EKSTREMT viljesterke barn

nokon skrev:

Eg har sett markant endring i negativ adferd etter å ha blitt bevisst på dette. Det er lett å bare mase, ikkje sjå det som blir riktig.

Samme her. Det gjør stor forskjell hos oss, men selvsagt forebyggende, da. Når de først er i en sånn detaljkontrollfrenzy, det skjer fortsatt med ujevne mellomrom, så virker det ikke like bra. Men vi har sjeldnere meltdowns, både hos mor og barn.

Matilda skrev:

Samme her. Det gjør stor forskjell hos oss, men selvsagt forebyggende, da. Når de først er i en sånn detaljkontrollfrenzy, det skjer fortsatt med ujevne mellomrom, så virker det ikke like bra. Men vi har sjeldnere meltdowns, både hos mor og barn.

Ja, forebyggende.

Rose, rose, rose, lærte jeg på De utrolige årene-kurs. Selv om man syns det er skikkelig vanskelig å rose den ene sokken som endelig kom på, etter at barnet hadde kastet klær i hele stua i en halvtime først. Det er kjempeviktig, og det er helt utrolig hvor effektivt det er, når man først begynner med det.

Jeg vil gjerne anbefale nettopp "De utrolige årene", som er en bok av Carolyn Webster-Stratton. Metoden hennes er laget for å hjelpe nettopp den type barn som du beskriver. Les gjerne Jesper Juil også, men jeg syns metoden hans er dårligere tilpasset "de vanskeligere tilfellene".

Jeg er barnehagepedagog, og jeg syns hva du forteller høres helt innenfor normalt ut. Det er mang en slitsom periode barn (og foreldre) går igjennom når man skal vokse opp og bli et tenkende, selvstendig individ. Viljen er stor, innimellom er evnen til å gjennomføre ikke i samsvar med viljen, og er man da sliten, og litt utålmodig, så går det ofte på en smell, både for små og store.

Jesper Juul (med en god klype salt til) fungerer godt på "A4-barn" tenker jeg.

Positiv forsterkning fungerer (litt om litt) på de aller fleste barn, og er uansett med på å styrke selvbildet deres. Positiv forsterkning - ros til du blir blå i fjeset og får avsmak i munnen. Ignorer, så lang det er forsvarlig, negativ atferd og framhev enhver positiv atferd. Irettesett hva som irettesettes må, men da med en forklaring og en anerkjenning - anerkjenning av at barnet ble sint, eller andre følelser, bevisstgjøring på at hva barnet gjorde var feil, opplæring i konsekvensforståelse. "Nå syns jeg du skal være med å trøste* - insert hva som er adekvat for instruksjon i hvordan gjøre opp for en lei situasjon - ros for hyggelig oppførsel.

Ta barnet i forkant av en potensiell negativ situasjon og forsøk snu det til noe positivt. Ros enhver liten hyggelig gest, et hvert hyggelig ord.

Det tar tid, det krever tilstedeværelse både fysisk og mentalt, det kjennes i ny og ne som en håpløs oppgave, og innimellom er man rett og slett så lite pedagogisk oppegående at man føler seg som en dust etterpå. ( ) Men altså - ros, ros og ros - anerkjennelse av barnets følelser, jeg ser deg, jeg hører deg, jeg skjønner at... Konstruktive, logiske konsekvenser.

Og masse, masse - jeg er glad i deg, du er en fin person, du er verdifull.

nokon skrev:

Ja, forebyggende.

Jeg syns det meste jeg har funnet ut at fungerer er ting som fungerer forebyggende. Når man først er i en fastlåst situasjon så har jeg aldri funnet noen "magisk formel". Det hjelper selvsagt å telle til ti, puste med magen, prøve å se situasjonen med barnets øyne og å prøve å være bevisst sine egne reaksjoner og hva det er man egentlig er sint for. Men når det først smeller, så smeller det gjerne...

Og alt Inagh sa . Og boken til Teo.

Polyanna skrev:

Jeg syns det meste jeg har funnet ut at fungerer er ting som fungerer forebyggende. Når man først er i en fastlåst situasjon så har jeg aldri funnet noen "magisk formel". Det hjelper selvsagt å telle til ti, puste med magen, prøve å se situasjonen med barnets øyne og å prøve å være bevisst sine egne reaksjoner og hva det er man egentlig er sint for. Men når det først smeller, så smeller det gjerne...

Det er det eg og tenker. Det er noko med det at når ein eller begge parter er sinte, er ikkje evna til å tenke klart og lære av situasjonen så veldig god for verken voksne eller barn.

Den eneste som har en magisk formel her i huset er eldstemann. Når det går i total skjærings mellom meg og mellomsøster, så kan han alltid finne de riktige ordene til å hjelpe henne til å samle seg, mens jeg får en pause. Så disse små tassene man har stått i full klinsj med når de var små folk som ikke fikk til alt de ville og var sinte og frustrerte, de kan bli til skikkelig fine, forstandige, varmhjertede og kloke ungdommer etter hvert. Sånn til trøst.

Nå har muligens trådstarter forlatt tråden, men hos oss har vi ihvertfall klart å avdekke at vi syns hver vår av våre to er "ekstremt viljesterk". Så den ungen som jeg syns er easypeasy å avlede, sliter mannen med, mens jeg lett kommer i konflikt med den andre.

Denne innsikten tilsier jo at det handler veldig mye om personlighet. Jeg har mest konflikter med det barnet som er mest likt meg. Kanskje fordi jeg har liten tålmodighet med negative egenskaper som jeg kjenner igjen fra meg selv?

Hos oss kan vi fort finne på å være taktiske i forhold til hvem som tar på seg "kjipe" oppdrag, avhengig av hvilken unge det er snakk om.