Abort og statsbudsjettet

Litt rar overskrift, men jeg har et hode som spenner litt vidt av og til, og tanker som flyr veggimellom, og etter å ha lest på vl.no om Kai Zahl, grunnlegger av Disimillis, som selv har en sønn med utviklingshemming, at han mener at det bør være mulig å få tatt abort av forstre som er "syke". Her setter jeg syke i anførselstegn, da jeg ikke helt vet hva jeg mener med syke, men jeg ønsker at det skal favne vidt i første omgang, for jeg er ikke sikker på hva jeg mener, men tankene spinner.

Så har vi fått et statsbudsjett nå, som vi ikke helt aner rekkevidden av enda, men det kan se ut som om de som har kroniske sykdommer kommer dårligere ut, og at de som er forsørgere for barn med kroniske sykdommer heller ikke kommer kjempebra ut. Dette med tanke på at de vil fjerne skatteletten for de med store sykdomsutgifter. Politikerne sier jo at de skal dekke dette inn på andre områder, men det kan jo fort ta litt tid i før dette er i boks, om det noen gang kommer i boks.

Videre vet man jo at tilbudet som kommunen/staten etc kommer opp med i forhold til å avlaste foreldre som har barn med litt ekstra utfordringer ikke alltid står i stil med behovet de ulike foreldrene føler.

Ja, vi ønsker at vi skal ha rom for alle, men ingen vil betale for det liksom, er det da riktig at det er det enkelte foreldrepar som må ta hele kostnaden?

Og det jeg på en måte sitter igjen med, etter å ha lest en del om abort og denne diskusjonen, er at det liksom bare skal være tillatt å ta abort på friske fostre?
Jeg vet jo at det ikke er det som er meningen, men man er for fri abort, men man skal ikke velge bort fostre som ikke er innen normalen. Hva er meningen med det liksom?

Jeg ser helt klart argumentene mot et såkalt sorteringssamfunn, men jeg har bra mange ganger tenkt at dersom man ønsker at foreldre skal beholde fostre som er "syke" så må man jo aller først gjøre noe med støtten til dem som har barn med store spesielle behov. For man ser ofte at de havner mellom to stoler dessverre, det handler om hvor du bor, i stedet for at menneskelige sider av saken blir vurdert først og fremst. Man må dessverre kjempe seg til noe så lite som avlastning, ja, alt må kjempes for (til og med nødvendige hjelpemidler), og da virker det litt på meg som at bare disse barna overlever og ikke blir abortert så bryr de seg ikke hvordan det går med familiene etter at de har fått et barn som krever mye av familien. Ingenting står og venter på deg den dagen du kommer hjem fra føden med en spesiell skatt, her har samfunnet jammen endel å gjøre. Alle foreldre elsker sine barn uansett hvordan de er, men når det kommer til abort av syke fostre tror jeg ofte det handler om at de ser sine egne begrensninger (og kanskje også statens begrensninger når det kommer til å bidra).

Bare noen tanker. Vanskelig tema, så ikke skyt meg om det kommer helt feil ut.

Jeg har tenkt mye det samme som deg, annemede. Her roper politikere og andre om at vi må ha dette artige mangfoldige samfunnet, der det skal være plass til alle, men jeg kan ikke tenke meg noe mer slitsomt enn å få et barn med spesielle behov. Jobben, parforholdet, økonomien, de andre søsknene....Alt står på spill, rett og slett! Bare se på skilsmissestatistikken for dem som har handikappede barn, den sier sitt om at dette ikke er en fest.

Inntil det kommer et system som gjør at i det man vandrer ut av sykehuset med et barn med spesielle behov og møtes av et koordinert og samstemt hjelpeapparat med tilpassede faglige og økonomiske ressurser, så synes jeg hver enkelt familie må få lov til å velge om de orker dette. Ikke en politiker som ønsker mangfold til en helt horribel individuell pris.

Som mor til et barn som er multifunksjonshemmet og totalt pleietrengende resten av livet, kan jeg bare signere på hvert enkelt ord HV skriver over her.

Du skal være så ressurssterk at det er reint skummelt for å klare å ta deg av et barn som min sønn. Du skal ha bein i nesa, rett rygg og vilje til å ikke ta et nei for et nei.

Det er et lotteri hvor i landet du bor. Vi er heldige, vi bor i en kommune som nærest kaster hjelp etter oss når vi ber om det. Andre jeg kjenner har måtte slåss med nebb og klør for tilbud som ligger langt bak hva vi har fått.

