Om bursdager og selvbestemmelse

I de siste dagene har historien om de to 8-åringene som opplevde at ingen kom i bursdagen deres versert i sosiale media og aviser. Jeg hadde akkurat arrangert barnebursdag for eldste da jeg leste historien og kjente at den traff som et knyttneveslag i magen - det var åpenbart hvor viktig feiringen og gjestene var for han, bare tanken på at han skulle ha måttet oppleve at ingen kom var intenst smertefull. For en avvisning. Og det på årets viktigste dag for et barn.

I dag leste jeg dette innlegget som er en kommentar til den nevnte saken over her, samt at den tar for seg også dette med å ikke bli invitert. Dette har vi jo diskutert oss varme om tidligere, og det som sitter litt igjen i meg etter de diskusjonene, er at unntakene fikk vokse seg store og ta mye plass i diskusjonen. Unntakene fikk på et vis legge premissene. Det er mange nyanser og individuelle hensyn å ta, men når de er tatt sitter vi igjen med det generelle, det som gjelder flest. Og da gjelder det plutselig deg og meg og enhver, også må man kanskje orke å stå litt i eget ubehag, for det gjelder noe så viktig som barns opplevelse av tilhørighet og aksept og omtanke og nærhet.

Selv har jeg nettopp, i forbindelse med den nylig feirede 11-åringen, stått og stanget litt i problemstillingen. For for første gang ville han ha færre gjester gir han syntes det var "litt kunstig å feire bursdag med de jeg aldri er sammen med". Og "Ingen andre inviterer alle lenger, mamma". Jeg fikk en oversikt over hvem han ville invitere, jeg fant ut at guttene i klassen som ikke var på gjestelista, heller ikke har invitert vår gutt i sin siste bursdag og at det åpenbart er sånn at de definerer seg inn i ulike vennekonstelasjoner, og jeg fant ut at de som ikke skulle inviteres har deltatt i andre bursdager i løpet av året. Så ble det sånn, selv om jeg hadde likt å holde på " gutta i klassen" ut barneskolen.

Men dette med å plukke etter eget hode har flere av vennene hans gjort helt siden barnehagen. Og slikt tenker jeg ikke kan overlates til så små barn. Hvor store de skal være når det fullstendig overlates til barnet, vet jeg ikke. Jeh stemmer for voksenstyrt ut barneskolen. (Jeg vet ikke om/hvordan ungdomsskoleelever feirer.) Noen tenker sikkert at jeg er ensporet opptatt av dette med barnebursdager, men for meg er det et symbol på tendenser i samfunnet generelt - jeg opplever at individet blir viktigere enn samhold og hensyn til andre i dagens samfunn. (Og her tenker jeg vidt og bredt - jeg er ikke interessert i å stå å stange i problemstillinger om kjempestore klasser eller barn som ikke trives med massevis av gjester - jeg skjønner og har respekt for slikt, og tenker på ingen måte at gjennomtenkte og nødvendige hensyn til bursdagsbarn er fælt og ekskluderende.) Jeg ser tendensen i klasserommet også - hvem gidder å bry seg om et godt læringsmiljø for alle om man bare selv får femmer'n sin?

Hva annet er viktigere enn å få lov til å være endel av flokken og å kjenne tilhørighet? For meg ligger selve meningen i livet i gode relasjoner til andre. Jeg tenker at det viktigste vi kan gjøre som foreldre og voksne er å legge til rette for at barn kan føle seg trygge på at de er gode nok som de er ved at inkludering er en selvfølge og noe som trygge voksne tar grep om og guider barna mot og gjennom.

Jeg lar ikke barna mine bestemme selv. Til nå har vi invitert alle av samme kjønn i klassen eller samme kjønn og alderstrinn i barnehagen.

Jeg har ei som sliter endel sosialt og jeg gruer meg litt til de begynner å velge ut hvem de vil be. For selv om hun ikke er mislikt på noen måte, så er hun heller ikke førstevalget til mange. Og da kan vi godt ende opp med at hun bortimot aldri blir bedt. Jeg tror mange som lar ungene velge selv regner med at alle blir valgt av noen, men sånn er det jo ikke.

