1. Jon Fosse: Morgon og kveld. Fin, lyrisk liten roman om et menneskeliv, beskrevet veldig tett på en hovedperson som knapt noen gang har greid å sette ord på noe. Formen er nesten stream-of-consciousness, med veldig få punktum og et dialektnært nynorsk, og teksten flyter raskt som tankene gjennom hodet på hovedpersonen, der han går rundt i et ensomt lite hus og et ensomt lite liv og ser på hver lille ting som utgjør verdenen hans. Det er rørende beskrevet, uten store ord, med kjærlighet til en ensom og litt piggete gammel mann, og til den lille gutten og den unge mannen han en gang var.
( (…) og Johannes veit ikkje kva han skal seie eller la vere å seie (…))
2. Emily St. John Mandel: Station Eleven. Post-apokalyptisk roman der de aller fleste har dødd i en verdensomspennende pandemi (noe som gjorde at den fikk fornyet oppmerksomhet da covid-pandemien kom!), men som ikke er fullt så dyster og nedbrytende som slike historier pleier å være.
(Jeevan's understandig of disaster preparedness was based entirely on action movies, but on the other hand, he'd seen a lot of action movies.) Ja, den handler om at samfunnet som vi kjenner det forsvinner, men det som er igjen, når ting har stabilisert seg, er ikke
så forferdelig, selv om det også er brutalitet og farer her. Dessuten fokuserer historien på litt andre ting og hopper frem og tilbake i tid og rom; en av gjennomgangsfigurene er en skuespiller som alltid har slitt litt med å være en helstøpt og ekte person på privaten, men som samtidig makter å formidle noe dypt og ekte gjennom spillet sitt, og en lignende tråd av kunst og menneskelighet går gjennom romaen også. Når så mye av den moderne verden kan forsvinne på et par dager, hva sitter vi igjen med? Minner. Kunst. Shakespeare, særlig. Og fellesskap og vennskap.
3. Frode Grytten: Den dagen Nils Vik døde. Inderlig, men usentimental bok om en mann som ved første øyekast virker som en taus og enkel type, men som - som de fleste mennesker - er mangesidig og kompleks og består av mer enn han viser frem. Boka handler om et helt liv sett på én dag, og på mange måter om en hel verden sett fra en liten vestlandsfjord.
(Hadde det hendt? Eller var det noko han hadde halde fast ved som del av forteljinga om deira liv? Jo, det hadde hendt, men med slike ting kan ein aldri vite hundre prosent sikkert.) Nils Vik er skyssbåtfører og møter alle slags mennesker i alle slags livssituasjoner, og han lever gjennom og tar del i en god del menneskelig drama selv også. Han er en mann som ikke bruker store ord, men som har hatt stor innvirkning på folk rundt seg, og som har gjort verden rundt seg litt bedre. Og det aller største som har hendt ham, og som han selv sitter igjen med når den siste dagen ebber ut, er kjærligheten til hans Marta.
4. Helen DeWitt: The English Understand Wool. Strålende, skarp, infam liten bok; en hel roman i noen få, korte kapitler.
(I was conscious, above all, of extreme anxiety not to be guilty of mauvais ton.) Jeg var veldig glad over å ikke vite noe som helst om boka før jeg leste den, og vil derfor ikke si noe annet om den enn at den er varmt anbefalt!
5. Jòn Kalman Stefànsson: Himmelrike og helvete. Vakker, av og til brutal bok om et vakkert, ofte brutalt hav og landskap og om menneskene som er prisgitt å bo i det. Historien er satt blant islandske fiskere i en ikke nærmere angitt fortid, i en tilværelse der veien mellom liv og død er kort og oftest hard, der alle lever av havet og de fleste dør av havet, og der det å lære seg å svømme blir sett på som manglende tillit til Vårherre. Havet, døden og kjærligheten er de tre klassiske temaene som holder boka oppe, i vakker prosa som ligger nær det lyriske hjertet til den navnløse hovedpersonen Gutten. I hans beinharde liv er det noen få lyspunkter som holder ham oppe, tross alt: poesi, de få gangene han er heldig nok til å komme over en bok, og vennskapet med Bárdur, som deler hans kjærlighet til ord og filosofering og drømmer. Skildringen av mennesker som lever så tett på den ubarmhjertige naturen, og som kjemper seg gjennom årstid etter årstid, minnet meg om Hamsun og
Markens grøde, også på grunn av det lyriske språket.
