Flere unge blir gravide

Iset skrev:

Jeg ble gravid som 23-åring, fikk barn rett før jeg ble 24 og jeg syntes ikke det var tidlig i det hele tatt. Men jeg er glad jeg ikke fikk barn som tenåring altså.

Slik var det for meg også.

Jeg kjenner endel 16-17 åringer som har fått barn, og de sliter virkelig. Både økonomisk og sosialt. De fleste har innrømmet at hvis de fikk velge igjen hadde de valft å vente noen år. Det kan være ett ganske hardt slag i trynet å starte eget familieliv i så ung alder. De er ikke forberett på hva som møter de. De er ikke voksne nok til å greie å håndtere alt ansvaret det fører med seg.

Nå har de tenåringene jeg kjenner heldige og får mye hjelp av egne foreldre, så det hele går ganske bra. Men de er fullt ut avhengig av den hjelpen de får av familie.

Jeg sier ikke at det er slik for alle. Noen greier seg nok veldig bra, men jeg tror det beste er å vente til 18-19, helst 20+ med å få barn. Enn lærer og vokser myyye på de årene!

Nei, men jeg sa da ikke at man måtte ha jobb og eid leilighet, gjorde jeg? :???:

Jeg prøver å forklare, litt dårlig, ser jeg, at det handler om å ha litt styr på seg selv først, og så påta seg ansvar for et annet lite liv etterpå.

Jeg forstår deg Poly.

En må finne segselv.

Jeg fikk barn som 30-åring, og det er først nå venninnene mine har kommet etter. Jeg syns det var kjempe-ensomt, til tross for forum. Jeg hadde en venninne med barn på samme alder. Det kan jo hende jeg hadde vært mer kontaktsøkende og lettere blitt kjent med andre i samme situasjon om jeg var yngre, men valgmulighetene blant venner hadde begrenset seg.

Jeg tror ikke det nødvendigvis er morsommere å studere uten barn, det kommer helt an på hva man ønsker av studietiden sin. Men for min egen del var det viktig å ha unnagjort endel festing, reising, følelsen av total frihet og slike ting før jeg fikk barn. Og det kan man fint greie uten studier.

Jeg begynte på studier da permisjonen var ferdig, og det var fantastisk deilig. Det ble trangt økonomisk, og hadde vært veldig vanskelig om jeg ikke hadde mann med fast inntekt. Men friheten som fulgte med var deilig med et lite barn som nettopp skulle ta sine første steg alene ut i verden. Jeg kunne gi ham korte dager i barnehage, var han litt sliten en dag kunne vi bli hjemme og jeg hadde lang ferie.

wollafruen skrev:

Hvorfor er det egentlig best om man har levd litt uten barn, reist fra seg, festet fra seg, osv osv.. før man får barn? Livet stopper ikke idet man får barn. Det fortsetter i en ny dimensjon, og ja - så klart - med et nytt og stort ansvar. Barnet bryr seg vel ikke om om mor eller far har sett Machu Pichu og surfet på Bali, eller om de har en master i dette eller hint. Det trenger trygge omgivelser og kjærlige foreldre.

Nei, barnet bryr seg ikke om hvor mor og far har vært eller gjort, men det gjør kanskje mor og far. Og da kan det være foreldre som føler at barnet kom "i veien" for det de kunne tenkt seg å ha gjort uten barn. Det kan påvirke hvor trygge og kjærlige foreldre de blir. Jeg sier ikke at det må være sånn, men når man snakker om at det er greit å ha levd litt før man får barn så er det ikke ift hva barnet bryr seg om, men ift hva foreldrene tenker om det og om de føler at de går glipp av noe eller prioriterer seg selv foran barnet.

Jeg synes ikke at det bør være noen mal for hva man skal gjøre i livet eller når man skal gjøre det. Det jeg synes er viktig er at det å få barn er et bevisst valg og at man har en viss forståelse for hva det valget innebærer. Det er noe jeg vil prøve å kommunisere til mine døtre. Men, når det er sagt så er det slik at man ikke alltid har kontroll på alt og jeg dømmer ingen som får "uplanlagte" barn.

Polyanna skrev:

Er det ikke allerede ganske godt tilrettlagt for å studere mens man får barn, da? De jeg kjenner som har gjort det har vært superfornøyde, og noen har fått 2-3-4 unger i løpet av studietiden.

