Konfirmasjon: Når man har svært lite kontakt med faddere

Dersom det ikke er konflikt som ligger til grunn for manglende kontakt, så hadde jeg invitert.

Poden ser veldig lite til ene fadderene sine, men jeg vet de har ham i tankene. Og så tenker jeg også at det har vært like mye mitt ansvar at det har vært lite kontakt. Da vi valgte dem som faddere var det også min intensjon å holde kontakt, og så har det bare ikke blitt sånn.

Og de blir invitert med sine barn, selv om vi knapt har truffet dem.

Jeg har vært fadder for ei jeg mistet kontakten med annet enn bursdags- og julegaver samt venner på fb etterhvert. Hun flyttet til far som jeg ikke har kjent noe særlig, og de blir langt unna. Jeg ble ikke invitert, og reagerte ikke på det. Ikke noe uvennskap altså, bare liten grad av kontakt.

Vi har mistet kontakt med en av fadderne til størsta (som skal konfirmeres om to år.) Jeg har ingen intensjoner om å invitere henne, siden konfirmanten ikke husker henne noe særlig, og ikke har noe forhold til henne. Da ser jeg rett og slett ikke vitsen.

Dette har vært et dilemma hos oss i lang tid.
Vi har av ulike årsaker mistet kontakten med flere av fadderne til ungene, og det har gjort at invitasjonsprossessen vanskelig.
Men nå er invitasjonen til årets konfirmasjon sendt ut og vi landet på å invitere alle.

Konfirmanten har satt opp "ønskeliste" over hvem som skal inviteres, og ønsket at Fars ene niese skulle være en av gjestene. Denne niesen bor langt unna, men vi har god kontakt et par ganger i året.
Far har en niese til, hun bor ikke så langt unna, og vi har ingen kontakt og har ikke hatt det siden hun var helt ung, men det er hun som er fadder.
Inni mitt hodet ville det blitt bare tull(og sikkert enda mer grums og tull) om hun som ikke er fadder blir invitert og ikke den andre.
Derfor er alle nå invitert, og Far mener at tullebukkene kommer til å takke nei, og da har de fått muligheten.
Jeg tror ikke noen kommer til å si nei, og utstyrer meg med boksehansker!
(Jeg gjør ikke det, men sier til meg selv at det er bare for noen timer, det er bare for noen timer). Men dukker det opp noen med 85 kilo hund, kan dere sikkert lese om det i riksavisene ...

Vi inviterte faddere som vi ikke har mye kontakt med. Det er ingen annen grunn til det enn at de har flyttet og at tiden er knapp. Storesøster er klar over at de er hennes faddere og jeg synes at det var naturlig å invitere. Det var ikke alle som kom, men hun fikk kort og oppmerksomhet og det var hyggelig.

Så lenge det ikke er noe "vanskelig" som er årsaken til at man ikke har kontakt, så synes jeg at man inviterer faddere til konfirmasjon, også om man har mistet kontakten. Det er jo toveis, det er ikke bare fadder som skal ta kontakt, tenker jeg. Litt i gråsonen hvis fadder har blitt invitert til bursdager osv oppigjennom og aldri gitt tegn til interesse- men vanligvis ligger det vel på begge parters tidsklemme og alt det der.

Så er det opp til fadderen å ta stilling til om man vil komme eller ikke. For min egen del tenker jeg en fadder bør prøve å få til konfirmasjonen, selv om det er lenge siden man har sett hverandre.

Nei, jeg ville invitert de som betyr noe for barnet.

Niobe skrev:

Dersom det ikke er konflikt som ligger til grunn for manglende kontakt, så hadde jeg invitert.

Poden ser veldig lite til ene fadderene sine, men jeg vet de har ham i tankene. Og så tenker jeg også at det har vært like mye mitt ansvar at det har vært lite kontakt. Da vi valgte dem som faddere var det også min intensjon å holde kontakt, og så har det bare ikke blitt sånn.

Og de blir invitert med sine barn, selv om vi knapt har truffet dem.

Nokså likt som her, det. Min yngste sin ene fadder er kusinen til min eks. Vi bodde samme sted før, nå gjør vi ikke det lenger. Det blir et par sms'er i løpet av året, de får julegave, vi sees sjeldent men noe. De kommer til å bli invitert . Vi er liten familie, det er de også, så jeg vet de vil sette pris på det.