(Hjertet er en hul muskel som pumper blodet gjennom kroppens årer, pulsårer, vener og hårkar som til sammen utgjør nesten fire hundre tusen kilometer i lengde, rekker til månen og enda litt lenger ut i det svarte verdensommet bakenfor, der må det da være ensomt.)
6. Iain Banks: Crow Road. Veldig underholdende og veldig skotsk roman om en kaotisk familie av originale mennesker i en liten skotsk by. Fortellingen hopper en god del frem og tilbake i tid, uten å signalisere hva som skjer, og det tok litt tid før jeg hang helt med, men den er aldri
komplisert. Den er sentrert rundt Prentice, en ung, smart, selvkritisk mann med ung-mann-problemer, som forteller veldig ærlig om sin egen selvopptatthet og sine usympatiske sider.
(I'd gone through a protracted Unbearable stage while I'd been at high school - it had lasted from my first day through to about fourth year.) Man må se på folkene rundt ham for å oppdage at han nok også må være både interessant og sjarmerende, gitt hvor godt de ser ut til å like ham.
('Stop being melodramatic, Prentice; it doesn't suit you. Sarcasm's more your forte.') Den andre sort-of-hovedpersonen er hans onkel Rory, som ingen har sett på omtrent femten år. Rorys forsvinning er ett av familietraumene, og og Prentices forsøk på å forstå ham er med på å drive historien. I tillegg er faren et tyngdesentrum i både storfamilien og i hele lokalsamfunnet, og det er ikke lett for Prentice å finne ut hva slags voksenforhold han skal ha til faren sin.
('I think he's angry that having given me the freedom to think for myself, I've not followed him all down the line.') Boka er velskrevet, ofte hylende morsom og tidvis tragisk. Og så er den et tydelig og skarpt tidsbilde av 1990/1991, samtidig som den føles veldig moderne i formidling og tilnærming; hvis jeg ikke hadde visst bedre, ville jeg trodd den var skrevet nå, av noen som husket den perioden veldig godt.
7. Dorothy L. Sayers: Gaudy Night. Jeg ble minnet om denne på grunn av noe annet jeg leste, og av å se at Toffskij holdt på å lese den igjen. Jeg har lest den før, på hennes anbefaling, men det er mange år siden, og den er like morsom, spennende og rørende denne gangen. Det står «A Lord Peter Wimsey Mystery» på forsiden, men det er Harriet Vanes mysterier det handler om denne gangen; både mysteriet med den anonyme trakasseringen hun prøver å finne ut av på sitt gamle college på Oxford, og mysteriet med hva hun skal gjøre med sitt eget liv og med Peter, som ukuelig har fridd til henne med jevne mellomrom siden den første gangen de møttes. Harriet tror ikke det er mulig for henne å leve i et likeverdig forhold, i alle fall ikke med styrtrike Peter, som hun er i så bitter takknemlighetsgjeld til etter at han reddet henne fra å bli dømt for mord. Og Peter, på sin side, har åpenbart jobbet med å lære seg å ikke prøve å overkjøre eller beskytte henne.
(The protective male? He was about as protective as a can-opener.) Etterforskningen blir vevd inn i Harriets personlige dilemmaer, og det er ingen enkle løsninger på hverken det ene eller det andre. Veldig underholdende er det, hele veien, og genuint rørende og romantisk også. Og et galleri av uforglemmelige personer, ikke minst.
8. Dorothy L. Sayers: Busman’s Honeymoon. Jeg greide ikke å la være å fortsette med resten av historien om Harriet og Peter, når de nå endelig greide å finne ut av det. Som Sayers selv skriver før starten på romanen:
“It has been said, by myself and others, that a love-interest is only an intrusion upon a detective story. But to the characters involved, the detective-interest might well seem an irritating intrusion upon their love-story.” De fleste klassiske litterære romanser slutter med et vellykket frieri, og kanskje med et glimt fra bryllupet - men det er ikke som om folks personligheter, demoner, behov eller ønsker slutter å eksistere bare fordi de gifter seg. Og med to personer som har såpass mye av alt dette, samtidig som de begge er så intelligente at de knyter seg selv i knuter for å prøve å komme problemene i forkjøpet, kan starten på et ekteskap være kompliserte greier selv uten at det dukker opp et mordmysterium så å si på selve bryllupsnatten. Ikke minst tar forfatteren det på alvor at det ikke er helt rett-frem å bringe inn en ny hustru i det tette forholdet mellom Lord Peter og hans fantastiske butler Bunter. Men primært er boka underholdende
(‘We’ve got to laugh or break our hearts in this damnable world’) og romantisk, og med mer nok av sjarmerende tøyseprat, fullstappet av flere litterære sitater enn jeg noen gang kommer til å kjenne igjen (selv om jeg plukket opp flere denne gangen enn forrige). Og hvis man har lest hele serien om Lord Peter Wimsey, husker man kanskje at han her avslutter med samme replikk som han startet den aller første boka med; det er en snedig callback og minner oss om hvor mye vi har lært om ham underveis.
