Bekymret for sønnen min

(Jeg ber om tilgivelse på forhånd, det finnes en aldri så liten fare for at dette kan bli litt langt...)

Gutten er 14 år gammel og i det siste virker det som at han holder på å skifte personlighet. Han har alltid hatt litt vanskeligheter med det sosiale, vært litt av en 'loner'. Dette har ikke vært et problem, for han har likt seg ganske godt i den rollen og som regel funnet større tilhørighet med voksne enn jevnaldrende.

Men i løpet av det siste året har det begynt å dukke opp et nytt behov for sosialt samvær med folk i lik alder, noe jeg ikke har et problem med i det hele tatt, men det virker litt som at han hiver seg fort på det første og beste som finnes og den gruppen har vist seg å ikke akkurat være den beste innflytelsen. Han har røykt, stjålet, drukket alkohol og nå har vi nettopp funnet ut at han har prøvd seg på hasj også.

De fleste av disse tingene er jo noe vi alle sammen har vært borti på en eller annen måte i ungdomsårene, på et vis så er det en del av det å vokse opp å finne ut av sine egne holdninger og tanker rundt dette. Men det er aldeles d**tskummelt for foreldrene å prøve å navigere gjennom!

Frem til at vi fant ut av dette med hasjbruken så trodde jeg at vi (dvs jeg og stefaren til sønnen min, som har vært i bildet siden guttungen var 2 år gammel) hadde greid å håndtere situasjonen på en OK måte, men nå har jeg mistet selvtilliten og er plutselig ikke sikker på noen verdens ting lenger.

Opp i alt dette blandes det faktum at jeg og mannen min sliter med å bli enige om en 'linje' når det gjelder oppdragelsen. Jeg synes han er for streng, fjern og kald og han synes jeg er alt for svak og vaklende. Når vi legger det til stresset pga gutten i det siste så har forholdet vårt blitt ganske anspent og vanskelig. Så det er nok ingen koselig stemning i hjemmet akkurat for tiden. 🙁

Kanskje jeg rett og slett kan si at jeg er litt desperat etter fotfeste i alt dette her, jeg føler på en måte at uansett hva jeg gjør så blir det feil. Grunnen til at jeg skriver dette her er at jeg håpet at det muligens fantes folk der ute som har vært gjennom noe lignende? Hvor kan man eventuelt henvende seg for hjelp i sånne situasjoner?

Vi har hatt en samtale med et par damer ifra politi/psykisk helsevern som anbefalte regelmessig narkotikatesting (en tanke jeg ikke helt klarer å forsone meg med), men jeg føler ikke at jeg har fått noen svar på hva vi bør gjøre som en familie for å forbedre kommunikasjonen/stemningen i sin helhet.



Og hei, forresten, dette er mitt første innlegg her - jeg fant siden gjennom et google-søk og fikk inntrykk av at her var det mange fornuftige mennesker. 🙂

Hei og velkommen til Foreldreportalen.

Det er ikke et lite problem du har. Min venninnes stesønn begynte på samme måte når han var 14 år og de tok ganske kjapt kontakt med bup og barnevern. (barnevern for å få gode råd og hjelp. De har fått verdens beste hjelp derifra.)
Jeg vet ikke alt de har gjort men det har iallefall fungert greit. Han er nå 17 år og skikker seg veldig bra. Jeg kan spør henne litt inngående om hva de har gjort.

Men jeg tror regel 1 er iallefall å være konsekvent og samstemt med mannen din. At dere driver hver deres form for oppdragelse kan gjøre gutten mer forvirret og utilpass.

Regelmessig narkotesting vil jo ikke føre til noe annet enn kontroll. Jeg tenker det er mer naturlig at han får litt sosial veiledning. Det er litt skummelt med mennesker som plutselig vil finne seg venner og har lite nettverk. Dessverre kan ulike grupper klare å tiltrekke seg folk som aller helst ikke skulle ha latt seg dratt med.

Har sønnen deres noen hobby? Har dere mulighet til å styre han inn mot andre grupperinger?

Heisann, og velkommen.

Jeg tenker at aktuelle instanser i scenariet du beskriver er familievernkontor (for kommunikasjonen dere voksne i mellom - felles linje er temmelig viktig og for å ivareta forholdet deres), BUP og evt barnevern. Samt involvere skolen i tett oppfølging.

Om dere skulle slumpe til å bo i Oslo har også Robust/Kirkens Bymisjon et bra tilbud som kanskje kunne passe, kortere ventetid og mer lavterskel enn mye annet. En del steder har politiet veldig gode forebyggende enheter, men det tilhører nok sjeldenhetene. Utekontakten kan være en støtte, om det finnes der dere bor.

