Jeg er en dårlig samfunnsborger ... Don't count on me ...

Jeg tenker at den eneste som kan gjøre noe med dette problemet ditt, er du selv, Rine. Du må, som annemede sier, lære deg å si nei når du synes du har gjort din del, eller ikke har overskudd. Det er lov. Også må du prøve å ikke bruke energi på å irritere deg over dem som ikke bidrar. Eventuelle sure kommentarer og blikk fører antakelig bare til at de som har en grunn til ikke å bidra, såres og tynges med enda mere dårlig samvittighet. Og de som er late (ja, det er sikkert noen av dem også), de tror jeg ikke lar seg påvirke uansett.

rine skrev:

Men jeg har ialfall latt være å skrive meg opp på liste til høstfesten denne gangen. Jeg er ikke syk, men "øver meg på å si nei".;)

Ja, det synes jeg er lurt at du gjør.
Ingen andre enn deg selv forventer vel at du skal si "Ja" 100% av de gangene du blir spurt?

Langt,langt bedre å av og til si nei selv enn å bruke mye krefter på å ergre seg over andre.

Om "de faste" sier nei, så øker presset litt på andre - og kanskje kan litt forsiktig press på mennesker som kunne stilt opp men velger å la være tvinge fram et engasjement hos dem også.

Balanse skrev:

Jeg tenkte også at det var realistisk at det var den samme halvparten, ja. De som har belastninger utenom det vanlige har det gjerne i lengre perioder, og det skal lite til å velte lasset. Er du forresten sikker på at de aldri stiller opp? Ikke én kakebaking på 7 år? Eller noe annet?

Jeg har feks aldri vært i FAU i den nåværende barnehagen, og ikke stilt på dugnad de to siste gangene. Men jeg har bakt til nesten hver tilstelning, hatt med vafler en fredag i ny og ne, sikret refleksvester til alle, organisert bedrifstbesøk m.m. Alt dette har stort sett skjedd i det stille, og i direktekontakt med ped.leder/styrer/ansatte. Jeg tviler på at FAU vet om det, men likefullt har jeg bidratt.

Det var akkurat dette jeg ville trekke frem. Det er mange som bidrar i det usynlige, med ting de klarer. Og husk nå også på at de som har flere arenaer (og kanskje flere barn) stiller opp andre steder også. Og ett sted må man si stopp om man ikke får til alle steder.

rine skrev:

Men: Mener dere at jeg skal gå ut fra at de 9 gjenstående foreldreparene som aldri stiller er syke, hver gang?)

Jeg kan ikke helt se hva det spiller for rolle? Jeg regner med at når folk ikke stiller på slikt, så har de gode grunner for det. Og når du sier "syke hver gang" - er det bare brukket ben eller influensa som teller? Du vet at det fins folk som er kronisk syke på en eller annen måte, som må ta hensyn til egen kropp? Om man i tillegg er alenemor, så har jeg stor forståelse for at man ikke stiller seg i en pølsebod.

Etter å ha lest denne tråden kom jeg til å tenke på vår dugnad her i borettslaget nå i sommer. Vi har malt hele borettslaget på dugnad, tre store hus og en garasje til 24 biler. Snakk om samfunnet i et miniatyr!

En av beboerene malte sin del, og proklamerte for alle at nå var han ferdig. Men vi var ikke ferdig... men joda, han var ferdig. Han følte seg sikkert ferdig, men det mest irriterende var jo at han hver dag klagde over alle som ikke hadde gjort sin del og at han var ferdig... uansett.

Så hadde vi de som ikke gjorde sin del, men som skulle alt mulig annet... se fotball på tv, for eksempel.

Noen stilte opp helt utrolig mye. Både aleneforeldre og den gamle pensjonisten, uten å klage et sekund over at de gjorde mer enn de andre. Ferdig måtte vi jo bli, siden vi skiftet farge på alle husene.

Og så hadde vi beboeren med angst. Han malte bittelitt, men holdt seg mest i sjul, for å helt fint greie å skfite felger på bilen sin og sånn. Vi har en lettere alkoholisert uføretrygdet som er hjemme hele dagen, hvor kona malte alt når hun kom fra jobb.

Vi er jammen forskjellige!

Jeg synes det er greit at ikke alle gjør like mye, men jeg mener også at i tilfeller med maling, så kan man enten betale seg ut av det, eller trekke en kanne med kaffe til de som maler. Eller kjøpe boller på butikken.

Her jeg bor er det sånn at vi betaler 100kr ekstra i husleie som vi får tilbakebetalt om vi deltar på dugnader. Etter siste generalforsamling ble det bestemt at alle pengene fordeles på de som deltar. Fin ordning!
Og det har aldri vært så mange på dugnader som etter at denne ordningen ble innført!

Men det var vel strangt tatt ikke dette tråden handlet om.

annemede skrev:

Jeg synes det er greit at ikke alle gjør like mye, men jeg mener også at i tilfeller med maling, så kan man enten betale seg ut av det, eller trekke en kanne med kaffe til de som maler. Eller kjøpe boller på butikken.

Helt enig!

Nå har jeg ikke lest hele tråden, men har sett du har fått veldig mange gode svar. Det som slår meg oppe i det hele er at det må være lov å si nei, uten å nærmest ha legeerklæring for at man har gjort det valget. Selv føler jeg at jeg helst skulle ha stilt opp over alt. Men for oss er min fritid hellig, og en tid jeg bruker for å samle krefter til det jeg må. Under sykdom mener jeg man skal si nei. Det må være grenser for hva man skal stille opp på også.