Så lenge det er slik her i landet at det er fullstendig tilfeldig hva man får av hjelp og oppfølging, for faktisk å holde beina på bakken og leve et liv som er godt - både for det barnet som er funksjonshemmet, og for søsken og foreldre, ja så syns jeg det bør være totalt opp til hver enkelt familie om de ønsker bære fram et barn som de vet vil få store utfordringer i livet.

Brutalt, men slik er det. Jeg liker ikke sorteringssamfunnet, jeg elsker sønnen min over alt på jord - men ikke ti ville hester hadde fått meg til å gå gjennom alt vi har vært gjennom - og kommer til å stå i framover, hadde jeg visst og fått et valg. Vi visste ikke, heldigvis, og fikk aldri det valget - det ble tatt for oss, og vi er der vi er i dag - med et høyt, høyt elsket, men du verden så krevende, barn.

Det er også en erkjenning å komme fram til - nei, jeg hadde ikke valgt å få sønnen min. Og nei, jeg dømmer ingen, ingen, som velger bort et barn med store spesielle behov.

Jeg ser klar forskjell på fri abort og å velge bort de som er utenfor normalen. Grunnen til fri abort, er at en nemd ikke kan avgjøre bedre enn deg selv hva som skal skje med livet ditt. Vanskelig for deg. For nemden også. Men av de to, er du den som vet best. Sånn jeg tenker. Alternativet er å ikke tillate abort over hodet. I de landene det praktiseres, florerer illegale aborter, med de følgene det har for kvinner og barn.

(Tipper abortgrensen teller med for mange, når de skal være positive eller negative til fri abort. )

Når vi velger bort barn som er utenfor normalen, som du sier, mener jeg vi er på ville veier. Vi vil ALLTID ha funksjonshemmede barn i samfunnet. Noen fordi de ikke blir fanget opp før fødsel, noen fordi det skjer under fødsel, noen fordi foreldrene ser forbi en funksjonshemming og resten fordi funksjonshemminger rett og slett ikke alltid er medfødt.

Hvor går grensen for hva som er en normalversjon av mennesket? Hva er avvik vi burde plukke vekk? F.eks. blir 1 av 700 barn født med DS, tror jeg. Kan man da betegne DS som "vanlig"? For det er vel mer "unormal", som i "uønsket" vi snakker om her? Mange av oss er døve. Blinde. Listen er lang over avvik vi mennesker har. Som sorterer under mer "greie" handicap, virker det som. Utrolig vanskelig dette.

Jeg syns det er en skam at vi lar foreldre med funksjonshemmede barn slite så til de grader. At vi lukker øynene for de barna det gjelder. At pengene samfunnet har spart ved å innføre fosterdiagnostikk, ikke går tilbake til de som trenger det. Etisk vanskelig det også, men da hadde det i hvert fall ikke vært så kvalmende tydelig hvem vi ønsker bort.

Støter sikkert noen med dette innlegget. Det er ikke meningen. Meningene mine blir så sterke når jeg forsøker se det fra funksjonshemmedes ståsted. Klarer ikke se at vi ikke har ressurser i samfunnet til alle. For det, respekterer jeg de som har tatt sine valg. De er tatt ut fra gitte forutsetninger og jeg tror aldri det er lett.

Jeg tror heller ikke det er lett, men det blir for meg enda mer absurd(?) når de kutter ytterligere i velferdstilbudet til de som har store sykdomsutgifter, samtidig som de ikke tillater at man får tidlige UL, for eksempel.

Harriet Vane skrev:

Jeg har tenkt mye det samme som deg, annemede. Her roper politikere og andre om at vi må ha dette artige mangfoldige samfunnet, der det skal være plass til alle, men jeg kan ikke tenke meg noe mer slitsomt enn å få et barn med spesielle behov. Jobben, parforholdet, økonomien, de andre søsknene....Alt står på spill, rett og slett! Bare se på skilsmissestatistikken for dem som har handikappede barn, den sier sitt om at dette ikke er en fest.

Inntil det kommer et system som gjør at i det man vandrer ut av sykehuset med et barn med spesielle behov og møtes av et koordinert og samstemt hjelpeapparat med tilpassede faglige og økonomiske ressurser, så synes jeg hver enkelt familie må få lov til å velge om de orker dette. Ikke en politiker som ønsker mangfold til en helt horribel individuell pris.

Jeg synes familiene skal få lov å velge selv om hjelpeapparatet kommer på plass.

Et prikkfritt hjelpeapparat vil forhåpentligvis føre til at flere vil beholde et barn med særlige behov, men valget må alltid være familiens.