Er dere gode på å lyge og å være falske?

Så nesten alle her er falsk kun om det er nødvendig for å være snill med noen.
Ellers skjer det aldri.


Jeg egoistisk nok til å kunne tenkt meg å vært mer falsk for å fått en lettere hverdag, jeg. Denne trangen jeg har i meg til å være så ekte hele tiden kunne jeg tenkt meg å dumpe. Jeg vil ha en god evne til å gledelig smile og jatte med folk selv om det er noe som plager meg ved de. Men hvordan jeg skal få det til, vet jeg ikke enda.

Jeg kan godt "spille et spill" en stund, men ikke for lenge, og aldri uten at jeg avslører spillet for den som har fått den æren av å bevitne en oscarverdig fremførelse.

Men løgn takler jeg ikke.
Dvs; Såkalte hvite løgner i ny og ne tror jeg for de aller, aller fleste av oss er helt uungåelig, men løgn - altså direkte løgn som er et resultat av ren og skjær feighet, det forakter jeg. Men til tross for foraktelsen tror jeg at det er de færreste forunt å leve et helt liv uten å fare med løgn på en eller annen måte. Og det er nok også de færreste forunt å ikke, en eller annen gang, være offer for løgn.

Vi er bare mennesker, og alle mennsker feiler.

Forresten: Jo. Jeg har vært veldig falsk, i grunnen. Av dørmatte-varianten. "Neida, det går bra. Ikke tenk på det." Når berettiget sinne svir i magen, men blir tøylet av en tro på at man ikke har rett til å sette ned foten og bli forbanna når folk tråkker på en.

Når det gjelder andre ting, så har jeg vært overdrevet ærlig. Jeg har hatt det med å ikke klare å ta imot f.eks. en sykmelding før jeg er helt, helt sikker på at legen er klar over alt jeg faktisk kan klare å presse meg til også. Irriterende for legen, kanskje. ("Ja, jeg skjønner at du klarte å sette på en oppvask i går, men du skal fortsatt være sykmeldt.") Men det har vel noe med at jeg la så innmari mye selvfølelse i slike ting og ihvertfall ikke ville ta imot noe jeg ikke skulle ha. Selvfølelsen var altfor, altfor skjør og avhengig av ytre faktorer.

Nå lærer jeg å være mer tro mot meg selv, ærlig i forhold til egne behov og slike ting. Og under over alle undre, jeg er faktisk et ok menneske til tross for dette. Faktisk litt mer lik mennesker jeg selv liker. Nemlig de som klarer å være litt tydelige.

Jeg lyver av høflighet og for å ikke såre. Jeg anser det som mer ufint å si noe ærlig og stygt, enn å komme med en hvit løgn der man ikke lager for mye røre. Jeg har nok røre rundt meg fra før av, og trenger ikke å legge opp til mer ved å være frekk i tillegg.

Dronningen skrev:

Jeg lyver av høflighet og for å ikke såre. Jeg anser det som mer ufint å si noe ærlig og stygt, enn å komme med en hvit løgn der man ikke lager for mye røre. Jeg har nok røre rundt meg fra før av, og trenger ikke å legge opp til mer ved å være frekk i tillegg.

Enig.

Og å lyve for å være høflig (i den grad det har noe for seg) har rett og slett bare noe med normal folkeskikk og vett å gjøre. Det er jo det som så fint heter "en hvit løgn".

Fruktflua skrev:

Enig.

Og å lyve for å være høflig (i den grad det har noe for seg) har rett og slett bare noe med normal folkeskikk og vett å gjøre. Det er jo det som så fint heter "en hvit løgn".

(Allerede omtalt i h.i.)

En hvit løgn i ny og ne skader slettes ikke tenker jeg, da kan det skade mer å si sannheten... Men falsk og løgnaktig, nei det vil jeg ikke kalle meg, tvert i mot....

I jobbsammenheng kan jeg i hvert fall være taktisk. Som i at det man sier bør være sant, men man trenger ikke å si alt som er sant. Jeg klarer nok å dra en god løgn også, hvis jeg vil. Jeg har en skuespiller i magen, og ikke særlig dypt heller.

nam skrev:

Så nesten alle her er falsk kun om det er nødvendig for å være snill med noen.

