Hva skal jeg lese?

Finnes det gode bøker (altså velskrevne bøker med en viss kvalitet, ikke noe Ragde, Samartin eller Saabye Christensen) der ikke alt går til helvete? Der de ikke dør, kaster seg foran tog, lever i kjipe ekteskap som går fra depressive til dystropiske fra side 142 til 173, ungen blir drept i del 2 og generelt ødelegger livene sine fra første side? Altså, er det noen som kan anbefale noe bra der handlingen er ørlite positiv?

:har lest nok McCarthy, Frantzen og Hustvedt for en stund:

Marian Keyes skriver artige bøker :-)

Jeg prøvde å tenke over hva jeg har lest i det siste, og alt som ikke er fnisetull, var jo i akkurat samme kategori som det du har lest. Unntatt kanskje Jennifer Egans A Visit from the Goon Squad.

Hadde du lest Bellwether, sa du? Du kan jo med fordel lese mer Connie Willis!

Nei, alle virkelig interessante bøker er triste. Jeg leser Anna Karenina nå (neida, jeg hører den på lydbok) og "Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte."

Neida, bare tuller. Kommer an på hva du liker, da. Det finnes veldig mange gode bøker som ikke bare er grining: Hva med "Alvdalstriologien" av Kjell Aukrust

Hva med John Dicson Carr, Agatha Christie. Arto Paasilinni?

Jeg har akkurat avsluttet en artig bok, potensgiverne, fås nå til 79,-

him skrev:

Nei, alle virkelig interessante bøker er triste. Jeg leser Anna Karenina nå (neida, jeg hører den på lydbok) og "Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte."

… men Anna Karenina er jo direkte munter og livsbejaende i forhold til Cormac McCarthy.

Jeg har fått anbefalt 'Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant' av Jonas Jonasson. Den ligger i flyttelasset vårt et sted, jeg har ikke begynt på den ennå.

Jeg har nettopp lest to forferdelig triste (men ganske nydelige, på hver sin måte) bøker om ni år gamle gutter, og kjenner at jeg også trenger tips til god kvalitet, men ikke tåredryppende trist.

I desperasjon leser jeg nå masse Agatha Christie om igjen.

Du kan lese Jane Austen, der går det alltid bra. Og hos Dorothy Sayers også.

Men ja, det er ofte mye mørke i de riktig gode bøkene. La meg tenke. Dickens er jo en mulighet. Klassisk John Irving (jeg gikk lei på et tidspunkt og har ikke lest noe av ham de siste ti årene eller så, men f.eks. Cider House Rules er jo bra), og hva med Hamsun? Ikke kjempemuntert, kanskje, men heller ikke Amalie Skram-depressivt. Angela's Ashes av Frank McCourt er det mye dystert i, men den er samtidig morsom og virket samlet sett mer oppkvikkende enn nedbrytende på meg.

Toffskij skrev:

… men Anna Karenina er jo direkte munter og livsbejaende i forhold til Cormac McCarthy.

Jeg har ikke kommet så veldig langt men jeg tenker "Russisk Pride and Prejustice" - mulig sammenligningen rakner helt etterhvert. (Har ikke lest Cormac McCarthy)

Jeg synes ikke det alltid går bra i Jane Austen. I, hm, hvilken var det igjen da, jo, i Mansfield Park var jeg fullstendig uenig i slutten.

Du burde jo lese Dorothy Sayers, da, Cuya. Alle akademikerdamer bør det.

Toffskij skrev:

Du burde jo lese Dorothy Sayers, da, Cuya. Alle akademikerdamer bør det.

Maverick skrev:

Jeg synes ikke det alltid går bra i Jane Austen. I, hm, hvilken var det igjen da, jo, i Mansfield Park var jeg fullstendig uenig i slutten.

Uenighet må du nok bare venne deg til å tåle, lille venn.

Skilpadda skrev:

Uenighet må du nok bare venne deg til å tåle, lille venn.

LILLE VENN?

:skingrestemme:

Nedlatenhet er det også like greit å venne seg til, ja.

Jeg leser Lori Lansons "The Wife's Tale" nå, og jeg liker den veldig godt. Ikke trist og tåredryppende. Det handler om en kvinne med store issues som har resultert i at hun har blitt morbidly obese, og som blir kastet ut i et vanvittig eventyr da mannen hennes forlater henne. Litt schprø, ganske morsom, fine reiseskildringer om California, og en fin "seize the day"-stemning.

Maverick skrev:

Jeg synes ikke det alltid går bra i Jane Austen. I, hm, hvilken var det igjen da, jo, i Mansfield Park var jeg fullstendig uenig i slutten.

Ja, men det sier jo Austen at hun også er. "Hadde bipersonene oppført seg mer sømmelig, hadde alt endt annerledes for hovedpersonene. Og det hadde fortsatt vært happy ending" (og langt mer underholdende).

Teofelia skrev:

Ja, men det sier jo Austen at hun også er. "Hadde bipersonene oppført seg mer sømmelig, hadde alt endt annerledes for hovedpersonene. Og det hadde fortsatt vært happy ending" (og langt mer underholdende).

Åååååhhh!

Nå ble jeg glad igjen. For jo, denne Crawford ble i overkant kjip, altså.