Myter om barnevernet hindrer familier og barn i å få hjelp

Benzo skrev:

Mener du at barnevernet har handlet helt utenom fylkesnemnda? Det høres i så tilfelle helt hårreisende ut.

Nei, jeg mener ikke det, men mange personer jeg har lest om, mener det. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro om de sakene jeg har lest om, forsåvidt, jeg har bare positive erfaringer med min begrensede kontakt med barnevernet.

Så fremt det ikke kom fra personer jeg kjente og stolte 100% på, ville jeg tatt slike uttalelser med en klype salt, men det er meg da. Mulig jeg er naiv.

Det ville være rart om det ikke fantes noen inkompetente og/eller maktmisbrukende mennesker i barnevernet - de finnes jo i de fleste andre jobber og bransjer. Men generelt vil jeg stole langt mer på at barnevernet handler ut fra barnas beste og etter regelverket, enn på uttalelser fra folk jeg ikke vet annet om enn at de har mistet omsorgen for barna sine. (I de tilfellene der det faktisk er foreldrene som har rett og barnevernet som har handlet feil, er det naturligvis dypt tragisk, men det skal mye til før jeg vil føle meg overbevist om at det er det som har skjedd.)

Jeg synes det er svært betenkelig hvordan media bruker barnevernsaker for å selge uten å opplyse om eller reflektere rundt taushetsplikten til de ansatte. Og dersom de barnevernsansatte blir løst fra taushetsplikten, kan ofte hensynet til barnets beste likevel tale for at de ansatte i barnevernet ikke kjører saken i pressen. Dette gir et skjevt bilde og jeg synes veldig ofte barnet blir glemt i konflikten mellom foreldre og barnevern.

Jeg har liten grunn til å tro at ansatte i barnevernet har en skjult agenda og prøver å gjøre livet surt og vanskelig for vanlige folk som tilfeldigvis er plukket ut, men det er skremmende mange som ser ut til å tro dette.

Benzo skrev:

Så fremt det ikke kom fra personer jeg kjente og stolte 100% på, ville jeg tatt slike uttalelser med en klype salt, men det er meg da. Mulig jeg er naiv.

Jeg stoler heller ikke på det, sånn umiddelbart, selvsagt. Jeg bare lurte på om det var en sjanse for at ting ikke alltid ble gjort "etter boken".

Nabbe skrev:

Jeg stoler heller ikke på det, sånn umiddelbart, selvsagt. Jeg bare lurte på om det var en sjanse for at ting ikke alltid ble gjort "etter boken".

Helt sikkert, det gjøres nok feil der som i andre instanser. Det jeg mente var at de må jo tross alt gjennom en annen instans, og da skulle man tro at grove feil ville bli avdekket.

Madam Mim skrev:

Jeg har bare hørt om falske bekymringsmeldinger i forbindelse medskilsmisse/barnefrdeling, jeg. Tror ikke dette er veldigutbredt, det ble i hvertfall ikke snakket om som et problem i etaten eller direktoratet.

Jeg har blitt "truet" med barneveret av andre. Men jeg synes ikke det er så veldig skummelt og er helt trygg på at vedkommende ikke vet hva de snakker om.

Azi skrev:

Det er faktisk også VELDIG synd at mange sender falsk bekymringsmelding til barnevernet. Istedenfor å bruke kapistet på slike falskebekymrings meldinger kunne dem tatt alvorlige saker istedenfor.

Bekymringsmeldinger som er sendt i sjikanehensikt er selvsagt forferdelig. Særlig fordi man da "stjeler" ressurser fra barn som trenger barnevernet.

Men jeg tror det i mange, mange tilfeller heller handler om reell bekymring som barnevernet vurderer annerledes og henlegger. Og der mener jeg at de som har meldt sin bekymring har gjort det riktige. De har vært bekymret og deretter overlatt videre vurdering til folk som kan dette, med de fordelene det innebærer for foreldrene. For barnevernet er faktisk også gode på å imøtekomme foreldre på en respektfull måte, selv om de selvsagt må være tydelige på hva som er greit og hva som ikke er greit. I tillegg sørger man for at foreldrene får forholde seg til noen som både har taushetsplikt og som virkelig kan gjøre en forskjell for familien. Med barnevernet får man jo også en tidsramme å forholde seg til og kan bli "frikjent". Det får man ikke dersom slarva går i nabolaget. Så jeg mener at man bør ha lav terskel for å snakke med barnevernet og være forsiktig med hva man sier til andre.