Nei, det tror jeg ikke, egentlig, det du mener som falskt trr jeg de fleste er innom i løpet av dagen uavhengig av om de er det for å være snill eller ikke.
På jobb er jeg foreksempel ganske anerledes enn jeg er ute blandt venner. På jobb gagner det meg mest å være på en måte, med venner kommer jeg lengst og har det best, ved å være på en anen måte. Da legger jeg vekk selgeregenskapene, nedlatenheten man kan ta fram overfor en yrkesmessig konkurrent, de riktige setningene man kan presentere overfor sjefen, osv.
Man velger sider i seg selv man fronter, og man fronter forskjellige sider i forskjellige settinger. Det gjør jo at om det er naturlig og "ekte" av meg å reagere på en gitt måte i en gitt situasjon, vil jeg kunne legge bort denne måten å reagere på når det ikke "passer seg sånn". Selv om det jeg viser ikke er direkte falskt av den grunn. Jeg har bare tilpasset meg.

Jeg mener fremdeles at fåtallet farer med løgn og falskhet flere ganger hver dag. jeg tror vi definerer ordene der veldig forskjellige.


Mener du at du ikke tilpasser deg mennesker du omgås? Finnes det én stamme som er deg, og du gjør og sier de samme tingene sammen med bestemor som sammen med sjefen?

Jeg er veldig flink til å få folk til å gjøre ting de egentlig ikke må/har lyst til, og det kan man selvfølgelig kalle å være manipulativ.

På samme måte kan det kalles å være falsk når man er taktisk. It's all in the eye of the beholder.

Det er vel en hårfin balanse mellom å være høflig og å være falsk enkelte ganger, jeg velger som regel å tenke at jeg er høflig.

nam skrev:

Så nesten alle her er falsk kun om det er nødvendig for å være snill med noen.
Ellers skjer det aldri.

Nei, det vil jeg ikke si, ikke for min egen del, i alle fall. Jeg "lurer" ikke noen for å være slem mot dem, det gjør jeg ikke, men jevnt over er jeg stort sett taktisk/diplomatisk for min egen del, og ikke for andres. For at en situasjon skal gli lettere og bli mindre ubehagelig, for eksempel, eller for at jeg skal få frem mitt syn eller få gjennom mine ønsker i større grad enn jeg ellers ville fått.

Kirsebær: Det å ha forskjellige roller går jo ikke utover om man er en ekte/ærlig person, eller en person som er flink til å jatte med og gjerne kan oppføre seg falskt.

Skilpadda: Ja, det er den egenskapen å få til å være falsk for at ting skal gli lettere for egen del jeg er ute etter å bedre.

Ok. Da vil jeg påstå at jeg aldri er falsk. Aldri. Men jeg vet å oppføre meg slik at ting glir lettere for egen del.

nam skrev:

Skilpadda: Ja, det er den egenskapen å få til å være falsk for at ting skal gli lettere for egen del jeg er ute etter å bedre.

Jeg synes egentlig det er litt misvisende å kalle det å være "falsk", selv om jeg skjønner hva du mener. Sånn som jeg opplever det selv, så dreier det seg vanligvis om en form for "empati", om å forstå den jeg snakker med i stor nok grad til at jeg kan legge frem ting på en måte de responderer på (eller snakke om ting de er interessert i, dersom det bare er småprat det er snakk om). Det gjelder både vinkling av sak, ordvalg og til dels hvilke argumenter jeg velger å bruke og hvilke jeg velger å droppe. Og så spiller kroppsspråk og tonefall og sånt rolle også, og at man plukker opp signaler fra den andre personen og kan justere seg etter dem.

Jeg kan fremstå ganske forskjellig overfor forskjellige personer, men jeg synes ikke det er(/trenger å være) å være "falsk", jeg synes mer det handler om å se an sitt publikum.

nam: Jeg tror ikke "falsk" er ordet du er ute etter. Det er i såfall en veldig snever definisjon av den type samtale/oppførsel jeg tror du tenker på.

Ja, jeg tenker ikke at man må være ond for å være falsk.
Tenker falsk som det motsatte av sannferdig/ekte.

Jamen man kan jo være fullstendig ærlig selv om man manipulerer. Det er da det er mest effektivt.

Tror jeg har litt å lære der.

Eksempel der det hadde vært kjekt å vært bedre på å være falsk:

-Når noen som gjør noe du reagerer på mot deg, og istedenfor å reagere så er det mens det egentlig bare er bedre å smilende jatte med, med tanke på fremtidig forhold med dette mennesket. Det kan jo gjelde både partner, familie, naboer og andre du har forhold til.
-Evne til å smiske med noen om det egentlig gagner en selv. (der sliter jeg maks)



Og greit å hatt bedre evne til lyge i slike:

-For å kanskje virke litt bedre i forskjellige situasjoner. Komme bedre ut av det.