Kino eller hjemmekino?

Interessant diskusjon om hvordan og hvorvidt visningsforholdene påvirker filmopplevelsen fra The A.V. Club (som er den publikasjonen der jeg har funnet den beste og mest relevante omtalen av populærkultur de siste årene): Crosstalk: Do Movies Need To Be Seen On The Big Screen?.

Jeg elsker å gå på kino, men det blir stadig mindre mindre fristende å risikere å få filmopplevelsen ødelagt av idioter som ikke kan oppføre seg blant publikum eller av maskinister som ikke kan stille skarpt eller maskere riktig.

Husk å lære barna at på kino og teater skal man overhodet ikke prate eller kommentere noe som helst under forestillingen. Det er dessverre tydelig at svært mange har forsømt dette de siste årene. Bonuspoeng for å lære noen voksne det samme.

Ben "you just can't fit 70 mm into 42 inches" Murphy

Å gå på kino er en opplevelse, mens å se film på hjemmekinoanlegget er å se film. Slik er det i alle fall for meg. Når det gjelder ungene, synes jeg godt de kan få være med ut av heimen og treffe folk og lære seg sosiale regler framfor å sitte trygt i sine egne stoler og bruke pauseknappen når det måtte passe. De få gangene ungene våre har fått se film på hjemmekinoanlegget, har vi kalt det kino og gitt dem popcorn og virkelig kjørt løpet.

Jeg synes kinoopplevelsen overgår hjemmeopplevelsen på de aller fleste filmer. Størrelsen på lerretet, lyden, mørket, alt gir en bedre opplevelse. Jeg kan for eksempel aldri tenke meg at en film som Walk the Line ville vært det samme hjemme. (Saksopplysning: Hjemme har vi en nokså kjip liten tv.) Dessuten synes jeg sjelden jeg møter på så veldig uoppdragne medpublikummere, men det har sikkert noe å gjøre med hvilke filmer jeg går og ser, jeg velger kanskje filmer som trekker forholdsvis siviliserte folk? Det verste jeg har vært ute for, var medpublikummerne mine på Crouching Tiger, Hidden Dragon, hvor minst halvparten var høylytt og lavpannet overrasket over at dette ikke var en brølende actionfilm fra ende til annen. Når det gjelder lyd og bilde, er jeg ikke så kresen, bare det BLIR lyd og bilde, er jeg glad.

Men altså, kino er best. Må gå mer på kino. Jeg liker planlegging og billetter og slikt også.

Ja takk, begge deler?

Jeg elsker kino. Å fordype meg i mørket, leve meg helt inn i filme og bli overveldet av farger og lyd. Hero, Snikende Tiger eller Den siste Samurai gir en helt annen opplevelse på kino enn hjemme på mindre skjerm/lerret.

Men jeg begynner å kjenne meg igjen i mange av typene i Cinemania.

Jeg vil sitte på helt spesielle steder. Jeg vil ikke gå på kino hvis det bare er seter langt foran eller helt ute på flanken igjen. Jeg hater folk som sparker i setet. Jeg hater folk som spiser baconcrisp på kino (Hvem i ALLE DAGER fant ut at baconcrisp var bra å servere på kino!? Det mest bråkete man kan spise!?). Jeg hater folk som sender tekstmeldinger så jeg blir forstyrret av lyset. Jeg hater folk som snakker i telefonen på kino.

Allikevel elsker jeg opplevelsen, og går nok på forestillinger og kinoer hvor tenåringsfaktoren er lav. Jeg går f. eks. aldri på Eldo. :grøss:

Jeg syns godt man kan spise godis, knitre litt med godteposer, kommentere litt innimellom (men med hviskestemme og korte kommentarer), le høyt, hyle av skrekk og hoie på passende steder.
Skal man kline, sitt bakerst.

Jeg elsker kino-opplevelsen, og kommer nok til å sette den høyere enn ”hjemmekino” frem til jeg eventuelt får råd til å anlegge min egen lille kinosal hjemme (dvs. aldri). Jeg har heller ingen sperrer på å be folk som skravler under filmen om å holde munn. (Jeg syns sjelden det holder med en ”hysj” og er vant til at man av og til må ta den helt ut.) Er filmen god pleier jeg å leve meg inn i den og gi skikkelig beng i alle andre (u)lyder i salen.

Jeg syns forrestens Oslo kinomatografers seneste holdningskampanje ”hold dine dårlige vaner for deg selv” er helt super, og sikkert en tankevekker. Da jeg så ”The Departed” for en snau uke siden var det så stille i salen som det kan bli med full sal.