Zinatra, jeg hadde hjertet litt i halsen selv da eldste slutta på fotballen og på den måten definerte seg ut av en gjeng. Nå får han fortsatt bursdagsinviasjoner, færre enn før, men jevnlig, heldigvis. Det er ingen selvfølge og det ville vært både vanskelig og leit å skulle gjøre forsøk på å forklare situasjonen om det aldri hadde dumpet en invitasjon ned i postkassa.

Når det gjelder dette med å utebli fra bursdager, så visste jeg ikke at det var såpass vanlig som det visstnok er. Våre gutter er så heldige å gå på en skole og i klasser med godt miljø og alle synes alles bursdager er stas. Jeg gir både lærere og fotballtrenerne til eldste massevis av kred for at miljøet et som det er - det kommer på ingen måte av seg selv.

Zoë skrev:

Når det gjelder dette med å utebli fra bursdager, så visste jeh ikke at det var såpass vanlig som det visstnok er. Våre gutter er så heldige å gå på en skole og i klasser med godt miljø og alle synes alles bursdager er stas. Jeg gir både lærere og fotballtrenerne til eldste massevis med kred for at miljøet et som det er - det kommer på ingen måte av seg selv.

Her kommer også de aller fleste. Vi hadde bursdag i helgen og 12 av 15 inviterte kom. Og jeg fikk melding fra en mor dagen etterpå fordi de hadde glemt av det og jenta var kjempelei seg fordi hun ikke fikk være med i bursdag.

Jeg kjenner at jeg ikke har blitt spesielt mer positiv til trenden med digre og omfattende barnebursdager de siste årene. Jeg har vært på alle sider av bordet og vært den mammaen som ble skjelt ut fordi vi bare inviterte 3 av 17 jenter fra klassen et par måneder ut i 1. klasse. Til en litt usikker og introvert seksåring som ble skrekkslagen ved tanken på 17 mer eller mindre fremmede barn i huset. Vi har opplevd at bare 3 av 15 kom og at ungene ikke har blitt bedt når de selv har følt seg som en del av gruppen som ble bedt. Min konklusjon er og blir at bursdager får alt for mye fokus, at de tillegges mye større betydning enn de har og at andre arenaer for inkludering hadde fortjent langt større fokus. Hvis noen blir holdt utenfor bør det gjøres en hel masse for dem, både i klassesituasjonen, på fritiden og selvsagt også når det kommer til selskaper, men det store fokuset på bursdager som inkluderingsarena syns jeg er rett ut merkelig.

Jeg må si jeg skjønner 11-åringen din godt når han syns det blir kunstig og rart å feire dagen sin med noen han ikke har en relasjon til. Min eldste er også 11 og jeg ville ikke tvunget henne til å invitere alle jentene i klassen om hun syns det ble rart og om ingen andre gjorde det. Noen ganger er det å være en del av en flokk tuftet på å ikke skille seg ut, og i en så sårbar alder så skal man være vâr på sånne ting. Når det er sagt så ville jeg nok invitert de som jeg visste at kanskje ikke fikk så mange invitasjoner. (Her er det fortsatt vanlig og ønsket med klassebursdager, men jeg har sett et par stykker som kanskje havner litt utenfor bli bedt til dem som bare har noen få i bursdag. Tydelig ikke bare på FP man tenker på inkludering.)

Røverdatter sier viktige ting, synes jeg, selv om jeg har sympati for HI. Jeg synes bursdagene i mine barns krets har tatt litt av de siste årene. Både når det gjelder antall gjester og når det gjelder formen på bursdagene. Når man både skal invitere mange og det skal skje på en attraktiv arena utenfor hjemmet (noe som fort er nødvendig når det er så mange gjester) blir det veldig krevende å arrangere bursdag. Både økonomisk og ressursmessig. Og når man selv inviterer "alle" skal man også gå i alle andre bursdager, og det koster tid for familien (skal tre familiemedlemmer legge om sine planer for en helg for at den fjerde skal kunne gå i bursdagen hin er invitert i?) og penger ifht gaver. Jeg hadde gjerne sett at hele bursdagsstyret kunne ha blitt litt dempet...

