barna bruker på en.

Jeg vil vel kanskje mene at det bør være opp til barna. Hvis det faller dem naturlig å kalle en ny partner for mamma eller pappa, er det vel få som tør nekte dem det?

Hos oss har dette aldri vært en aktuell problemstilling, men i den første tiden etter skilsmissen stilte barna mine flere ganger spørsmål om jeg fremdeles var onkel til deres søskenbarn på morssiden. Det var ikke bare enkelt å svare på, fordi det var jo ikke bare opp til meg å avgjøre det. I den forbindelse har jeg hatt god nytte av å forklare dem forskjellen på slekt og familie. Mens slektskap er noe man er født inn i, vil familiebåndene kunne være i stadig endring. Jeg tror at det er viktig for barn å kunne være trygg på innholdet i begreper, og kanskje spesielt i den delen av utviklingsfasen hvor begrepsforståelsen dannes.

Nå lever vi alle lykkelig i den postmoderne storfamilie

Jeg tror det er viktig for barn å føle seg fullverdig del av familien noen ganger.

Jeg kjenner barn som bor i fosterfamilie og har kontakt med sin mor. Likevel velger de å kalle mor i huset mamma. Ikke så unaturlig når det er eldre barn i huset som gjør det.

I sitron sitt tilfelle ville jeg behandle ungene som i familien. For mange år siden døde min onkel og hans datter og datterdatter feiret da jul med oss. Jeg hadde truffet jenta en gang før i mitt liv, selvsagt fikk hun julegaver av meg og av mine foreldre som var hennes grandtante da. Hun kaller meg tante den dag i dag av eget valg. Hennes venninne var min niese og gjorde det, mitt hjerte var stort nok til nok et tantebarn.

Det er ikke ok å kalle seg mamma eller pappa om det er foreldre som blir ekskludert av det, men der de IKKE fyller den rollen synes jeg det er helt supert. Kan en bare være mamma eller pappa til biologiske barn. Jeg ville forvente at barna i slike situasjoner ble adoptert om mulig.

At foreldre og besteforeldre oppfordres til å inkludere synes jeg er flott.

Jeg synes det i grunn må være opp til barna, hva som føles naturlig for dem, de finner som regel ut av det selv. Synes ikke man kan påtvinge slike følelser.

Aminta skrev:

Jeg synes det i grunn må være opp til barna, hva som føles naturlig for dem, de finner som regel ut av det selv. Synes ikke man kan påtvinge slike følelser.

Dette syns jeg var bra sagt.