Vi må snakke om Kevin

Og den ansvarsfølelsen man føler, den krøp ut av skjermen og fikk meg til å føle meg skyldig.

Men det var ikke lite. Det var helt alvorlige greier. En vanskelig personlighet i bunnen toppet med en mor med en alvorlig depresjon som tok form av mangel på tilknytning til barnet er ikke lite. Det er inn i hampen mye.

Det var kjempemasse, det var en perfekt storm av problemer.
Men det føles liksom lite ut. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, egentlig.

Det virker lite fordi man ser at alle rundt ham virkelig gjør sitt aller beste. Og da virker det feil at det kan gå så til helvete uten overgrep eller sult eller stoff eller noenting. Det ser jo så greit ut. Men det var ikke det.

Jeg tror ikke jeg klarer å få frem hva jeg mener.

Jeg syns ikke de rundt de gjør sitt beste, ikke de rundt henne heller. Det er så mange sånne småscener hvor man får lyst til å skrike fordi ingen reagerer.

Høh, samtalen mellom Kitty og Smilefjes ga meg bare enda større lyst til å se den. Men en god stund før leggetid, tror jeg.

Jeg tror jeg angrer mer på hvordan jeg så den enn at jeg så den, når jeg tenker meg om. Jeg var veldig langt nede og deprimert og hadde noen vonde følelser selv, og det hjalp virkelig ikke på. Midt på natta var det, også.
Jeg ser alltid på sånne filmer når jeg har det sånn, det er skikkelig teit.

http://montages.no/2012/04/skyldfolelser-i-vi-ma-snakke-om-kevin/

Denne anmeldelsen er utrolig god! Den oppsummerer akkurat det dere diskuterer- hva man kan kjenne seg igjen i og hvor grensene går for normalitet og sykdom. Jeg synes vel det er disse vanskelige grensene som nettopp gjør filmen så utrolig god. Man slutter ikke å stille seg spøersmål etter å ha sett den. Og det er etter min mening et stort steg.