Har skummet gjennom tråden,og lest noen innlegg ganske nøye. Tanken som slår meg er vel rett og slett at det forventes og forlanges for mye av oss alle i dagens samfunn.Er trist å være foreldre og måtte grue seg, og være redd for, eller bli forbanna hele tiden for det blir lagt alt for mye press fra alle kanter. Jeg nevner,jobb,skole,barnehage,fritidsaktiviteter,vår egen helse,venner og familie. Jeg må ærlig innrømme at jeg selv synes det blir lagt opp til aaaalt for mye organisert sosial omgang på veldig mange fronter. Føler veldig ofte at jeg aller helst burde vært et super menneske som skal klare alt.

Kanskje vi burde redusere litt på alle tingene vi bare må gjøre sammen. Må vi virkelig ha alle disse festene/tilstelningene.Holder det egentlig ikke med 1. Sommeravslutning f esk...eller bare en liten juletrefest? Må vi ha begge deler? For de fleste av oss har faktisk ikke tid. Tenk på dem som gjerne har 4 unger på barneskolen, det blir faktisk 4 sommeravslutninger hvis den da ikke er felles for hele skolen.Er det rart at kabalen da ikke går opp. Jeg synes rett og slett at det blir arrangert alt for mye.Hva om vi reduserer dette, kankskje vi da alle kunne tatt oss en pust i bakken og være sammen med ungene våre?For uansett så tror jeg at vi alle sammen vil det,men når et slik samvær skal planlegges i det uendelige og organiseres ned til den minste detalje så blir det slik det er i dag.

Jeg tenker også at dette åpenbart vanvittige kjøret må være lagt opp av folk som fremdeles tror at minst én forelder jobber fulltid på hjemmefronten. Hvor mange personer trengs det egentlig i pølseboder på 17. mai, siden noen må gjøre det år etter år?

Jeg gruer meg til skole og flere fritidsaktiviteter. Det gjør jeg virkelig.

Emma skrev:

Jeg tenker at den eneste som kan gjøre noe med dette problemet ditt, er du selv, Rine. Du må, som annemede sier, lære deg å si nei når du synes du har gjort din del, eller ikke har overskudd. Det er lov. Også må du prøve å ikke bruke energi på å irritere deg over dem som ikke bidrar. Eventuelle sure kommentarer og blikk fører antakelig bare til at de som har en grunn til ikke å bidra, såres og tynges med enda mere dårlig samvittighet. Og de som er late (ja, det er sikkert noen av dem også), de tror jeg ikke lar seg påvirke uansett.

Er så fordømt vanskelig å få gitt de blikkene når personene aldri møter opp! Men neste 17.mai: Værsågod; en pølse med 1 stk surt blikk til!
Når det kommer til stykket, irriterer jeg meg ikke så mye,ikke nå lenger. Det har jeg ikke tid til, men tråden til Jessica måtte jeg jo være med på.

Jeg stiller opp på det jeg kan, og har etter et møte med veggen, lært meg å si nei til det jeg ikke umiddelbart har en god magefølelse for. Ting jeg har sagt nei til så langt i høst: styreverv i Skolebibliotekarforeningen (ikke barne-relatert, men likevel...), redaktør for idrettslagets avis. Ting jeg har sagt ja til: sitte i SU i barnehagen som kasserer, trinnkontakt i klassen til frøkna mi, være med å servere kaffe på besteforeldredag på skolen, være med korpset som reiseleder på helgeseminar, selge boller, kaffe og saft tre ganger i desember for korpset (alle må to ganger, men noen må ta på seg tre ganger for at det skal gå opp), stille opp som hjelper på allidretten.

Det koster meg utrolig lite å sitte i SU og å være trinnkontakt. Derfor sier jeg ja. Jeg vet at mange får totalt angst bare av tanken. Det gjør ikke jeg. Jeg blir mer stressa av kakebaking, og vil heller administrere slik at mange nok baker kake, istedenfor å bake selv. Korpset gikk vi inn i med åpne øyne, men det er hyggelige folk der, så man tar det med et smil. Andre dugnader stiller vi selvsagt opp på. Allidretten er jeg jo med på uansett, og har det mye morsommere om jeg er med på aktivitetene enn om jeg bare sitter og koper.

I år har vi overskudd til å si ja. Merkelig nok, for det har jammen skjedd nok i år, mannen studerer ved siden av jobb og jeg har gått opp i 100% stilling, men overskuddet er der, og da stiller vi opp. Når det røyner på og vi ikke renner over av energi tenker jeg at vi sier nei med god samvittighet og regner med at andre tar ansvar.

Sånn ellers ser jeg helt klart at det er de samme som stiller opp på "alt", og prøver som lærer, trinnkontakt og SU-medlem å ikke henvende meg til disse personene først, men la andre få sjansen til å si ja...

Uansett, de som ikke stiller opp... Jeg regner med at de har sine grunner, om det er sosial angst, kronisk sykdom, akutt sykdom, aleneansvar for barna, syke foreldre, mange unger og ansvar på andre bauger og kanter, krevende jobber, to jobber, lav selvtillit, bil på verksted og elendig kollektivtilbud eller hva_har_du. Mulig jeg er naiv, men det får så være. Jeg kan godt rake for 2 i år, men regner med noen andre har mulighet neste år, for å si det sånn.

Nå ble dette rotete, trur jeg. Honnør til dem som skjønner hva jeg vil fram til.

Forresten irriterer jeg meg mye mer over de som møter på dugnad, men ikke gjør annet enn å drikke kaffe, skravle og lene seg på spaden, enn over de som ikke møter i det hele tatt...

rine skrev:

Er så fordømt vanskelig å få gitt de blikkene når personene aldri møter opp! Men neste 17.mai: Værsågod; en pølse med 1 stk surt blikk til!

Tenker du blir poppis da, ja.