Er du ulydig?

Du skal være med i et TV-show for aller første gang. Du har snakket med produsenten som har forklart at det er viktig for dem at dette TV-showet slår an. Det har blitt nevnt at det skal spørres spørsmål til en kandidat, som er den egentlig showgjesten. Om han eller hun svarer feil på spørsmål så skal det gies elektriske støt. Om du hjelper kandidaten gjennom alle spørsmålene får kandidaten 1 million euro.

Du kommer på opptaksdag, blir sminket og kommer inn i studio og får hilse på Jon Almås som er programleder. Du blir satt i en stol med et bord foran deg, med mange spaker. Over spakene står det merkelapper som "Lite" "Moderat""Sterkt""Smertefullt" "Alvorlig" "Skadelig" "Dødelig" samt styrken oppgitt i Volt. Du får en bunke med spørsmål, hvor alternativene står, det riktige svaret er skrevet med rødt, så du vet hva som er riktig når du spør spørsmålet.

Kandidaten svarer feil, og du drar i første spake. Kandidaten ler og sier "det gjorde da ingenting! Neste spørsmål!" Du gir stadig vekk større støt og kandidaten sier "Au! Det gjør vondt" Du går videre. Kandidaten sier "Jeg vil ikke mer!" Programleder sier "Spør spørsmålet, det kan hende han svarer riktig". Kandidaten svarer feil. Du nøler. Programleder sier, "Det er din tur. Kom igjen". Kandidaten sier"Hallo? jeg tror ikke jeg vil mer!"
Det står 150 volt på spaken. Drar du i den?

Bakgrunnen for undersøkelsen kommer senere i tråden.

Jeg vet bakgrunnen da. Jeg hadde stoppet når den andre sa at den ikke ville mer.

Det blir allikevel litt søkt for meg å svare, fordi jeg ville aldri ha vært med i et game show i utgangspunktet, og jeg vil tro at endel mennesker som ikke har den sperren, også vil mangle andre sperrer.

Tallulah skrev:

Jeg hadde stoppet når den andre sa at den ikke ville mer.

Jeg også. Men jeg vet ikke bakgrunnen her. :nysgjerrig:

Jeg så denne dokumentaren på TV i går og ble sjokkert. Kan garantere at jeg ikke hadde latt det gå så langt. Når mannen som skulle svare trygler om å få slippe, så hadde jeg helt sikkert ikke dratt i spaken. At noen fortsatte selv om han til slutt sluttet å svare er helt hinsides.

Jeg er nok generelt ikke den mest lydige personen man finner, og jeg er ofte førstemann til å sende en klage på ting jeg er misfornøyd med, og er lite redd for konfrontasjoner. Men samtidig så ser jeg at man i denne settingen kan syntes det er vanskelig å gjøre det man _vet_ er riktig.

Jeg har, for ordens skyld opplevd 220 volt i kroppen selv, og unner ingen dette.

Akkurat denne varianten kjenner jeg jo godt til, så her ville jeg nok fint klart å la være. Men i en situasjon som jeg ikke like lett kunne kjenne igjen er jeg jammen ikke sikker på hvor lang jeg kunne blitt presset til å la det gå, jeg er ganske så lydig av natur. Så jeg stemmer Jeg aner ikke hva jeg hadde gjort.

I terien hadde jeg avbrutt. I praksis viser veldig mange forsøk at folks autoritetsrespekt (eller lettlurthet, idioti og hva har du), gjør at svært mange drar i spaken likevel. Jeg håper selvsagt at jeg er en av dem som gjør opprør; erfaring tilsier at jeg ofte er det, så jeg har et lite håp.

Jeg er blant dem som aldri ville stilt opp i noe slags Game Show, og jeg tror ikke jeg ville dratt i spaken heller. Det er helt absurd for meg å se for meg at jeg skulle havne i en setting der jeg ga andre støt med vilje.

Nei.

Det er svaret jeg svarer her, hjemme i stuen min, uten noe annet enn et skrevet spørsmål å forholde meg til.
Noe annet hadde det vel vært å vært oppe i situasjonen. Håper jo for all del at svaret hadde blitt nei da også. Men sannsynligheten for at jeg ville ha vært med på et slikt prosjekt i utgangspunktet er forsvinnende liten.