Jeg synes ikke narkotesting nødvendigvis er en dårlig ide. Det er noe med at tillit er noe man må gjøre seg fortjent til, og det er et resonnement han bør være stor nok til å følge. Samtidig kan en del fjortiser føle seg såpass krenket av dette "tisse med publikum"-opplegget at det gjør dem veldig låste. Vanskelig å si uten å kjenne gutten, egentlig.

Ellers tror jeg du tar litt lett på ting om du tenker at tyverier og hasjbruk er noe de fleste er borti i løpet av ungdomsårene. Det er det ikke, og helt definitivt ikke som fjortenåring. Det bør dere være klinkende klare overfor ungen på.

Tusen takk for gode svar, jeg kommer til å se nærmere på dette med familievernkontor og/eller barnevern, jeg føler at vi må ha mye mer veiledning og hjelp.

Angående dette med at ungdommer kommer borti disse tingene mente jeg selvfølgelig ikke å si at alle prøver det, men at dette er problemstillinger de alle fleste er nødt til å ta stilling til før eller senere, enten det gjelder man selv eller venner og bekjente.

Man blir bare så forferdelig frustrert og redd når man innser så godt at noe må gjøres, men man aner ikke hvor det er best å begynne. Vi har som sagt snakket med de ifra politiet men jeg følte ikke at det ble noe ut av det annet enn den anbefalingen om regelmessig testing.

Vi har ikke bodd i Norge siden gutten var småbarn, så derfor føler jeg meg så usikker på de forskjellige plassene man muligens kan søke hjelp til.

Velkommen til Foreldreportalen, det er leit å høre at dere har disse utfordringene. Jeg kan godt forstå at det lett kan gå ut over kommunikasjonen mellom deg og mannen din, når dere nå er i en presset situasjon og sikkert begge føler dere usikre og utilstrekkelige. Da er det ikke rart om forskjellene mellom dere (og mellom oppdragelsesstrategiene deres), som kan være uproblematiske når ting er greit, tilspisser seg og fører til en ekstra belastning for dere. Samtidig som dere jo mer enn noen gang trenger å samarbeide, så dere kan hjelpe gutten! Har dere snakket om dette, du og mannen din? Satt dere ned i fred og ro og pratet om det, altså? Par- eller familieterapi er jo noe mange kan ha nytte av, men mens dere leter etter et riktig sted å søke om dette, er det jo aldri bortkastet å sette av litt tid på eget initiativ og snakke om forholdet mellom dere, om hvordan dere begge opplever situasjonen og om hvordan dere kan samarbeide og støtte hverandre i stedet for å bli motparter.

Dersom det er utekontakt (heter noen ganger andre ting, som uteteam, feltteam o.l.) i kommunen din, kan de være en god ressurs for sønnen din.

Selv om du er skeptisk til regelmessig narkotesting, er det ofte flere fordeler enn ulemper med testingen. Det gir dere (en viss) ro, ungdommen en sjanse til å vise at han holder seg rusfri, det kan være med på å markere alvoret, og min erfaring er at mange ungdommer synes det er veldig godt å kunne skylde på testingen når de sier nei til kompisene.

Jeg vil også anbefale familievernkontoret for å bedre kommunikasjonen mellom dere voksne. Har de sosiallærer på skolen? Tenker på om det kan være en idé å ta kontakt med en evnt sosiallærer eller helsesøster. Det kan være greit å finne en voksenperson som kan ha faste samtaler med sønnen deres.
Jeg er enig i at dette er alvorlig, og synes det er flott at du ber om hjelp for å få stoppet den negative utviklingen. Har han noen interesser som han kan ha glede av sammen med andre? Organisert idrett eller hobby?

Velkommen hit! Det første jeg tenkte var at du ikke må bagatellisere det. da jeg var fjorten år så var det ingen i min omgangskrets som stjal eller røyka hasj. De "villeste" røyka sigaretter i smug og begynte såvidt å eksperimentere med alkohol. Jeg ville tatt kontakt med skole og familievernkontor først og fremst kanskje. Familievernkontoret kan også tilby samtaler til dere som par/foreldre alene. Om det er lang ventetid der så hadde jeg kanskje tatt kontakt med barnevernet for å se om de kan ha råd eller ev gjøre noe sånn at dere får raskere hjelp. Er ikke noe som kan vente i flere måneder. Masse lykke til!!! Synes forresten det er en god ide å se om dere kan pense han inn i et annet miljø. Er det noe han er interessert i sånn at han kan bli medlem i et lag/forening/klubb?