Vi har også akkurat feiret bursdag. Stor barnebursdag med to bursdagsbarn (6-åringer) og litt over 30 inviterte, i et lånt lokale ti minutter å gå fra de aller fleste gjestene.

Jeg skjønner veldig godt at det ikke alltid passer for alle. Det er ikke alltid Ville går i bursdager hun er invitert i heller, hvis vi f.eks. er bortreist hele helgen. Det jeg stusset over, var at en del foreldre er slappe på å gi beskjed. Vi sendte med invitasjonene på skolen, siden hele klassen var bedt, så de skal ha kommet fram til foreldrene. Det sto presisert at vi ba dem si fra om de kom et par dager før. Likevel var det fler vi ikke hørte noe som helst fra. Og noen av de som hadde sagt de skulle komme, kom ikke likevel. Et par ga beskjed samme dag om at "noe var dukket opp", og noen bare uteble.

Vi har i bunn og grunn bare akseptert at bursdager er viktige, alle skal med, og inntil de når en viss alder (ungdomsskolen?) og vi ikke er på reise eller noe, så prioriteres dette. Det er så viktig for mine egne barn, så da tenker jeg det samme om andres barn. Vi deler på kjøring når vi kan det. Vi er heldige som enda ikke har opplevd noe negativt rundt det. Det var oppe på foreldremøte i 5. trinn i høst, men flertallet ønsket at man forsøkte å holde på alle ut barneskolen. For det var ikke noe problematisk egentlig som lå til grunn for at noen ønsket å be færre, og da det var lærere også som foreldre der, så poengterte de sterkt betydningen av dette. De hadde selv måtte håndtere reaksjoner i klasser der de gikk over til kun å be 'nærmeste venner'. Som nevnt tidligere så vil noen foreldre forholde seg reflekterte og ta gode avgjørelser rundt en slik endring, mens for andre er det da 'fritt frem' og barnet bestemmer. Noen barn bør derimot ikke gis et slikt ansvar. De er ikke modne nok til å se konsekvensene det gir rett og slett. Det er disse jeg og mange andre er redde for. De som bruker det som makt. Ikke de litt mer stillferdige. Så blir det et dilemma hvem som skal legge føringen.

Vi har snakket om at man godt kan be noen man ikke leker med/er sammen med. Er det alle av et kjønn i klassen, så er jo sjansen stor for at disse har andre venner i klassen. At det blir en 'klasseting' ut av det. En miljøgreie. Vi bidrar inn mot miljøet. I tillegg synes jeg det er greit å kjenne ungene de ferdes sammen med. En bursdag bidrar litt inn mot det.

Men nå har vi ikke store konflikter da. Da er det sikkert enkelt å gjøre det sånn. Ingen uttalte vedvarende uvenner.

I forhold til de to 8-åringene i media så synes jeg i liten grad vi fikk vite noe om omstendighetene rundt. Ungene hørte dette på nyhetene i går, og stilte samme spørsmål som meg: "hva hadde skjedd her?" For det må jo ha vært noe usedvanlig uheldig som gikk galt hvis en hel gruppe uteblir. Var det prioriteringer + sykdom +kollisjon med noe + ett eller annet som bare resulterte i et tragisk utfall? Hvor mange var bedt? Det betyr også noe. Når vi ber ganske mange, så 'tåler' vi at noen ikke kan. I 3. klasse leverer de ut lapper + vi foreldre har startet med å sende mail til alle foreldrene i tillegg, fordi lapper kan komme bort. Hvis kollisjon med kamper o.l, så endres tidspunkt eller dag. Noen dager/tider vet man funker bedre enn andre. Men så klart så forventer man at folk sier i fra. Det er vel det som var det verste her. At de ikke fikk beskjed, og ikke ble gitt en sjanse til endring. Den er stygg.

Knerten var invitert i en bursdag i helgen som han ikke gikk i. Vi foreldrene hadde allerede en avtale og hadde ordnet barnevakt som bor et stykke unna. Vi legger ikke om alle planer på grunn av en bursdagsinvitasjon. MEN; vi ga umiddelbart beskjed om at han ikke kunne komme da vi hørte om tidspunktet.