Når det gjelder folks holdning til barnevernet så husker jeg at jeg for en tid siden ble gledelig overrasket over at fora der foreldre til barn med særskilte behov omtaler barnevernet på linje med trygdekontor, PPT og andre hjelpeinstanser. Altså noen det er helt naturlig å ta kontakt med for å forhøre seg om de kan tilby hjelp i situasjonen man er i. Barnevernet har jo også ganske ofte oversikt over andre hjelpeinstanser og kan tipse om hvor man henvender seg videre. I min kommune er det for eksempel avdeling for funksjonshemmede som gir avlastning til barn med ADHD, mens det andre steder går gjennom barnevernet. Så det er også litt forskjellig hvordan ansvaret er fordelt fra kommune til kommune.

Veldig bra tema du tar opp her Madam Mim.
Og viktig at du skriver dette, for å avlive myten om at Barnevernet har en agenda om å ødelegge flest mulig familier.

De aller fleste familier som barnevernet går inn i får hjelp i eget hjem, og der hensynet til barnets nærmiljø og vante oppvekstmiljø teller sterkt. Barnevernets primære mål er at barn skal bli hjulpet slik at man får gjort noe med problemene i hjemmet, og at det ikke blir noen form for omsorgsovertakelse. Og det har vært en suksess mange steder i landet.

Men media, den fjerde statsmakt, har vært med på å fordreie bildet av barnevernet, og lagt ut skrekkhistorier som går ut på at BV flytter barn over en lav sko. Jovisst er det sikkert gjort feil, og dessverre der noen som har lidd under det. Men i det store og hele skal det MYE til før BV tar barn ut av sitt opprinnelige hjem.

For dem som bor i fosterhjem eller institusjon er det, som du sier, dessverre mange som får problemer etterpå, i voksen alder. Men prosenten er høyest blant de som har bodd i barnevernsinstitusjon. Og prosenten av de som får problemer er større blant de som ble flyttet i sen barne-alder enn de som ble flyttet som småbarn. Jeg så engang en slik statistikk, men har den ikke. Mener at jeg la merke til det.
Her tror jeg at kontakten til, og forholdet til biologisk familie, tilhørigheten, spiller en stor rolle. Og ikke minst bør alderen for når de skal være under barnevernets omsorg heves fra 18 år. I mange tilfeller blir det idag avtalt til 21 år. Og det tror jeg er bra.
Det blir for tøft å skulle gå hodestups ut i en verden uten å ha det trygge nettverket i en alder av 18 år. Og kanskje er ikke biologisk familie i stand til å gi noen stabilitet heller......trolig ikke.

Mange tanker omkring dette. Men barnevernet gjør en bra jobb. Hadde de ikke vært der er jeg overbevist om at samfunnet vårt hadde sett ganske annerledes ut.

En ting jeg glemte å skrive i sted er at media ikke evner å se hva slike oppslag vil gjøre mot barna. Artikler, dokumentarer osv blir jo lagret og kan finnes igjen senere på nettet.

Jeg tror kanskje vi også kan gjøre noe, jeg. Med hvilket syn vi selv har på de som mottar hjelp av barnevernet. Jeg tror mange vegrer seg for å få hjelp av barnevernet fordi de da blir "de mindre kompetente" eller på annen måte en slags "underklasse" i foreldreverdenen der man gjerne sammenligner og noen ganger konkurrerer litt. Jeg tror det er viktig å anerkjenne foreldrene som mottar hjelp sin kompetanse også. Ikke bare fokusere ensidig på at "de klarer jo ikke, stakkars". Heller innse at vi alle kan komme i en situasjon der vi trenger hjelp og at dette noen ganger kan være barnevernet.

Og så synes jeg man skal anerkjenne den omsorgshandlingen for barna det er å ta imot hjelp av noen utenfra selv om stoltheten stritter imot. Det er uselviskhet og foreldrekjærlighet, det.

Vi kan gjøre noe med stigmatiseringen som følger med det å trenge hjelp i foreldrerollen og jeg synes man bør være ganske ydmyk for at man selv kan komme til å trenge hjelp en dag.

http://www.nordlys.no/nyheter/article3101900.ece
I denne artikkelen står det om et barn som virkelig er vanskjøttet. Der visste bv om barnet. De hadde fått melding om barnet allerede før det flyttet hit. Foreldrene hadde fått gratis barnehageplass og busskort for å komme seg i barnehagen.
Dette er tragisk. Stakkars barn.