Nå skal det sies at jeg nok er ganske hardhudet på kinobråk – jeg var fast tilbehør i Babybio-salen mens Snupp var liten nok til at det bare var kos, ikke pes. Og der kan det ikke sies å være stille.

Tinetoff skrev:

Jeg kan for eksempel aldri tenke meg at en film som Walk the Line ville vært det samme hjemme. (Saksopplysning: Hjemme har vi en nokså kjip liten tv.)

Det spiller stor rolle, helt klart. Vi har etter hvert en ganske stor og fin TV, og surroundanlegg. Og på DVD slipper man teksting, det er en kjempefordel på engelskspråklig film (som er det vi for det aller meste ser).

Tinetoff skrev:

Det verste jeg har vært ute for, var medpublikummerne mine på Crouching Tiger, Hidden Dragon, hvor minst halvparten var høylytt og lavpannet overrasket over at dette ikke var en brølende actionfilm fra ende til annen.

Høylytt og lavpannet er en klassisk og uslåelig kombinasjon.

Tinetoff skrev:

Men altså, kino er best. Må gå mer på kino. Jeg liker planlegging og billetter og slikt også.

Ja, det er et poeng. En kinotur er liksom en hel liten ekspedisjon. Det er litt stas det også.

Det går an avtale filmdater hjemme hos noen også, da. Vi gjorde det en del sammen med noen venner før vi fikk barn; tåpelig nok gjør vi det nesten aldri nå, når det virkelig kunne være et poeng. Vi har til og med popcornmaskin.

Jeg liker teksting, jeg. :faglig interessert:

Benmurphy skrev:

Husk å lære barna at på kino og teater skal man overhodet ikke prate eller kommentere noe som helst under forestillingen.

Om man går på en barne film eller barne teater så må man nå forvente at noen unger blir ivrig og prater er nå helt normalt.


Noen filmer MÅ bare oppleves på kino. Blir ikke det samme hjemme.
Men er ikke alle filmer som må sees på kino første gang

Når jeg tenker meg om, så liker jeg generelt publikumsaspektet ved kino også. Altså forutsatt at mesteparten av publikum er der av sånn noenlunde samme grunn som deg. Det blir litt ekstra sug i magen hvis 500 personer gisper i kor, eller brister i gråt akkurat samtidig. Og jeg synes jeg oftere har den opplevelsen enn gryntende-steinaldermann/mobilavhengig-fnisefjortis/voksne-folk-som-ikke-har-vært-på-kino-på-lenge-og-sukker-høylytt-og-lenge-over-at-alt-var-bedre-før-opplevelser.

Jeg vil at film skal være best på kino, merker jeg, uavhengig av om det faktisk er det. :romantisk:

Tinetoff skrev:

Jeg liker teksting, jeg. :faglig interessert:

Vi har skikkelig hjemmekinoanlegg hjemme og 109 tommers lerret. :skrytete: Vi ser bare film hjemme; har vi barnevakt finner vi på noe annet.

MinaX skrev:

Vi har skikkelig hjemmekinoanlegg hjemme og 109 tommers lerret. :skrytete: Vi ser bare film hjemme; har vi barnevakt finner vi på noe annet.

Det er akkurat den fremtidsutsikten som er mitt sterkeste argument MOT hjemmekinoanlegg.

Jeg VIL at film skal være best på kino. Jeg vil fortsatt bruke barnevaktskvelder til kinobesøk.

FILM ER BEST PÅ KINO!

Jeg elsker kino, og før vi fikk vesla gikk jeg og min mann på kino minst en gang i uka hele året. Nå er vi avhengig av barnevakt, så det blir ikke så ofte lenger, men enkelte filmer MÅ jeg se på kino, feks. Harry Potter og enkelte skrekkfilmer jeg har ventet lenge på. Det er en helt spesiell atmosfære i kinosalen, og jeg kan bare signere det Tinetoff sier om det.

Men det er ofte høylytte jævler i salen som jeg gjerne skulle skambankt etter forestillingen! Faens patetiske jævler, jeg irriterer meg sånn at det kan ødelegge hele filmen! Under King Kong satt det noen gutter på skrå bak oss som snakket under hele filmen, de HEVET faktisk stemmen når lyden ble høyere på filmen, og en gang ringte telefonen til han ene og han presterte å ta den og ha en høylytt samtale med den som ringte!

Jeg hysjet på dem flere ganger men gadd ikke mer til slutt, ingen andre sa noe. Pysete idioter, typisk Ola Nordmann-mentalitet. Tør aldri si fra.

