Det var en gang en plante av typen "grønn," som levde lykkelig i ei stue et sted i Norges land. Der sto den og tittet ut av et stort vindu, var på hils med et par andre planter av typen "grønn," som sto der ved siden av, og der den hadde det riktig så godt. Så godt hadde planten det, at den vokste seg stor og sterk. Aldeles for stor og sterk. Til slutt truet den med å overta hele stua og alle som bodde i den, og det ble bestemt at nei, dette går ikke lenger, nå må den jekkes ned. Den må flytte, til det beste for alle.
Plantens husvert (ja, for man eier ikke en plante type "grønn," må vite, man får aller nådigst lov til å ta vare på den og stelle for, og med, den.
) - plantens husvert var av det fine slaget, og hun tenkte som så at en eller annen er vel villig til å gi denne planten av arten "grønn" et nytt hjem. For riktig bløt om hjertet, er hun, denne husverten - hun syntes aldeles ikke noe om å skulle sette planten ut i vinterkulda for å dø.Men hvordan skaffe en bråkjekk og forvokst plante av arten "grønn" et nytt hjem? Husverten tenkte seg litt om, og kom på en god ide. Hun la ut en forespørsel på et Orakel av et forum. Får man ikke godt svar på dette forumet, kan man bare glemme få et godt svar. "Var der noen som kunne tenkes overta en stor, grønn plante?"
Et annet sted, ikke så langt unna denne stua i Norges land, var det en annen stue, med et annet stuevindu. Ved dette stuevinduet sto Frøken Fride Fredslilje og tittet betuttet ut av vinduet. Utenfor så hun flere små trær av arten "hekk." De sto tett i tett og varmet seg på hverandre. Riktig hyggelig så det ut til å være. Lenger ned på plena sto det tre rognetrær og pratet sammen. De kikket inn mot henne og det så ut som de lo litt. Kanskje syntes de synd på henne - frøken Fride Fredslilje. Hun sto der alene, hun. Ikke en venn til selskap inne i stua der. Mulig det var varmere der inne enn her ute, men likevel. Så ensomt. Fride Fredslilje hadde ikke hatt en god venn siden den store kaktusen, type "grønn" hadde kveilet seg sammen og dødd en ettermiddag. (Etter at husverten hadde skjønt hvor den gruefulle lukten kom i fra, da hun tok katta på fersk gjerning i å bruke kaktussanda som strøkasse.)
Frøken Fride Fredslilje hadde heldigvis aldri opplevd noe så forsmedelig som å bli brukt som kattekasse, men likevel. Det var stille i huset etter at kaktusen gikk til de evige blomsterenger. (Eller, undret Fride seg, kanskje kaktuser vandrer til de evige sanddyner?) Nuvel - hun savnet sårt en venn. Hun hadde nettopp fått ny blomst og, så hun sto der i all sin prakt og struttet, men hadde ingen å strutte mot.
Frøken Fride Fredslilje kunne ikke unngå å se, der i øyekroken, at hennes husvert satt i sofaen og kikket på en annonse på dette orakelet av et forum hun stadig frekventerte. Hm... "Klara Kaktus" trenger et nytt hjem! Hey, hun øynet en sjanse, og begynte straks å sende ut vibrasjoner i retning husverten. Og siden husverten var veldig så mottakelig for slike impulser, så traff hun blink. Snart hadde en avtale blitt gjort, og dagen etter skulle husverten reise og hente hjem Klara Kaktus. "Åh, det blir fint å ha en kaktus å prate med igjen," tenkte Fride. Kaktuser er slike kloke vesner - de kan diskutere alt fra gjødsel til blomstringstid, for ikke å snakke om alle de artige historiene de har å fortelle. Fride Fredslilje struttet litt ekstra med bladene sine.
Søndagen kom - og med den kom endelig også Klara Kaktus. Men hey, vent - noe var aldeles ikke som det skulle! Dette her var da ingen kaktus! Det var en forvokst sak av en plante, type "grønn!" Det var aldeles ikke dette Fride Fredslilje hadde forventet seg. Den nye planten, han breiet seg. (Ja, for det var en han, for tenk - slett ingen ny venninne som Fride kunne passiere hyggelig over en skvett kaldt vann med.) Den nye planta, type "grønn," skrøyt til og med at på veien til sitt nye hjem, der hadde han hatt det riktig så gøy med å velte i bilen til husverten og strø godt om med jord rundt seg på gulvet.
Frøken Fride Fredslilje passet på å dekke sin nyusprungne lilje godt under noen store, grønne blader. Litt av sjenanse, litt av en innbitt: "her skal det ikke komme noen breial grønn fyr og forsøke plukke min blomst, nei."
Og der sto de, da - side om side i stuevinduet. Sola skinte godt og varmt gjennom glasset. Frøken Fredslilje sukket - den store grønne karen sto ved siden av og lot som han eide huset allerede. Hvordan skulle dette gå?
Hadde han et navn, tro - sånn bortsett fra "grønn" denne karen. Noen Klara Katus, hadde hun allerede fastslått en gang for alle at det ikke var, men hun kunne jo ikke kalle ham Hr Grønn resten av deres naboskap. Fride Fredslilje var, tross alt, en høflig dame og godt oppdratt. Det var på tide å forsøke bryte isen og trenge gjennom til denne brautende naboen hun hadde fått der ved stuevinduet.
Hun kremtet forsiktig. "God aften, og velkommen. Jeg er Frøken Fride Fredslilje. Hvem har jeg den ære å dele stuevindu med nå?"
Og den breiale planta, type "grønn" viste seg å slett ikke være så yppen og ovenpå som han ville gi inntrykk av, det var bare en påtatt mine for ikke å vise at han egentlig syntes det var skummelt å ha blitt flytta slik, uten å ha blitt tatt med på råd. Han savnet sine venner der i den forrige stua, og syntes at Fride, ved siden av, så både altfor fin ut for ham, og sikkert overlegen, der hun sto blank og struttende og gjemte blomsten sin for ham. (Som om han noensinne ville våget foreslå at han skulle få plukke den, endatil, bare driste seg til å lukte på den.)
Planta, type "grønn," kremtet litt forsiktig. "Jo, god aften. Hyggelig å møte deg - ja, for jeg antar vi kan være dus, enda du er så fin... Ja, jeg er jo forsåvidt av fin avstamming selv. Jeg er et dragetre, gammel fin slekt. Mitt navn er Draco."
Frøken Fride Fredslilje ble lettere rød i den ellers så hvite blomsten. Et ekte dragetre, ja - "Draco." Hun tittet forsiktig mot ham - jo han var ganske kjekk, sånn egentlig. Dette kunne kanskje bli begynnelsen på et riktig så hyggelig vennskap, dette...
Fortsettelse følger....?
for at jeg fikk lese.