Samtidig vet jeg at barnevernet har fått falske bekymringsmeldinger i en barnefordelingssak. Dette brukte de masse unødvendig tid på. Da den første meldingen var ferdig utredet plantet de en ny, som også måtte utredes.
Hvorfor får det ingen konsekvenser for de som falskmelder? Det burde vært straffbart.

Frost skrev:

http://www.nordlys.no/nyheter/article3101900.ece
I denne artikkelen står det om et barn som virkelig er vanskjøttet. Der visste bv om barnet. De hadde fått melding om barnet allerede før det flyttet hit. Foreldrene hadde fått gratis barnehageplass og busskort for å komme seg i barnehagen.
Dette er tragisk. Stakkars barn.

Det er virkelig en trist sak. Tenk hva slags start på livet sitt denne gutten har fått. Jeg blir så lei meg når jeg leser sånt.

Kaskis skrev:

Jeg synes det er svært betenkelig hvordan media bruker barnevernsaker for å selge uten å opplyse om eller reflektere rundt taushetsplikten til de ansatte. Og dersom de barnevernsansatte blir løst fra taushetsplikten, kan ofte hensynet til barnets beste likevel tale for at de ansatte i barnevernet ikke kjører saken i pressen. Dette gir et skjevt bilde og jeg synes veldig ofte barnet blir glemt i konflikten mellom foreldre og barnevern.

Jeg har liten grunn til å tro at ansatte i barnevernet har en skjult agenda og prøver å gjøre livet surt og vanskelig for vanlige folk som tilfeldigvis er plukket ut, men det er skremmende mange som ser ut til å tro dette.

Bra sagt, kan bare signere denne!

Jeg tror ikke barnevernansatte er ute etter å "ta rotta på folk".

Samtidig så tenker jeg litt på det å være prisgitt og invadert av noen som du kanskje ikke er på nett med. Nå har jeg mest kjennskap til barnevernet gjennom min mors arbeid der og mitt eget arbeid i helsevesenet. Men jeg har opplevd å virkelig ikke komme overens med offentlige ansatte. F.eks. på trygdekontor. Det blir bare full kræsj. Jeg opplever kanskje vedkommende som nedlatende, jeg irriterer meg over å ikke nå frem og av å bli avbrutt når jeg prøver å si noe, jeg blir frustrert av å konsekvent bli misforstått, jeg blir fornærmet over antakelser om hva jeg mener osv. Vi snakker med andre ord forbi hverandre og har tydeligvis en dårlig kjemi mellom oss. Begge blir nesten anpustne av en samtale der kanskje ingen føler at de kommer noen vei.

Jeg vet ikke om dere har opplevd det noen gang? Enten det er på trygdekontor eller butikkansatte når man vil klage på et produkt? Det med å møte et menneske man bare ikke klarer å kommunisere med og bli forstått av.

Jeg tenker litt på at selv om ingen er ute etter å ta noen, så kan det jo hende at en forelder og en saksbehandler kommer i en sånn situasjon også? At man rett og slett ikke funker sammen og snakker forbi hverandre slik at misforståelsene virker fornærmende? Det er vel ikke usannsynlig at dette også kan skje i en sånn setting like gjerne som andre?

Hvordan kan det da føles når en person man har såpass dårlig kjemi med med ikke gir deg noe valg om hvorvidt vedkommende skal kunne komme inn i ditt hjem og vurdere deg som mor eller far? Hvordan føles det når et menneske du konsekvent ser ut til å bli misforstått og tolket i verste mening av skal invadere deg og ditt liv og uttale seg om deg som forelder? Et menneske som i ytterste konsekvens har makt til å påvirke i forhold til om du skal få beholde det kjæreste du har? Hvordan føles det å skulle forholde seg til vedkommendes kartlegging av din families hjelpebehov da, i forhold til hvordan det ville ha vært dersom "kritikken" kom fra en du i utgangspunktet følte du kunne kommunisere med og nå frem til? Der kommunikasjon oppklarte mistforståelser istedet for å skape dem?

Jeg tror at det kan være et helt reellt problem for de som opplever det uten at man dermed er en paranoid konspirasjonsteoretiker.