9. Eleanor Catton: Birnam Wood. Rivende underholdende fortelling der man stadig sliter med å si hvem som er de mest usympatiske karakterene (ikke egentlig; det er alltid milliardæren!). Ikke noe man går og tenker lenge på i etterkant, men det var gøy å se hvordan de ulike personene viklet seg inn i hverandre og hvordan forskjellige deler av en underliggende technothriller og en fortelling om unge mennesker i en vagt kultaktig miljørganisasjon kræsjer med hverandre. (
’Everybody always has their own reasons for doing what they do. You can’t police motivation.’)
10. Bahiyyih Nakhjavání: The Woman Who Read Too Much. Nydelig skrevet, bredt anlagt bok sentrert rundt en kvinnelig teolog og poet på 1800-tallet i Iran som skapte skandale ved både å kunne lese og ved å tale offentlig om teologi og lære andre kvinner å lese.
(Who dared recount the impact of the poetess of Qazvin on all those women, as she stepped over the threshold of that room?) Romanen er skrevet fra ulike kvinners synsvinkel, og ingen av dem er omtalt ved navn; det er «the Mother of the Shah», «the wife of the British Envoy» og, gjennom hele historien, «the poetess of Qazvin». Jeg ville kanskje fått enda mer ut av det historiske aspektet hvis jeg hadde lest etterordet først, eller på annet vis visst mer om iransk historie, men jeg syntes det var en både gripende og interessant bok, og altså nydelig skrevet.
(What was the point of reading the future, she thought, if one couldn't control it?) Og det er underholdende å se de ulike personenes perspektiv på både samfunnet de lever i og på poeten og måten hun destabiliserer det. For eksempel interessant å se at teologene strever med hva de kan anklage henne for; å anklage henne for kjetteri ville nemlig være å innrømme en kvinne evnen til å tenke selvstendig, noe som ville være langt mer sjokkerende enn kjetteriet i seg selv.
(It was an age marked by calamities, and se symbolized them all.)
11. Anne Brontë: Agnes Grey. Den yngste av de tre søstrene har alltid kommet i skyggen av Charlotte og Emily, og dette er jo absolutt ikke en like god bok som
Jane Eyre. Men det er en artig bok å lese når man har Jane i ryggmargen; den bygger på Annes egne erfaringer som veldig ung guvernante, og personen Jane Eyre sies å være basert på Anne. Romanen er overraskende satirisk overfor de fryktelige familiene Agnes havner i (
My mother had warned me before to mention them as little as possible to her, for people did not like to be told of their children’s faults, and so I concluded I was to keep silence on them altogether.), og jeg synes det er lett å ane at Anne må ha vært en mye skarpere og mer temperamentsfull person enn arme, litt blodfattige Agnes.
12. George Mackay Brown: Beside the Ocean of Time. Vakker liten bok fra Orknøyenes store forfattersønn. Handler om en gutt som er mer opptatt av fantasilivet sitt - der han er med på å oppleve de mest fantastiske ting fra landets historie - enn av de ofte litt traurige omstendighetene han vokser opp i, i en liten by på en liten Orknøy som blir innhentet av den moderne verden.
13. Chimamanda Ngozi Adichie: The Thing Around Your Neck. Fantastisk novellesamling om en hel rekke uforglemmelige personer. Mange er nigerianske expats (som forfatteren), mens andre fremdeles bor i Nigeria, og samlingen gir et bredt og variert utvalg av historier og personer og situasjoner og konflikter. Både rørende og opprivende og underholdende.
