Å se problemer - eller å se løsninger

Jeg er av typen som raskt skaffer oversikt over alle problemer og muligheter og alle varianter av worst case sånn at jeg har en plan klar samme søren hva som treffer.

Jeg vet at jeg ser løsninger fremfor problemer, i hvertfall store deler av tiden.
Jeg liker rett og slett ikke å tenke negativt, takler det ikke.
Så jeg prøver umiddelbart å tenke på en løsning, og om det ikke funker med den så prøver jeg å finne ut av det på en annen måte.

Jeg tror fortiden og livet mitt har bidratt mye til det, har ikke hatt det enkleste livet. Jeg prøver jeg å tenke at: "Dette skal jeg klare" eller at jeg i det store og det hele styrer meg og mitt liv helt selv. Hva andre gjør kan jeg ikke kontrollere.

Jeg har lært meg sjøl til å bli type " det bruker ordne seg," og om jeg ikke allti har løsningen sjøl, finner jeg noen som kan hjelpe meg, og trenger som oftest ikke gå lenger enn til mannen min, som er proff problemløser, så går det seg til.

Hva som irriterer vettet av meg, er at Guttungen har arvet en salig røre av svigerfar sin evne til å krisemaksimere - fly i lufta, oye og akke seg og erklære at dette aldri vil gå, kommer aldri til å funke, umiddelbart ved første motstand - sammem med min ertestørrelse av tålmodighet - funker det ikke på første forsøk, kan det være det samme med hele skiten.

Etter 42 år har jeg fått stadig større grad av selvdisiplin og beherskelse og har innsett alså at det kan være lurt å ikke gi opp, øve, eller forsøke andre vinkler å angripe problemet fra.

Guttungen er ikke der.

Jeg vet nesten ikke hvor jeg er. Det kan variere veldig. Er jeg sliten og har sovet lite så fokuserer jeg heller på problemene. Det samme kan sies ved pms Andre ganger kan jeg være veldig løsningsorientert. Jeg er flink til å finne praktiske løsninger på praktiske problem, men kan også av og til sulle meg inn i negative tanker angående situasjoner som jeg faktisk ikke kan påvirke. Virkelig bortkasting av energi med andre ord. I jobbsammenheng er jeg nok mer løsningsorientert enn jeg kan være med helt private anliggenheter som går på meg som person.

Jeg prøver først å bestemme meg for viktig det er for meg at problemet løses - hvor stort eller lite problemet er. Jeg gidder ikke å bruke masse ressurser på å finne løsninger på noe som ikke betyr så mye, men dersom jeg vil, får jeg det oftest til. Sånn sett er jeg nok ukuelig optimist, til tross for en litt pessimistisk maske utad.

Jeg løser alle problemer, er selvhjulpen og finner ut av ting. Jeg er en positiv tenker i det øyeblikket en problemstilling blir presentert/kommer til syne.
Samtidig er jeg den som grubler, bekymrer meg og gjør ting vanskeligere enn det trenger å være når jeg har lagt meg om kvelden og tankene får flyte fritt.

Jeg er altså en bekymringsfull problemløser.

Det mest irriterende på kloden er mennesker som sier "pytt sann, det ordner seg" uten å ta problemer inn over seg. De har det nemlig med å hverken se problemer eller løsninger, og ender med å velte veldig mye over på andre. Og det verste er at det ordner seg som regel for dem, men da ved at mange andre må jenke seg.

Mannen kaller meg av og til pessimist. Jeg er nok en verstefallstenker. Jeg kartlegger, fortviler litt og ser på alle muligheter for at ting kan gå galt. Litt i overkant av og til kanskje, men det å få oversikt over problemet og fortvile litt er en del av det å komme videre for min del. Så systematiserer jeg og ser etter løsninger, jeg setter meg liksom ikke ned i den tilstanden der spesielt lenge. Men jeg vil på et vis ikke bare ha løsningen på aktuelle problem klar, men også løsningen hvis verstefallsopplegg A, B, C eller D inntreffer underveis. Jeg ser altså etter løsninger, men jeg liker å ha en god posjon forsikring og realisme i det, jeg synes nemlig ikke urealistisk optimisme er det samme som å være løsningsorientert.