Min erfaring med barnevernsansatte er at de er VELDIG obs på nettopp slike problemstillinger og dermed som regel virkelig legger seg i selen for å gjøre kontakten med dem til en opplevelse som oppleves som minst mulig krenkende. Jeg har gjennom jobb i bl.a. psykiatrien sett hvordan barnevernet forholder seg til foreldre som allerede har mistet omsorgen for barna sine (de slutter jo ikke å være foreldre for det), og jeg må si at jeg er imponert over hvor gode de er til å vise respekt, empati og anerkjenne foreldrene som viktige personer i barnets liv. Men de gangene det er totalt kræsj mellom saksbehandler og forelder så må det jo føles som et helvete på jord å være forelder og da tror jeg kanskje veien til å demonisere barnevernet kan være kort. Vi snakker jo ofte om foreldre i dyp krise her også.

Jeg tror det er viktig å ikke bare avfeie de som har opplevd det å ikke klare å forholde seg ok til barnevernet sier som propaganda og konspirasjonsteorier. Forhåpentligvis kan det være mulig å få foreldrene med på teamet rundt det å gi barna en god oppvekst dersom man er lydhør for det de har å si om måten de føler seg behandlet på av sin saksbehandler.

Barnevernet får sikkert ufortjent myter og rykter på seg, som ikke stemmer overens med vrkeligheten, MEN de er ikke ufeilbarlige, og det er viktig at sånne saker også kommer fram.


Selv hadde jeg mitt første møte med barnevernet i sommer, og ble meget forundret, for å si det mildt!

Jeg meldte bekymringsmelding på en familie i nabolaget, der helt konkrete eksempler kunne vitne om omsorgssvikt. Jeg valgte først å være anonym, da mannen i fam er en hissigpropp, og jeg var redd for sanksjoner. Etter flere tlfsamtaler, klarte bv å overtale meg til å ikke være anonym overfor dem, og jeg møtte opp, og gjentok historien for fjerde gang. Underveis kommenterte konsulenten at "dette er ikke bra" o.l kommentarer. Jeg sa også at jeg ønsket å være anonym overfor de det gjaldt, da jeg var redd for farens temperament, + at jeg var redd for at foreldrene kanskje ikke ville la det ene barnet fortsette å komme til oss på besøk.

Konsulenten sa at de det gjaldt antageligvis kom til å kjenne igjen meg når de sendte brev til dem angående saken, og at jeg derfor fikk 3 valg:

1. Enten møte opp på barnevernet sammen med moren, hvor jeg kunne gjenta hele saken med henne til stede.

2. Stå helt fram fra anonymitet, slik at det ble lettere for dem å sende brev til foreldrene om hva det gjaldt.(Hun mente at familien ville kjenne meg igjen uansett, og at jeg måtte være forberedt på trusler) Hun spurte også om jeg hadde forslag til hvordan de kunne formulere ting, så ikke jeg ble gjenkjent.

3. Snakke med moren alene om disse tingene, og håpe på at hun tok det på alvor.

Jeg tenkte gjennom dtte i en uke, og tok mannen min med på råd, og det endte med at jeg ikke ville gi opp anonymiteten, så jeg sa at jeg kunne snakke med moren selv. Hun aksepterte dette, og etter det har jeg ikke hørt noen ting......hun sa at saken ville bli værende hos dem i ett år før den evt ble henlagt, men at jeg kunne kontakte dem igjen hvis jeg mente det bar grunn til det.

Det som forundrer meg er at barnevernet her så og si overlot hele saken til meg alene, uten noen form for oppfølging eller oppsjekking av barnas ve og vel. Jeg henvendte meg til bv for å overlate en stor bekymring med dem, men endte opp med å sitte med ansvaret helt alene!

Dette forundrer meg, og jeg kommer til å tenke meg om 100 ganger igjen, før jeg går til det skrittet og melde om bekymring igjen.....!

Kaskis skrev:

Jeg synes det er svært betenkelig hvordan media bruker barnevernsaker for å selge uten å opplyse om eller reflektere rundt taushetsplikten til de ansatte.

Og akkurat det er veldig med på å styrke mine fordommer mot avisjournalister.

Jeg skjønner ikke at det er mulig å være et oppegående tenkende vesen, og så glemme at det finnes en annen og viktigere side av saken (barnets), og ikke minst; man dekker liksom ikke flere sider av en sak, selv om man presenterer morens, farens og onkels side av saken. 🙄

Barnevernet gjør en super jobb, det er mer der de ikke har ressurser, eller paragrafer nok til å gripe inn som er trist (de skal jo ha prøvd alle mulige hjelpetiltak først, før de kan sende barna til fosterhjem, og innen det går så langt, så er mye skade skjedd). Veldig leit at fordommene lever så sterkt i dag også. Barnevernet er en ressurs, ikke en trussel.

