Noen som har tatt praksis i utlandet, og som har tatt ungene med seg?

Jeg har så lyst å ta et semester i utlandet 3. året på sykepleien. Jeg er snart ferdig med 1. året nå, og i 5. og 6. semester går ungene i 3. og 4. klasse. Skolen vår har gode utvekslingsavtaler og er flinke med å skreddersy opphold i utlandet, spesielt kanskje for sykepleiestudentene. Men så var det ungene da... Kanskje Australia hadde vært noe? De kan jo litt engelsk da kan jeg tenke meg, og vil jo kjapt lære seg språket. Skottland? Dette er 2 av de engelsk-språklige landene skolen vår har avtale med.

Noen som har erfaring med dette? Jeg lurer på ALT egentlig, alt fra hvordan skaffe leilighet, skole for ungene, arbeidstid osv. Min mor er uføretrygdet og hadde helt sikkert blitt med på lasset hvis det ble til et varmt og godt land 🙂

Nå skal ikke jeg være noen brems altså, misforstå meg rett, men for en såpass kort periode blir det veldig mye nytt for ungene dine? Hele skolesystemet er annerledes, de vil mest sannsynlig se lite til deg, og når de begynner å bli varme i trøya må de tilbake. Mulig jeg er i overkant pessimistisk her men det er det første som slår meg
Jeg hadde nok ikke gjort det.

I know... det er 6 mnd det er snakk om. Eller for all del det går an å ta mer men da tror jeg pappaen tilter fullstendig. Selv om jeg ikke har tenkt å bry meg om det.

Jeg hadde nok heller ikke tatt ungene ut av skolen, inn på en ny - i et nytt land, fremmed språk osv for en såpass kort periode, nei.

For en såpass kort periode som 6 mndr mens de enda er såpass små, så hadde glatt vurdert å ta dem med.

Sola skrev:

Eller for all del det går an å ta mer men da tror jeg pappaen tilter fullstendig. Selv om jeg ikke har tenkt å bry meg om det.

Du bryr deg ikke om at faren ikke får se barna og vice versa på et halvt år eller lenger? 😕

Har ikke gjort det selv, men en venninne av meg kom flyttende til Guatemala med barn i seks måneder samtidig som jeg bodde der. De var åtte og tolv og snakket ikke et kvekk spansk da de begynte på skole der.

Åtteåringen var nok den som var mest skeptisk. Han likte forsåvidt å være der, og maste ikke om å dra hjem eller noe, men holdt fullstendig munn i skolesammenheng i hvert fall første 4-6 ukene. I ettertid har begge ungene (yngstemann er konfirmant i år) gitt uttrykk for at de synes det var en super erfaring å ha med seg, og vil reise tilbake på egenhånd etter hvert.

Debattforumet til Lonely Planet, http://lonelyplanet.com/thorntree , er en utmerket ressurs i forhold til korttidsemigrering til de underligste steder.

Jeg tror jeg hadde vurderte det. De er jo såpass store at de vil huske det for resten av livet og ha masse "annerledes" minner. De er dessuten to, tett i alder, og vil kunne støtte seg på hverandre. Og de er store nok til å være med å planlegge, si hvor de vil dra og sånn. Spennende.

Sola skrev:

I know... det er 6 mnd det er snakk om. Eller for all del det går an å ta mer men da tror jeg pappaen tilter fullstendig. Selv om jeg ikke har tenkt å bry meg om det.

Det hadde nok veid tyngre for meg enn alt det andre... Så jeg hadde nok ikke gjort det nei.

(Nå var det kanskje ikke det du spurte om, men allikevel...)

Nå er ikke pappaen deres den mest ivrige pappaen når det gjelder samvær og kjernetid med sine barn så jeg tror det kanskje hadde latt seg gjøre. Jeg tror det også er mulig å ta hele skoleåret i et annet land, altså 2 semestre. Hadde vært spennende da!

Ett helt skoleår for dere alle sammen, høres utrolig spennenede ut og for en erfaring å ta med seg for alle.

Jeg hadde gjort det. Så lenge du er forberedt på at det blir en annerledes opplevelse for dere alle, og at du har mulighet til å ta med deg en annen voksen hadde jeg kastet meg over muligheten.

Nå var jeg en del eldre enn dine barn, men jeg bodde et semester i Pakistan sammen med min mor (første halvdelen av 8. klasse). Hun jobbet for en hjelpeorganisasjon (jobbet mye, ofte lange dager), og jeg gikk på en liten internasjonal skole. Det er et av de beste minnene fra min oppvekst, og jeg lærte utrolig mye det halvåret, ikke minst om hvor lite Norge er, og hvor priviligerte vi er. Den kunnskapen er nyttig for alle norske unger, vil jeg si.

Hvis det er i orden for far (og det er viktig, unger plukker opp på sånt, snakker av erfaring) ville jeg absolutt gjort det!

Åh jeg får bare mer og mer lyst til dette. 🙂

Jeg studerte et år i England da eldstesønnen min var 4–5 år. Han bodde da først fire måneder sammen faren i farens hjemland (han dro dit for å studere) og etterpå bodde gutten hos meg. Han gikk i barnehage hjemme, men var gammel nok til å begynne på skolen i England, så da gjorde han det. Det gikk aldeles strålende, selv om vi måtte kjempe litt for å få bolig på campus. Jeg måtte ordne alt selv, ingen skreddersydde noen ting som helst, men likevel møtte vi ikke på så veldig mange problemer. Så hvis det er som du sier at dette er noe skolen din er flink på, så hadde jeg ikke nølt. Jeg ser på det som en unik mulighet for både store og små.

Åhh så bra da! Ja jeg ser veldig positivt på dette.

For et år så hadde sjansen vært større for at jeg ville gjort det. 🙂

Ja jeg er litt usikker på hvordan semestrene blir men det kan virke som at det mest vanlige er å gå på skole der fra Feb-Jun og Aug-Des. Men det er mulig at dette kan ordnes individuelt. Men jeg ser ikke noe galt i å reise fra Norge i Februar. Det eneste er at det blir en del flytting da siden jeg er ferdig med skoleåret i juni og bor på studentheim.

sjuggerpløm skrev:

For ett år så hadde sjansen vært større for at jeg ville gjort det. 🙂

Jeg også - for et år hadde jeg vurdert det seriøst.

Et halvt år, uttak fra skoler, inn i annen - midt i skoleåret osv hadde jeg ikke gjort.

Nemlig 😀