Tittet såvidt på den dokumentaren jeg også i går, men fikk ikke med meg hovedpoenget. Interessant forøvrig, hvordan mennesker reagerer.

Jeg klarer ikke å drepe en veps engang. Jeg hadde ikke klart å gjøre en annen vondt når personen ber om å slippe. Det er jeg ganske sikker på. Og dette på tross av at jeg er ganske så lydig av natur.

Men jeg har lest om dette før. Jeg mener at jeg skiller meg fra normalen her.

Jeg synes ikke noe om programmer som gjør narr av og lurer andre (à la "Lurt av Karlsen og sånne skjult kamera). Dette her er å dra det myyye lenger og jeg ville derfor heller ikke utsatt andre for vondt når de selv sier at de selv ikke vil mer. Hadde avbrutt når kandidaten først sa det var vondt og ikke ville mer.

Jeg sier litt som Teo - jeg vil jo helst tro at jeg hadde nektet, men jeg vet at statistikken teller mot meg, og siden jeg aldri har vært i en lignende situasjon, skal jeg ikke påstå noe. (Jeg har veldig motvilje mot å skade noen, men selv om jeg ikke akkurat har autoritetsangst, så er jeg lite glad i å nekte på noe, eller få "kjeft", sånn direkte.)

Håper da jeg hadde nektet.

Og om kandidaten til slutt dør, blir det jo ingen penger.

Jeg kjenner også denne fra før og vil helst tro at jeg var av de få som ville sagt nei. Men så kommer Jon Almås-faktoren inn. Jeg ville selvfølgelig aldri kunne si nei til ham.

Jeg er ganske sikker på at jeg ikke hadde dratt i spaken. Det stikker for dypt i meg å ikke skade, at jeg hadde heller tatt en smell selv fremfor å skade andre med vilje.

Hvis jeg først blir med på noe sånt (lite sannsynlig) så er sannsynligheten størst for at jeg drar i spaken.

Jeg er rimelig sikker på at jeg IKKE hadde dratt i spaken. Jeg er ikke nevneverdig plaget av autoritetsskrekk, og kan være ulydig om noe strider mot min rettferdighetsfølelse.

Veronal skrev:

Hvis jeg først blir med på noe sånt (lite sannsynlig) så er sannsynligheten størst for at jeg drar i spaken.

Det er litt sånn jeg tenker også. At hvis man er en person som liker å være med på slike ting, så kan det jo hende at den personen har andre sperrer enn meg i utgangspunktet. Derfor syns jeg ikke statistikken rundt dette er særlig god (hvertfall ikke det lille de henviste til i programmet). Jeg syns også det blir rart å linke det opp mot lydighet, all den tid jeg tenker at det kommer an på hva man er lydig mot. Å ikke skade andre er jo en slags etisk lydighet, det også.

Jeg også vet bakgrunnen, så jeg hadde neppe dratt i spaken. (Men i en annen situasjon hadde jeg sikkert drept noen. Legen: "Him, gi den mannen 50mg opium" Him: "Jepp, skal bli!" Jeg er ikke en gang sikker på om jeg hadde drept noen? Brukes opium enda? Og er 50mg dødelig? )

Bakgrunn:

De fleste av oss tenker at vi er autonome, selvstendige individ. Og det er nok de fleste av oss når vi sitter i fred og ro og forholder oss til saker litt sånn følelsesmessig distansert. Vi ser det jo her også, vi er nok neppe så rause, rasjonelle, rettferdige og tøffe som vi er når vi er mutt putt alene i verden.

Milgram sin studie fra 60-tallet som gikk ut i korthet på (mer om det her) at frivillige fikk beskjed om at de skulle være med i et eksperiment for å se om straff kunne øke læringsgraden. De skulle administrere elektriske sjokk til en annen forsøksperson (som i virkeligheten var en skuespiller) ved feil svar på en rekke spørsmål. Skuespilleren satt bak en skjerm, så de så ham ikke, men hørte ham.

Det viste seg at de fleste fortsatte å gi elektriske støt i større og større doser, siden det satt en forsøksleder ved siden av som sa at de måtte fortsette, at forsøksleder tok ansvaret etc. Dette var selv om de visste at dosene var så høye at de var farlig og til tross for at den som fikk støtene ropte og sa at han ville ut og avslutte eksperimentet, og til slutt ble stille.

Dette var på 60-tallet, i en tid som vi anser for å være autoritær. Har det forandret seg siden da? Med det som utgangspunkt så har det på nytt blitt gjort tilsvarende studier, og et av dem ble gjort i Frankrike, hvor formen var at forsøkspersonene fikk beskjed om at de skulle være med på et TV-show som var i utvikling. Konseptet var at en kandidat skulle kunne vinne 1 million Euro på å svare på spørsmål. Ved feil svar, skulle han få støt i økende styrke. I tillegg var programleder en kjendis og det var publikum til stede.

Det ble gjort to runder, en med programleder til stede som sa en av fem oppfordringer ved nøling hos forsøkspersonene "Det er din tur", "Han kommer til å takke deg etterpå" "Spillet krever at du fortsetter", "Vi tar ansvaret" og den siste var sterkest med at programleder fikk publikum til å rope kom igjen og klappe med hendene. Ikke sterk roping eller noe sånt, vanlig klapping og lyder egentlig. Den andre runden gikk programleder ut og sa "værsågod, nå styrer du".

Det viste seg da at i den runden hvor det ikke var programleder, så avbrøt 75 % når skuespilleren ropte og sa at han ikke ville mer. Når programleder var tilstede så avbrøt kun 16 av 80 stykker. Mange av de som fullførte viste tydelig tegn på stress og sa "Jeg tror ikke dette er bra" "Skal vi ikke kanskje avslutte?" "Jeg gjør ikke dette frivillig". Det var altså ingen trussel om at de skulle få noen som helst konsekvenser om de avbrøt.

En ting er nå det at folk er akkurat like autoritetstro som på 60-tallet. Men det som også dette eksperimentet viser er at TV er en sterk autoritet.

Det som man finner da er at det handler ikke om "om man greier å gi andre smerte". Så godt som alle forsøkspersonene syntes det var forferdelig og hadde ikke lyst. Men de var alene, de stod overfor stort press (og det er vel det som er det sjokkerende egentlig at en programleder som sier "kom igjen" faktisk er stort press) fra en autoritet og de var i et miljø hvor de var ukjent, alene og ikke fikk helt tid til å tenke seg nøye om. Da er det lett at man fraskriver seg ansvar, man klager formelt, men utfører handlingen.

Kun 16 av 80 avbrøt. Ingen her kan regne med og være sikker på at man hadde gjort det selv. Selv ikke de som flere ganger har stått i mot autoriteter kan være sikker. Om man kjenner til Milgrameksperimentet, så er man nok ganske immun.

Men likevel så er det en lærepenge til oss alle det her. Hva gjør man når en autoritet misbruker sin stilling? Hvordan skal man greie å holde sin egen moral til å være rettsnor når den er i konflikt med en autoritet som man respekterer og ser opp til? (Alle greier å se for seg et scenario hvor man står opp mot en autoritet som man har demoniosert av et eller annet slag. Det er noe annet å stå imot når det er noen du ikke ønsker skal miste respekten for deg eller du har respekt for.)

Tallulah skrev:

Det er litt sånn jeg tenker også. At hvis man er en person som liker å være med på slike ting, så kan det jo hende at den personen har andre sperrer enn meg i utgangspunktet. Derfor syns jeg ikke statistikken rundt dette er særlig god (hvertfall ikke det lille de henviste til i programmet). Jeg syns også det blir rart å linke det opp mot lydighet, all den tid jeg tenker at det kommer an på hva man er lydig mot. Å ikke skade andre er jo en slags etisk lydighet, det også.

Jeg tror at personer som er med i et TV-program, ser på TV-personligheter og TV-show som autoriteter. De som ikke kunne tenke seg det, bør heller tenke på hvilken person/miljø de aller mest liker og respekterer og om man hadde stått opp mot den autoriteten.