14. Emily St. John Mandel: The Glass Hotel. Fra forfatteren av
Station Eleven, som jeg likte så godt i vår. Veldig fin grupperoman, der stort sett alle hovedpersonene på en eller annen måte tar tvilsomme valg for å gripe en eller annen mulighet de ser, og stort sett alle tar skade på sin sjel som følge av dette. Men de er aldri helt usympatiske likevel; man ser hvorfor de gjør som de gjør, og ting er jo ikke så enkle for noen. Og er det egentlig en spøkelseshistorie? Eller hjemsøkes karakterene bare av sine egne dårlige valg?
(‘Do you find yourself sort of secretly hoping that civilization collapses,’ Melissa said, ‘just so that something will happen?’)
15. Elizabeth Strout: My Name Is Lucy Barton. Nydelig skrevet roman med mye sår og vond undertekst, og med et komplisert og dysfunksjonelt mor-/datterforhold i sentrum. Skal definitivt lese mer Strout!
(I kept thinking how the five of us had had a really unhealthy family, but I saw then too how our roots were twisted so tenaciously around one another’s hearts.)
16. Becky Chambers: The Long Way to a Small, Angry Planet. Forholdsvis meh. Tittelen får den til å høres morsommere ut enn den er. Litt morsom scifi-historie med fish-out-of-water-hovedperson som får seg jobb på et romskip med mer garvede romreisende som har som jobb å lage ormehull rundt omkring i universet. Historien er grei nok, men jeg synes ikke boka var godt nok skrevet til at jeg ble fristet til å fortsette på neste bok i serien.
17. Jasper Fforde: Shades of Grey. Nei, ikke
Fifty.
Dette er en av de merkeligste og morsomste dystopiene jeg har lest, og jeg husker at jeg overhodet ikke skjønte hva som foregikk før langt ut i boka første gang jeg leste den.
(Because Munsell had attempted to make the world knowable for everyone by simply reducing the number of facts, there wasn’t that much to teach.) Det var litt annerledes å kjenne til det sentrale konseptet, men det er fremdeles stas! Imponerende skrudd verdensbygging, og overbevisende karakterer gitt den høyst merkelige settingen. Jeg leste den om igjen fordi Fforde omsider har kommet med oppfølgeren, som jeg håper på å få satt i gang med snart.
18-ish. Peter O’Donnell: Last Day in Limbo; The Impossible Virgin; The Silver Mistress; Modesty Blaise. Teller alle disse som én bok, for det er ikke så mye å si spesielt om hver enkelt! Denne serien er en gammel pulp-favoritt som jeg skrapte sammen i ymse antikvariater for rundt 30 år siden (etter å ha lest noen få av dem mange ganger som veldig ung), og som jeg plukket frem en uke jeg følte meg litt dårlig og ikke orket å slå på hjernen så veldig. De er fortsatt veldig underholdende, og jeg liker fortsatt persongalleriet veldig godt. Særlig Stephen Collier. Men jeg tror ikke jeg ville anbefale noen å lese dem for første gang i voksen alder!
19. Emily Tesh: Some Desperate Glory. Årets Hugovinner for beste roman er både smart, gripende og underholdende. Den har et originalt grunnleggende premiss der mennesket, i galaktisk sammenheng, er den store, skumle, sterke, aggressive arten som alle de andre er redde for (
Even if you know what a smile is, humans have a lot of teeth) og en imponerende godt konstruert studie av kultoppførsel og radikalisering. (
Kyr had waited her whole life to come face-to-face with something she could blame.) Hovedpersonen er forfriskende usympatisk og overbevisende ute av stand til å forstå hvordan folk rundt henne ser henne, og boka bruker flere typiske scifi-grep som jeg ofte er skeptisk til (fordi de så ofte gir lettvinte og lite tilfredsstillende løsninger), men som er veldig godt utnyttet og gjennomført her. Dette er Tesh’ første roman, og den er imponerende godt skrudd sammen. Morsom er den også!
