Jeg er barnehagepedagog, og jeg syns hva du forteller høres helt innenfor normalt ut. Det er mang en slitsom periode barn (og foreldre) går igjennom når man skal vokse opp og bli et tenkende, selvstendig individ. Viljen er stor, innimellom er evnen til å gjennomføre ikke i samsvar med viljen, og er man da sliten, og litt utålmodig, så går det ofte på en smell, både for små og store.
Jesper Juul (med en god klype salt til) fungerer godt på "A4-barn" tenker jeg.
Positiv forsterkning fungerer (litt om litt) på de aller fleste barn, og er uansett med på å styrke selvbildet deres. Positiv forsterkning - ros til du blir blå i fjeset og får avsmak i munnen. Ignorer, så lang det er forsvarlig, negativ atferd og framhev enhver positiv atferd. Irettesett hva som irettesettes må, men da med en forklaring og en anerkjenning - anerkjenning av at barnet ble sint, eller andre følelser, bevisstgjøring på at hva barnet gjorde var feil, opplæring i konsekvensforståelse. "Nå syns jeg du skal være med å trøste* - insert hva som er adekvat for instruksjon i hvordan gjøre opp for en lei situasjon - ros for hyggelig oppførsel.
Ta barnet i forkant av en potensiell negativ situasjon og forsøk snu det til noe positivt. Ros enhver liten hyggelig gest, et hvert hyggelig ord.
Det tar tid, det krever tilstedeværelse både fysisk og mentalt, det kjennes i ny og ne som en håpløs oppgave, og innimellom er man rett og slett så lite pedagogisk oppegående at man føler seg som en dust etterpå. (

) Men altså - ros, ros og ros - anerkjennelse av barnets følelser, jeg ser deg, jeg hører deg, jeg skjønner at... Konstruktive, logiske konsekvenser.
Og masse, masse - jeg er glad i deg, du er en fin person, du er verdifull.