(Det hele ble allikevel ganske trist, for det var nesten ingen som kunne komme. Men det blir ofte litt vanskelig når man legger en barnebursdag til en lørdag kveld like før jul og gir beskjed to dager i forveien. Så jeg synes foreldrene til bursdagsbarnet må ta en del av skylden her.)

Men sånn til invitasjoner generelt. Jeg er av de som alltid fremholder at ikke alle må invitere alle hver gang. Bursdagsbarn skal også få trives i sitt eget selskap. Men jeg synes Zoë har et godt poeng. Det er unntakene. Foreldre med unger som klarer seg godt nok sosialt bør se at de må ta en del av ansvaret. Nettopp fordi ikke alle har muligheten til det.

Tjorven skrev:

(Det hele ble allikevel ganske trist, for det var nesten ingen som kunne komme. Men det blir ofte litt vanskelig når man legger en barnebursdag til en lørdag kveld like før jul og gir beskjed to dager i forveien. Så jeg synes foreldrene til bursdagsbarnet må ta en del av skylden her.)

Det er ikke alle som er like flinke til å være ute i god tid, nei. Jeg synes man bør få invitasjonen i hvert fall en uke i forveien så man kan rekke å ordne gave og eventuelt justere litt på planer.

Om poden skal feire bursdag, må han pent bare finne seg i å invitere alle guttene i klassen. Det gjøres stort sett av de andre foreldrene også, bortsett fra to. Der vil barna be flere enn de få som blir bedt,men får ikke lov.
Om poden ikke er syk eller vi er bortreist, må han gå i bursdag.

Når de slutter å be alle, vet jeg ikke.

Vi har fått bursdagsinvitasjoner to dager før selve festen, og nei, de har ikke bitt liggende i sekken. Jeg tolker det som om at man da ikke er så interessert i at mange skal komme, ellers hadde man kanskje giddet å være ute med invitasjonen i god tid?

Og da vi selv hadde barnebursdag for noen måneder siden, var det 5-6 stykker som ikke tok seg bryet med å fortelle at de ikke kom. Litt irriterende, men hva kan man gjøre?

Jeg tenker at det viktigste er ikke at alle skal gå i alle sine bursdager, men at alle får gå i bursdag til noen, og at det er et visst system som sikrer dette. Veldig fint slik du gjorde Zoë, å sjekke at de som gutten ikke ville invitere har blitt invitert i andre bursdager.

Røverdatter skrev:

Min konklusjon er og blir at bursdager får alt for mye fokus, at de tillegges mye større betydning enn de har og at andre arenaer for inkludering hadde fortjent langt større fokus.

En liten kommentar til denne. I en viss alder (mellom ca 3 og ca 8-10 år) kan det nesten ikke tillegges større betydning enn det har for det bursdagsbarnet det gjelder. Ved siden av julaften er bursdagen den største dagen i året for barna, og de gleder seg gjerne et halvt år i forveien. Det er vanskelig å få til å tone ned et barns forventninger til egen bursdag. At bursdagen til et barn blir ødelagt ved at ingen gjester kommer er jevngodt med å ødelegge julaften. Men for oss voksne har det ikke så stor betydning nei, men vi må ikke undervurdere hvor mye det betyr for ungene. Og et barns bursdag har selvsagt ikke så stor betydning for alle de andre barna, særlig ikke når det blir veldig mange selskap i løpet av et år, og det er ikke så farlig om man går glipp av ett eller to. Det er lett å glemme at ett av veldig mange bursdagsselskap i året for ditt barn er Den Ene Store Dagen for bursdagsbarnet.

Men jeg er selvsagt enig i at andre arenaer for inkludering fortjener langt større fokus.

rine skrev:

Og da vi selv hadde barnebursdag for noen måneder siden, var det 5-6 stykker som ikke tok seg bryet med å fortelle at de ikke kom. Litt irriterende, men hva kan man gjøre?

Man kan skrive i invitasjonen at man ønsker svar enten barna kan komme eller ikke. Jeg gjør bestandig det, og sender alltid en SMS eller mail til dem som ikke har svart. I klassen til 7-åringen er omkring halvparten av foreldrene skilt, noe som erfaringsmessig fører til at en god del foreldre faktisk aldri har sett invitasjonen, ettersom den trolig ligger hjemme hos den andre forelderen. Det er ikke alltid kommunikasjonen flyter like lett.