Ja, hva vet jeg egentlig om det. Jeg tenkte vel mer i retning av å premiere de som valgte slik, fordi det sparer helsenorge for penger, hvis det er slik at gevinsten ved å føde før er stor. Men jeg vet altså ikke noe om temaet, annet en avisartikler av ymse slag.

Jeg trodde forøvrig jeg var ganske ferdig med å oppleve når vi fikk første barn, men etter at barna kom og har blitt litt større så har jeg mer lyst til å reise ut i verden en noen gang. Så de kan få se og vi kan oppleve det sammen.

Omkvedet i kretsen min var at det "passer jo aldri å få barn", i Norge er det vel nesten slik at det alltid passer uansett. Men som sagt, tenårene synes jeg er veldig tidlig, særlig når jeg tenker på hvordan jeg selv var.

Jeg ble gravid som 19-åring. Det gikk fint. Dog tror jeg at det er noe annet enn alderen som er galt hvis man blir gravid for å "endelig føle at man mestrer noe".

(Og så må jeg gjenta meg selv igjen og igjen og si at om man så ikke har jobb og hus og alt sånt på plass før man blir gravid, så er ikke det nødvendigvis en kjip ting. Det bare blir annerledes.)

Jeg var 20 da jeg fikk førstemann, og følte meg aldri som noen veldig ung mor, selv om jeg var student og helsesøstera fra Helvete til stadighet hylte opp om hvor ung jeg var.

Hvis man først skal studere i prallell med barneproduksjon så tror jeg det er bra (lettere i hvert fall) å gjøre det i "studentalder", før man er etablert med boliglån og voksne vaner. Mens man fortsatt syns det er greit å bo i studentleilighet, liksom. De som har gjort det, omtaler det som nærmest "luksuriøst" ("vi hadde ikke hatt råd til å kjøpe sofa om det ikke var for stipendet vi fikk da vi fikk baby! "), mens de som gjør det som voksne blir mer avhengig av en partner med inntekt.

Nå er jeg 27 og ferdig utdannet, og har bil, men ikke hus. Og tre unger. Det går helt fint.

Jeg håper min datter venter med å få barn til hun har fylt 20. Og så håper jeg hun venter med å få barn til hun har funnet ham eller henne hun (forhåpentligvis) skal være sammen med resten av livet.

Jeg hadde ikke fylt 20 da eldstebarnet kom. Jeg syntes det å ta vare på barnet gikk helt fint, jeg var nok flinkere da enn nå. Ingen skulle ha noe å utsette på meg, nei.

Det verste var kjipe kommentarer, at de fleste vennene forsvant og at man kanskje må prestere litt bedre. Man blir veldig synlig som pur ung mor. (Men det tror jeg gjelder de som får barn i den andre enden av skalaen også. Eller de som har storfamilier.)

Men jeg beveget meg bort fra temaet, det er vel egentlig motivasjonen for å få barn og ikke alderen som avgjør. Å få et barn for å bli et helt menneske selv, få en som elsker en ubetinget, oppmerksomhet eller 30 000,- å shoppe for er et dårlig utgangspunkt, men for all del, det kan jo gå fint også. Det er viktig at samfunnet hjelper disse mødrene litt ekstra i gang, ikke nødvendigvis i form av cash, men støtte dem psykisk. Også er arbeidet rundt å forebygge de som ønsker seg et barn i veldig ung alder av alle de gale grunnene viktig. Jeg ser for meg at mange av disse jentene ikke har foreldre som støtter dem så veldig godt i utgangspunktet?

Kategorien ikke planlagt men hendig uhell forekommer også i tenårene (og senere har jeg hørt!), jeg synes de bør få mye støtte uansett hva de velger. Utfra hva jeg leser fra damene her inne så er vel heller et tidlig barnebarn et som dukker opp i denne kategorien enn de jeg nevnte over. Litt flåsete sagt.

alfaCharlie skrev:

(Og så må jeg gjenta meg selv igjen og igjen og si at om man så ikke har jobb og hus og alt sånt på plass før man blir gravid, så er ikke det nødvendigvis en kjip ting. Det bare blir annerledes.)

Det at jeg studerte, bodde på hybel og ikke eide nåla i veggen var det MINSTE av mine problemer da jeg ble uventet gravid som 23-åring.

Jeg tror virkelig ikke jobb, bil og hus er poenget her, altså. :gjentar også meg selv: