Har du en "merkelig", irrasjonell frykt?

Hva er dine mareritt laget av?

Jeg kom til å tenke på det i Harrytråden, da Mor til 4 fortalte at hun samlet på Reborn-dukker.

Dukker har nemlig alltid vært min store skrekk, jeg har vært mer eller mindre hysterisk for mekaniske dukker siden jeg var liten:
Venninnene mine hadde dukker som kunne gå, gråte eller snakke, men jeg fikk den store skjelven og kunne nesten ikke være i samme rom som disse dukkene.
Buktalerdukker er noe av det absolutt verste, og veldig livaktige dukker, som Reborn.
Er heller ikke overvettes begeistret for porselensdukkene som "alle" samlet på rundt nittitallet.
Og klovnedukker kommer aldri inn i mitt hus!

Noe av det skyldes nok skrekkfilmer, men ikke utelukkende, for denne frykten har jeg hatt fra jeg var så liten at jeg aldri hadde sett en eneste film av noe slag.

På grunn av dette har jeg i tenårene bevisst unngått filmer som Childs Play og Dolly Dearest, og Malstrøm har jeg heldigvis bare hørt om.

Så, mitt spørsmål er:
Hva skremmer deg og hvorfor?

Det eneste jeg kan komme på i farten som jeg er heelt irrasjonelt LIVREDD, er veps
Jeg hoier, fekter og løper - ser smart ut midt i Storgata på en lørdag at ei dame på 40 løper som ei skrekkslagen høne.
Jeg forsøkt etter beste evne å skjerpe meg når ungene er med, men det er ikke alltid det går. De hadde jo ikke akkurat behøvd å få samme skrekken.
Sist sommer nå var deilig, for tror jeg så 2 veps på hele sommeren :salig:

Er veldig redd kveps etter å ha blitt angripe av ein sverm jordkveps som barn. Hadde totalt 14 stikk på armar og ansikt. Kan tru eg fekk panikk da det sat fast ein diger kveps på lillebrors lubne arm i sommar. Skrekk og gru. Sto rett opp og ned og hylte. Ikkje særleg rasjonelt🙄

Får regelrette angstreaksjonar av oppkast. Dette er ingen fobi. Det er angst. Kroppen reagerer på ein veldig primitiv måte - eg fryser fast nesten utan evne til å handle eller reagere, sliter med å puste og får etterkvart trang til å flykte. Dette er truleg pga. smertefulle angioødem som oftast følger når eg kastar opp. Sjølv om folk kastar opp pga. fyll, så reagerer eg sånn til tross for at det er liten risiko for smitte (anna enn sjølvpåført smitte da). Mannen her i heimen har eineansvar for barn under omgangssjuke, stakkars.

Kan ikke fordra buktalerdokker og klovner, men er pissredd veps.

Vet ikke om den er så irrasjonell..

Men jeg er mørkeredd..
Og jeg får litt problemer når jeg stikker tærne under dusjen eller senga. Jeg klarer ikke å stå slik at deler av føttene min går under senga.
Jeg må alltid se hva jeg drikker! Titter oppi glasset som om jeg var en tulling..
Veps, å grøss og gru.. Alt som kryper, flyr eller åler seg fram..
Bade utendørs.. Jeg er livredd tang og sjøgress.

Jeg tror ikke jeg fortsetter..

Ederkopper

(veldig artig i australia)

Superior skrev:

Vet ikke om den er så irrasjonell..

Men jeg er mørkeredd..
Og jeg får litt problemer når jeg stikker tærne under dusjen eller senga. Jeg klarer ikke å stå slik at deler av føttene min går under senga.
Jeg må alltid se hva jeg drikker! Titter oppi glasset som om jeg var en tulling..
Veps, å grøss og gru.. Alt som kryper, flyr eller åler seg fram..
Bade utendørs.. Jeg er livredd tang og sjøgress.

Jeg tror ikke jeg fortsetter..

Å joda, det er det denne tråden er til for!
Og det var nøyaktig slike ting jeg mente.

Masker. Jeg synes det er kjempeekkelt med masker! Vet ikke hvorfor - kanskje jeg ble skremt som barn eller noe sånt?

Jeg er livredd meitemarker, åmer og slanger.

Klovner og ballonger. Klarer det bare ikke. Har blitt bedre i forhold til ballonger, må nesten det siden barna liker det. Men overlater til andre å blåse de opp.

Svømme i ukjente vann. Stranda går greit, der jeg ser stein og tang. Fikk bena borti bunnen en gang på hytta og holdt regelrett på å drukne på 1 meters dyp. Heldigvis var det en som rodde ved siden av.

Veps, jeg får hattifnatten av det. Hysterisk, kavende og fektende kvinne. Edderkopper er jeg ikke så ille med lengre, ikke etter vi bodde i et edderkopphus.

Også har jeg flyskrekk. 🙄

Jeg er ekstremt mørkeredd og ekstremt redd for edderkopper. Særlig mørkeredselen er totalt irrasjonell - jeg aner ikke hva jeg egentlig er redd for i mørket. Jeg vet bare at det er skrekkelig å ferdes ute alene i mørket. Sammen med andre går det bedre, for da kan jeg skravle og skravle.

Veps og bier. Jeg blir nok minst like hysterisk som noen av dere andre her. Fekter med armer, roper, skriker, og blir den for nærgående, så kan jeg sette i å gråte. Samme med edderkopper. Makter dem bare ikke. Jeg har fortrengt mesteparten av det halve året vi bodde i en pitteliten kjellerleilighet med bare trepanel på veggene.

Ellers kjenner jeg at jeg blir litt småuggen av veldig gamle mennesker. (VELDIG gamle, ikke sånn 60-70, men sånne som kanskje sitter i rullestol, bruker bleier, er demente, osv.) Det sier seg selv at jeg aldri kunne jobbet på aldershjem. Jeg drømmer om å bli jordmor, og må da gjennom sykepleien. Har gått noen runder med meg selv og kommet frem til at jeg skal klare å komme gjennom den perioden hvor man må jobbe med eldre. Jeg MÅ jo bare... Men unngår det hvis jeg kan. Den frykten bunner rett og slett i at jeg er livredd for å ende opp slik selv. Det må være så fryktelig ydmykende og bli byttet bleie på av noen som kunne vært barnebarnet ditt.

Jeg er veldig mørkeredd. Når jeg er alene hjemme om kvelden må jeg kikke under sengen, i skap etc før jeg legger meg. Jeg aner ikke hva det er jeg tror gjemmer seg i huset. Monstre kanskje? 😛

Jeg er mørkredd.. og nå så innihampen! En gang jeg skulle gå fra ei hytte på fjellet sammen med eksen, var det bekmørkt. Vi gikk med lommelykter, men jeg var så redd at jeg trodde hjertet skulle stoppe. Alt lignet jo på troll og hekser og demoner.

Også er jeg redd for at bena skal stikke utfor dyna..

Og livredd for edderkopper i eget hus. Ute er det greit, for der hører de hjemme.

Og kan ikke bade i sjø eller hav, for aner jo ikke hva som er under meg...

Jeg er redd for å spise noe som har gått ut på dato !

Orm. Når vi er på hytta til svigermor, der det er en del orm, går jeg konstant med "ormeradaren" på, noe som er slitsomt i lengden. På denne måten ser jeg dem som er der, men også dem som ikke er der. De (tross alt) sjeldne gangene jeg har sett orm, blir jeg helt hysterisk. Jeg var godt voksen første gang jeg så orm i levende live, og jeg hadde inntil da et håp om at jeg kom til å bli kvitt fobien - at ormen på en måte ble avmystifisert - når jeg først så en. Tvert imot. Jeg mistet helt fatningen! Det var virkelig en "ute av meg selv-opplevelse".

Ormefobi er kanskje ikke så irrasjonell, for ormen er jo der. En annen frykt jeg har, som er noe mer irrasjonell, er frykten for mørke vinduer, dvs. vinduer med gardiner fratrukket når det er mørkt ute. Da får jeg følelsen av at det står en gal øksemorder eller et annet skrekkvesen utenfor, og venter bare på å se et grotesk tryne åpenbare seg.

Jeg har høydeskrekk. Såpass plagsomt at jeg får problemer med pust og syn og sånt, og ikke skal jeg særlig høyt opp heller. Verst er lange skråninger som ender i havet. :angst:

Jeg har også sprøyteskrekk, men den jobber jeg med. Det har blitt litt bedre etter at jeg begynte å gi blod, men jeg blir aldri helt fortrolig med å ha en nål i armen som tapper blod.

Ellers tror jeg ikke det er noe? Jo. Jeg har frykt for å se folk pelle buser eller bite negler. Og det ser jeg stort sett hver dag, det er ikke grenser for hva folk får seg til å gjøre på kollektive transportmidler.

HSJ73 skrev:

En annen frykt jeg har, som er noe mer irrasjonell, er frykten for mørke vinduer, dvs. vinduer med gardiner fratrukket når det er mørkt ute. Da får jeg følelsen av at det står en gal øksemorder eller et annet skrekkvesen utenfor, og venter bare på å se et grotesk tryne åpenbare seg.

Den har jeg også alltid hatt!
Så snart det skumrer, trekkes gardinene for.

Jeg er livredd bunnslam. Dvs at jeg aldri drikke siste rest av NOE