20. Sally Rooney: Intermezzo. Aldeles nydelig skrevet og veldig klok roman om to brødre og forholdet mellom dem, og hvordan de forholder seg til verden og andre mennesker. Rooney er så flink til å komme tett på personer som er smarte og ser vellykkede ut fra utsiden, men som er kaotiske på innsiden og overhodet ikke forstår hvordan de virker på andre, og her kommer hun ekstremt tett på hovedpersonene sine; romanen er stort sett indre monologer, og det er både underholdende og rørende å bli så godt kjent med Peter og Ivan og innse både hvor like de er, hvor ulike de er og hvor komplekst et søskenforhold kan være. Hvor besatt Peter er av å prøve å være normal
(Am I insane how to tell. Online free insanity test multiple choice.), og hvor vanskelig det er for Ivan å innse at storebroren har minst like mye problemer som han har selv
(I don't really think my actions affect him. I see myself very affected by his actions, but not the other way around.) Jeg ble ordentlig glad i dem begge to, etter å overhodet ikke ha likt Peter i begynnelsen av boka.
21. Johan Harstad: Under brosteinen, stranden. Harstads murstein av en bok handler om tid og identitet og bevissthet og internasjonal spionasje og logistikk og vennskap og miljøterrorisme og Minecraft og hunder og depresjon og meteorologi og kjernefysikk, og om en overveldende mengde mennesker som påvirker hverandres liv (og verdens historie) i varierende grad over en periode på over femti år. Og så handler den om tre gutter som vokser opp på Forus utenfor Stavanger på 1990-tallet, og om ei jente de blir kjent med på videregående, og som blir en katalysator for hvilken retning livene deres tar. Kanskje. Den er fascinerende og spennende og underholdende, den er godt skrevet med hjerte for personene sine, og til en viss grad føles den som minst fem ulike romaner som har kræsjet med hverandre og landet i en haug. Og så handler den kanskje om å nærme seg middelaldrende og begynne å mistenke at det livet man lever, kanskje er den eneste sjansen man har. Kanskje.
(Han er ikke klar over at han vil komme til å komme frem uansett hva han skulle ønske, fordi det er den veien det går. Fremover.)
22. Jasper Fforde: Red Side Story. Oppfølgeren til
Shades of Grey, som kom ut for femten år siden og er en av de mest uforståelige (og morsomste!) dystopiene jeg har lest. Nå visste jeg jo for det første noenlunde hva som var greia med dette fargebesatte samfunnet, og for det andre er denne femten år eldre Fforde kanskje
litt mer innstilt på at leserne hans skal forstå hva som foregår. (Hvis jeg har noe å utsette på boka, så er det at den kanskje er litegranne
for forklarende. Men på den annen side forklarte ikke den forrige boka noe som helst, så i sum er det ganske passe!) Jeg likte den virkelig godt og synes det er en både underholdende og overbevisende historie om en protagonist som starter som en todimensjonal figur i en veldig forenklet verden, og som utvikler seg til å være sammensatt og kompleks med både empati og forståelse og mot. Og i likhet med alle andre evner og egenskaper han har (og etter hvert får tilgang på), har disse trekkene vært inne i ham hele tiden og trengte bare å bli trigget. I tillegg er boka veldig morsom på en gjenkjennelig Ffordesk måte.
(Writings from the pre-Epiphanic era spoke of 'million of lives being lost on the roads', so it was a fair assumption the Previous fed their roads daily with human sacrifice.)
23–29. Martha Wells: Murderbot Diaries 1–7. Jeg brukte en drøy uke da jeg var litt slite og lei på å lese alle bøkene i serien om igjen; de fleste av dem er ganske korte, og det er gøy å binge dem på denne måten. Elsker Murderbot litt mer for hver gang jeg leser en av disse. (
«You should stop worrying.» Yeah, I'll just code a patch to stop feeling anxiety, why didn't I think of that earlier. (That was sarcasm, I have too much organic neural tissue for that to work. (Of course I've already tried it.)))Og så er jeg skeptisk, men prøver å holde et åpent sinn, når jeg tenker på TV-versjonen de holder på å lage. Jeg har ikke noe mot Alexander Skarsgård, men han er langt fra min mentale oppfatning av Murderbot. Ikke for det; det er åpenbart fra historiene at Murderbot er stor og sterk og kickass og ekstremt kompetent, sett fra
utsiden! At den er mer som en vettskremt våt katt på innsiden er jo noe man skal forvente at skuespillere klarer å formidle selv om de er over 1,90. (
The only good thing about the extent to which this situation sucks is that it's at least distracting me from how much I suck at the moment.) Vi får vel se.
30. Robert Louis Stevenson: The Strange Case of Dr. Jekyll and Mr. Hyde. Virkelig fascinerende liten historie med den mest overveldende viktorianske
dobbeltmoralen jeg kan komme på å ha lest om.