Jeg tror generelt at BV ikke er ute etter å ta noen og min personlige erfaring med dem er at de er så altfor sent ute med å fjerne barn.

Når det er sagt, så skulle en venninne søke om avlastning via BV her og var på samtale. Da ble hun spurt om hun virkelig ønsket å ha barna inni systemet, av den personen i BV hun var i kontakt med. Jeg håper virkelig det hele var en misforståelse. Hun søkte dog ikke om avlastning.

Frost skrev:

Hvorfor får det ingen konsekvenser for de som falskmelder? Det burde vært straffbart.

Tror du ikke det ville øke terskelen for å melde fra? Det er vel bedre om de får inn noen falske heller enn at det er noen reelle som ikke meldes inn? Dersom jeg har et nabobarn jeg føler ikke blir bra behandlet så ville det vært vanskeligere for meg å ringe barnevernet dersom jeg risikerte en bot dersom de kom frem til at det ikke var omsorgssvikt med i bildet. For hvordan skulle barnevernet vite hva som var min motivasjon for å melde fra? Kunne jeg ha en disputt med foreldrene, og brukte barnevernet for å plage dem? Eller gjorde jeg det av medmenneskelige grunner, fordi jeg faktisk trodde barnet led overlast?

For min egen del er jeg ikke redd for barnevernet, og er ikke redd for å be om hjelp uansett hva det gjelder.

Men samtidig må jeg jo si at det ER ikke alltid at et vedtak er "perfekt" for å kalle det det. Det HENDER at også barnevernsansatte vurderer feil, handler feil, eller at de lar det gå prestisje i ting. Skulle jo være rart om de var "hevet" over andre yrkesgrupper sånn sett!

Selvsagt forekommer det saker hvor barnevernet gjør urett overfor enkeltpersoner. Jeg tror ikke at det skyldes ondskap eller et ønske om å "ta" noen. Slett ikke. Men alle kan gjøre feil! Og jeg syns ikke det er negativt at avisene noen ganger tar "den svakes" parti. Noen ganger MÅ ting belyses i media for at enkeltpersoner skal få frem sin sak. Dette gjelder ikke bare barnevernssaker, men veldig mange ulike saker. Det har vært saker om enkelt-mennesker som har blitt utvist fra Norge, om personer som er uskyldig dømt i straffesaker, osv.

Sjokkerende som det kanskje kan være: byråkratiet er ikke ufeilbarlig.

Så jeg skjønner at folk kan være redde stilt overfor barnevernet. Og hovedproblemet ligger oftest i kommunikasjon. Mange kvier seg også for å ringe banken, eller ta opp problemer med skolen. For man vet ikke helt hva man skal si. Hvordan man skal formulere seg. Man snakker ikke "språket". Og da er det lett å bli misforstått! Ord som mange kanskje bruker helt ubevisst i dagligtale kan av en saksbehandler innen et spesielt felt være et varseltegn, og tolkes helt annerledes enn vedkommende mente det.

Mange mennesker vet ikke hvordan de skal formulere seg. Og for å trekke en parallell - et innlegg fra forrige uke om "hverdagsrasisme", om en kvinne som ville bytte en vare i en Lindex-butikk.... hun ble behandlet som hun ble fordi hun ikke greide å kommunisere med den ansatte i butikken. Og dette var en harmløs ting! Den ansatte krevde sine "koder" for å forstå hva kunden mente, og kunden kunne ikke "kodene".

I en klesbutikk opplever de fleste av oss i høyden en viss ydmykelse. Men stilt overfor barnevernet er jo frykten at "ett ord på tverke" skal resultere i måneder med utredninger og problematisering, og i verste fall omsorgsovertagelse.

Barnevernet har gjort seg selv litt "mystiske", de er ikke like tilgjengelige som helsestasjonen. Men det burde de vært! Det burde vært sånn at man kunne komme innom, lufte problemstillinger, få litt hjelp, uten at det måtte lages noe stort ut av det. Senke terskelen for at at folk tar kontakt, rett og slett. Men stilt overfor barnevernet føles det som om alt man gjør og alt man sier er gjenstand for analyse.