Det skulle stått en vakt i salen under ALLE filmer og passet på at folk holdt kjeft.

Vi ser ofte film hjemme nå, har 42 " LCD og skikkelig flott dyrt lydanlegg, men vi bor i blokk og får jo aldri brukt det pga. naboene.

Dersom man har like bra hjemmekino som Gorm, da hadde jeg nok foretrukket hjemmekino. Uten tvil. 🙂

Benmurphy skrev:

Jeg elsker å gå på kino, men det blir stadig mindre mindre fristende å risikere å få filmopplevelsen ødelagt av idioter som ikke kan oppføre seg blant publikum eller av maskinister som ikke kan stille skarpt eller maskere riktig.

Hva med å prøve en annen kino enn Eldorado?

Jeg husker jeg så ghost world under Oslo Filmfestival for noen år siden, på Soria Moria før det ble pusset opp. Det var svinekaldt i salen, og så tynne vegger at vi hørte klapre-klapre-klapre når kinomaskinisten gikk fra sin post. For det gjorde han. Og plutselig hoppet bildet og vi hadde beina øverst og hodene nederst. I bortimot 20 minutter mens vi prøvde å rope på vedkommende. Til slutt kom han løpende. Klapre-klapre-klapre-klapre.

Egentlig synes jeg film er best på kino, men uheldigvis er kinoen i denne byen utstyrt med altfor høy lyd som skjærer i ørene. Det er rett og slett blitt en lidelse å gå på kino. Så nå koser jeg meg helst foran hjemmekinoanlegget vårt. :snerpete snobb:

esme skrev:

Hva med å prøve en annen kino enn Eldorado?

Eldorado er helt greit. Der vet jeg at det på enhver visning vil være minst en person som under filmen svarer i telefonen sin når den ringer, og sier noe sånt som "Hallo? Nei ikke no' spesielt. Og du?". Jeg justerer både forventningene og hvilke filmer jeg ser der ut fra dette.

Problemet i Oslo er størst i de mindre salene på Vika, Saga, Klingenberg og Colosseum. De har slett kvalitetskontroll på fokus og maskering (særlig på Saga), det er mange slitte og dårlige saler, og jeg kjenner meg veldig godt igjen i Noel Murrays beskrivelse av å tilbringe minst den første halvtimen av filmen i frustrasjon over de mindre oppegående blant publikum inntil de skjønner at filmen faktisk har begynt og begynner å prøve å følge med. På filmer som er litt mer krevende enn Casino Royale, er man jo heldig om de blir stille og prøver å følge med i det hele tatt. Den siste filmen jeg så på kino var Pans Labyrint. Den første halvtimen var en prøvelse, da flere i salen følte seg kallet til å høylytt demonstrere sin manglende evne til å godta et filmuttrykk som skillte seg litt fra den mest konvensjonelle typen amerikansk underholdningsfilm (Jfr. Tinetoffs anekdote om Snikende tiger, skjult drage. Jeg har en som ligner om den filmen også).

Å gå på kino er noe av det jeg liker best, og jeg syns dette er en trist utvikling. Jeg mener, i likhet med Noel Murray, at dette er verre enn det var før (altså at det ikke først og fremst skyldes at jeg har blitt gammel). På Cinemateket er det jo bra, så det fins fortsatt både publikum med god oppførsel og kinomaskinister med kompetanse, men jeg tror nok holdningskampanjen "hold dine dårlige vaner for deg selv" må gjøres ganske mye mer tydelig dersom den skal treffe der den trengs.

Ben "If I want commentary I'll watch MST3K" Murphy

De små salene i Oslo er forferdelige. Spesielt Vika. Og på Felix går jeg bare ikke.

Benmurphy skrev:

Husk å lære barna at på kino og teater skal man overhodet ikke prate eller kommentere noe som helst under forestillingen.

Dagen før Storebror fant ut han skulle pluppe ut av magen, var min kjære og jeg på kino...
Jeg lurer på hvordan de hadde det i etterkant de to tuttene på 15-16, som etter filmen ble hudflettet av en overgravid, overhormonell Inagh...

"Neste gang dere har lyst til å gå på byen for å skravle, jenter - gå på cafe!"

Gubben trodde jeg hadde rabla, jentene så på meg som et rart dyr... og jeg hveste som en sint katt...

Men, bortsett fra folk som skravler - og idioter som leker med mobilen sin - syns jeg det er stort å gå på kino... Det er noe helt eget ved det!