(It was Hyde, after all, and Hyde alone, that was guilty. Jekyll was no worse; he woke again to his good qualities seemingly unimpaired; he would even make haste, where it was possible, to undo the evil done by Hyde. And thus his conscience slumbered.) Veldig interessant tilfelle, og dessuten interessant at vi aldri får vite akkurat
hva slags umoralske greier det er Henry Jekyll har så lyst til å drive med at han går til slike drastiske skritt. Men vennene til Jekyll er interessante, de også; advokat-fortelleren, med sin nestent aggressivt nøytrale tilnærming til verden og alle han kjenner (
Upon the reading of this letter, I made sure my colleague was insane; but till that was proved beyond the possibility of doubt, I felt bound to do as he requested.), og den andre vennen, Dr. Lanyon, som, fascinerende nok, ser ut til å dø av moralsk indignasjon (som en ekte viktorianer!). Sist men ikke minst var det overraskende å innse hvor mye filmen
The Substance har hentet herfra. (Og interessant å tenke over hvilke ting protagonisten
denne gang trenger en alternativ kropp til å utføre.)
31. Octavia E. Butler: The Parable of the Sower. Plukket opp denne fordi den ble nevnt i en artikkel om dystopi som jeg har drevet og redigert på jobb. Det er en veldig interessant roman, formet som en slags dagbok skrevet av en svart tenåringsjente i et USA som er i ferd med å falle fullstendig fra hverandre; ikke på grunn av atomkrig eller zombier, men mer prosaiske ting som stadig økende gjengkriminalitet, korrupsjon og klimaødeleggelser. (
The adults say things will get better, but they never have.) Den er grim og brutal (og starter, dystert nok, i november 2024), og protagonisten er en genuint fascinerende person som er i ferd med å utvikle sin egen religion. Blandingen av hennes egenforfattede, lyriske «vers» med den skrekkelige verdenen hun lever i gjør det til en annen type postapokalypse enn andre jeg har lest. Det at hun er tenåringsdatteren til akademikerforeldre minnet meg om Jack Womacks
Random Acts of Senseless Violence, som ligner nok i formen til at jeg ble veldig nysgjerrig på hvem av forfatterne som var inspirert av den andre. Og så viste det seg at begge bøkene kom i 1993!
(I am one of the street poor, now. Not as poor as some, but homeless, alone, full of books and ignorant of reality.) Butler var kjent som scifi-forfatter, men denne romanen hadde egentlig lite å gjøre med det jeg vanligvis tenker på som scifi, bortsett fra at den foregår i en ganske nær fremtid. Verden kan gå under mange ganger, på ulik måte og til ulik tid på ulike steder, og det er nok av steder i verden der tilværelsen allerede er skremmende lik den Lauren opplever. (
Strange how normal it's become for us to lie on the ground and listen while nearby, people try to kill each other.) Og samtidig som boka er skrekkelig, brutal og fortvilende, er det en veldig sterk stemme her av humanisme og håp. Hvis bare mange nok greier å høre den.
32. Samantha Harvey: Orbital. Nydelig, lyrisk liten roman om 16 dager på den internasjonale romstasjonen, om det å stirre på Jorden fra verdensrommet dag etter dag og hvor nær verden kan føles når man bare får litt avstand til den. Om gleder, sorger og katastrofer, både små og personlige og store, globale, og om hvor liten forskjellen egentlig er mellom individer og verden som helhet, i den store sammenhengen. (
Our lives here are inexpressibly trivial and momentous at once, it seems he's about to wake up and say. Both repetitive and unprecedented. We matter greatly and not at all.) Fortellingene er så små og så store på én gang. Atombombene over Japan og en baby som overlevde på grunn av tilfeldigheter; og for etterkommerne av den babyen er dette det viktigste som har skjedd. Den enorme orkanen astronautene observerer fra sitt bitte lille utsiktspunkt får personlig betydning fordi vi i en kort scene har møtt en filippinsk fiskerfamilie som bor akkurat der den ser ut til å skulle treffe. Og nydelige paralleller illustrerer hvor like og ulike mennesker er, hvor viktig og vanskelig nære relasjoner er, hvordan kunst er med på å lære oss å se verden. Og gjennom det hele, bevisstheten om hvordan mennesker truer med å ødelegge det hele.
(They are like fortune tellers, the crew. Fortune tellers who can see and tell the future but do nothing to change or stop it.) 
