Slenge - et parverb?

Jeg jobber med et dikt som jeg har tenkt å lese i kirken under begravelsen etter bestefar i morgen. Nå har det dukket opp et prosaisk "problem" i verserytmen - hvordan ville dere bøye verbet "slenge" i uttrykket "slenge seg med" i preteritum (fortid)? Dette er et såkalt transitivt/intransitivt parverb, er det ikke, med hhv. svakt og sterkt bøyningsmønster? Tanum er enig med meg, men ikke Bokmålsordboka (som jeg må innrømme at jeg har litt mindre tillit til).

(Oobs, når jeg leser tilslaget i Bokmålsordboka litt nøyere, ser det ut til at vi er enige allikevel, dersom "v2" er en vanlig svak bøyning. Jeg kan ikke utstå disse forkortelsene de bruker i stedet for å skrive bøyningen helt ut! Med nettversjonen er det vanskelig å holde styr på.)

Elinblu skrev:

Jeg jobber med et dikt som jeg har tenkt å lese i kirken under begravelsen etter bestefar i morgen. Nå har det dukket opp et prosaisk "problem" i verserytmen - hvordan ville dere bøye verbet "slenge" i uttrykket "slenge seg med" i preteritum (fortid)?

Han slengte seg med, mens slipset hang og slang. Det var det du mente også, eller?

Skilpadda skrev:

Han slengte seg med, mens slipset hang og slang. Det var det du mente også, eller?

Ja, det var det.

Inspirert av bokassosiasjonstråden fikk jeg nå bilder av Trond Viggo Torgersens "5 på gaten"-lektor i hodet, lett omskrevet:

- Har jeg stilt et spørsmål?
- Ja, det har jeg.
- Har jeg svart på det selv?
- Ja, det har jeg vel i grunnen. 😮

Elinblu skrev:

Inspirert av bokassosiasjonstråden fikk jeg nå bilder av Trond Viggo Torgersens "5 på gaten"-lektor i hodet, lett omskrevet:

- Har jeg stilt et spørsmål?
- Ja, det har jeg.
- Har jeg svart på det selv?
- Ja, det har jeg vel i grunnen. 😮

Den husker jeg, ja.