Jeg er en "alt ordner seg" og mannen er en "detta går ikke".

Så jeg går lykkelig på og kan rive en halv vegg mens mannen er på jobb, og mannen biter tennene sammen og fikser resten når han kommer hjem fra jobb.

Jeg har nå i en alder av rundt 40 fått beskjed om at jeg har ADHD, og regner med at det da også kan ha noe med saken å gjøre, at konsekvenser er noe vi får ordne opp i når den ting kommer.

Men, mannen syns det er veldig fint at jeg er så positiv og "alt ordner seg" altås, jeg tar ikke helt livet at han med "gode ideer"..

Noe jeg trenger å øve meg litt på er å høre på hva folk sier om sine problemer, for jeg inbiller meg at de sier ting for å få løsninger, og når de da klager/forteller om igjen og om igjen om de samme tingene, og jeg allerede har fremlagt en knakende god løsning, så er jeg nok ikke en god lytter, da er jeg ferdig med problemet.

Jeg skjønner ikke hvorfor en skal bruke dager og uker på noe som kan fikses så "lett som bare det", ifølge meg selv..

Jeg er alltid positivt og tror på en løsning inntil det motsatte er bevist. Og da mener jeg bevist, altså. Det holder ikke å tro.

Mannen er min rake motsetning, han stopper opp ved første antydning til problem og proklamerer at dette går ikke.

Katta skrev:

Det mest irriterende på kloden er mennesker som sier "pytt sann, det ordner seg" uten å ta problemer inn over seg. De har det nemlig med å hverken se problemer eller løsninger, og ender med å velte veldig mye over på andre. Og det verste er at det ordner seg som regel for dem, men da ved at mange andre må jenke seg.

Mannen kaller meg av og til pessimist. Jeg er nok en verstefallstenker. Jeg kartlegger, fortviler litt og ser på alle muligheter for at ting kan gå galt. Litt i overkant av og til kanskje, men det å få oversikt over problemet og fortvile litt er en del av det å komme videre for min del. Så systematiserer jeg og ser etter løsninger, jeg setter meg liksom ikke ned i den tilstanden der spesielt lenge. Men jeg vil på et vis ikke bare ha løsningen på aktuelle problem klar, men også løsningen hvis verstefallsopplegg A, B, C eller D inntreffer underveis. Jeg ser altså etter løsninger, men jeg liker å ha en god posjon forsikring og realisme i det, jeg synes nemlig ikke urealistisk optimisme er det samme som å være løsningsorientert.

Akkurat! Sånn er jeg også. Liker å kartlegge eventualiteter selv om det ikke betyr at jeg tror det mest sannsynlig vil gå galt. Liker bare ikke å bli overrasket.

Jeg kartlegger også eventualiteter og problemer som kan komme, men jeg finner også samtidig løsningen.

Jeg er ekstremt løsningsorientert. Veldig glad i organisering og systemer også, for meg er det viktig at det meste "går opp" rett og slett. Jeg liker å løse problemer og tror vel alltid at jeg kan få det til. Enkelte ting klarer jeg jo ikke, men da har jeg ihvertfall gjort mitt ytterste. Også lærer jeg noe underveis. Og jeg er flink til å få andre rundt meg til å se sine egne muligheter fremfor begrensningene sine.
Jeg har vokst opp med veldig handlekraftige og tydelige foreldre som ga meg følelsen av at absolutt alt var mulig. Jeg vet ikke om jeg alltid er så positiv til utfallet av alt, men jeg er positiv til å prøve det jeg kan. Men jeg er jo ikke teit heller, jeg vet jo når jeg prøver på det umulige. Jeg tror jeg tør å være mer positiv med årene, enda mer handlekraftig, enda mer løsningsorientert. Sikkert fordi jeg blir eldre og tryggere, og fordi jeg vet at det ikke er farlig å bli skuffet, det er ikke farlig å tryne, og det er alltid mye bedre for meg å gjøre noe enn å tenke etterpå at jeg skulle ønske jeg hadde gjort noe.
Jeg ser andre mennesker rundt meg som er så engstelige for å ikke lykkes at de er pessimistiske som en slags forsikring mot å bli skuffet, såret eller lei seg. Det er trist når det hindrer dem i å leve så gode liv de hadde kunnet leve hvis de hadde turt å håpe litt mer.
På samme vis ser jeg også mennesker som bruker en ekstremt positiv innstilling som et slags vern mot livets realiteter, og sørgelig nok kan det også ta fra dem enhver handlekraft og styrke. Man må jo innse at man har et problem/en utfordring for å kunne gjøre noe med det.