@Dronningen: Det stod i omtalen av 8-årsdagen i Aurskog hvor mange som var bedt - lurer på om det skulle vært 13 barn.

Jeg gjorde selvsagt det, Bluen. Hvis ikke hadde jeg vel neppe hatt noen grunn til å bli irritert.

Dronningen skrev:

I forhold til de to 8-åringene i media så synes jeg i liten grad vi fikk vite noe om omstendighetene rundt. Ungene hørte dette på nyhetene i går, og stilte samme spørsmål som meg: "hva hadde skjedd her?" For det må jo ha vært noe usedvanlig uheldig som gikk galt hvis en hel gruppe uteblir. Var det prioriteringer + sykdom +kollisjon med noe + ett eller annet som bare resulterte i et tragisk utfall? Hvor mange var bedt? Det betyr også noe. Når vi ber ganske mange, så 'tåler' vi at noen ikke kan. I 3. klasse leverer de ut lapper + vi foreldre har startet med å sende mail til alle foreldrene i tillegg, fordi lapper kan komme bort. Hvis kollisjon med kamper o.l, så endres tidspunkt eller dag. Noen dager/tider vet man funker bedre enn andre. Men så klart så forventer man at folk sier i fra. Det er vel det som var det verste her. At de ikke fikk beskjed, og ikke ble gitt en sjanse til endring. Den er stygg.

Det var 13 som ble bedt. Og ja, det kan være grunner til at folk ikke kommer, men det er egentlig helt uinteressant. Det er, som du sier, fortsatt INGEN unnskyldning for å ikke si fra. Dersom det er kollisjon med arrangemeneter, fritidsaktiviteter o.l. som gjelder mange så sier man SELVSAGT fra, slik at man får en mulighet til å finne et annet tidspunkt for bursdagen.

Når mine skal feire bursdag så bruker jeg forresten før jeg bestemmer tidspunkt å sjekke med foreldrene til barnas beste venner, dem det betyr mest for dem at kommer, om tidspunktet passer, for å sikre meg at i det minste disse kommer. Eldste har bursag 27.juni, og da har en del tatt ferie allerede, så da tar jeg en kjapp runde og spør hvem som er her og hvem som har reist bort, og er det veldig mange som har dratt på ferie så tar vi feiringen tidligere.

rine skrev:

Jeg gjorde selvsagt det, Bluen. Hvis ikke hadde jeg vel neppe hatt noen grunn til å bli irritert.

Nei, jeg bare svarte ettersom du spurte "hva kan man gjøre?". Mitt inntrykk er at standarden er at man bare skal svare om man ikke kan komme, så jeg tenkte kanskje det var det dere også hadde praktisert.

Jeg liker å ha oversikt, så jeg ber alltid om at det skal gies beskjed enten gjesten kommer eller ikke - også sender jeg sms og høflig etterlyser svar dagen etter fristen Det har vært flere takknemlige foreldre i den andre enden som enten har glemt det eller som har funnet sammenkrøllede invitasjoner nederst i sekken.

Jeg vurderer å gå tilbake til barndommens sekt for å slippe mer bursdagsstyr. Herregud, for et drama, alle veier, hele tiden.

Snart er det lillebrors tur til å ha bursdag igjen. Hverken han eller jeg gleder oss noe særlig til obligatorisk selskap.

Enn så lenge er det alle jentene i klassen som er den jevne standarden hos oss. Selv om noen også har praktisert noe annet, i form av halve gjengen med jenter, når de feks har feiring i bassenget eller noe sånt.

Jeg har ikke muligheten til å ha 22 jenter hjemme, men vi har heldigvis mulighet til å leie lokale på skolen til 150 kr, så da går det greit

Jeg er litt todelt på dette. Ja, inkludering er bra. Men jeg skjønner at barna kan føle at det blir litt kunstig også. Iallefall må foreldre som har bursdag være litt våken under selve bursdagen, for det er jo like lett at barn ikke blir inkludert under selve feiringen vil jeg tro.