Katta skrev:

Det mest irriterende på kloden er mennesker som sier "pytt sann, det ordner seg" uten å ta problemer inn over seg. De har det nemlig med å hverken se problemer eller løsninger, og ender med å velte veldig mye over på andre. Og det verste er at det ordner seg som regel for dem, men da ved at mange andre må jenke seg.

Ahhhhh ... sånn er det det har vært på jobb for meg. Vi har en problemstilling. Alle sier "Tjorven, skjerp deg. Ikke vær så problemfokusert. Dette ordner seg vet du." De har jo helt rett. Det ordner seg, men det er fordi jeg jobber masse med saken og finner veien ut. Så jeg får masse tilbakemeldinger på hvor problemfokusert jeg er, men så glemmer de hvem som faktisk løser problemet. Vel, nå har vi omorganisert, så det blir spennende å se hvordan det går nå som vi er i en større organisasjon.

Slikt noe er fantastisk irriterende i jobbsammenheng. Jeg er type: "ok, nå har vi fått et barn med den og den utfordringen. Avdelingen er ikke tilrettelagt. Hva gjør vi nå for å sikre en god hverdag for dette barnet?"

Unisont svar: "gaah, du ser alt som et problem du, dette går seg til!"

hallo - jeg forsøker tenke framover og ligge i forkant, nettopp for å unngå at det skal måtte gå seg til. Hva med å tenke gjennom problemstillinger og tilrettelegge - nettopp for å unngå at problemer oppstår!?

Ja, jeg og er den som tenker dette går, dette fikser vi, men er ikke happymuffin nok til å være fornøyd med å leke brannslukker da vi ikke har gjort noe for å unngå brannen som kan oppstå i første omgang.

Realistisk optimist, er et uttrykk jeg er veldig glad i.

Jeg tenker på meg selv som realistisk - men svært løsningsorientert og egentlig også ganske gjennomføringsdyktig *selvskryt*. Jeg mener at det finnes problemer som ikke lar seg løse - for en realist gjør det vondt når folk skal ha tre liter i ei enlitersflaske .

Redigering: De fleste problemer lar seg løse - men ikke nødvendigvis på den måten som den glade optimisten insisterer på...

Jeg ser stort sett bare løsninger. 🙂

Jeg ser nok for det meste løsninger ja. Mulig jeg kan tenke at ting er umulig i starten, men jeg gror ikke fast der. Egentlig så tror jeg ikke jeg er negativ som person, men av og til ser ting mer umulig ut enn hva jeg vanligvis vil synes.

Joika skrev:

Det heter utfordringer ikke problemer.


Jeg er helt klart en problemløser. Jeg har faktisk overrasket meg selv litt av og til på akkurat dette.

Litt kjipt å være problemløser når det bare finnes utfordringer, da. 😛

Hattifnatten skrev:

Der er jeg uenig.

Det finnes utfordringer og noe av det som blir kalt problem kan formuleres som utfordring, men jeg mener absolutt at reelle problemer finnes og de kan ikke alltid og skal ikke alltid gjøres til en utfordring.

Enig! Det der med at det bare finnes utfordringer er noe av det mest fjerne pedagogiske mølet jeg vet om. (Og jeg er faktisk lærer)

Det å være positiv av natur og ha tro på at det meste kan løses er ikke det samme som å ikke være realitetsorientert og strategisk.
Det betyr heller ikke at man skyver problemene over på andre. Jeg ender som regel alltid opp med å gjøre ting selv fordi jeg A) er overbevist om at det lar seg gjøre mens andre mener det ikke er gjennomførbart og dermed ikke gidder forsøke engang og B) fordi jeg er så utålmodig at jeg ikke orker vente på at andre skal tenke ut alle mulige løsninger og mulige utfall på en oppgave som virkelig ikke får store konsekvensene uansett hvordan det løses.