Tenåringssjokket - overvåkning

Ja, det er jeg helt enig i. Tilbakemeldinger fra skolen er jo ment også for foreldre. Det er ikke overvåkning, det er parenting.

Tjorven skrev:

Hæ? Må man gjøre avtale med barna sine for å følge med på it's learning?

Det ser jeg på som en del av oppgaven ved å være forelder. Å følge opp skolegangen deres. Ja, jeg ser hvilke tilbakemeldinger hun får på innleveringer og prøver, jeg ser om hun får fravær eller anmerkninger. Det er ikke overvåkning.

Ein må vel ha tilgang på brukernavnet og passordet til eleven for å få tilgang til dette? I alle fall hos oss. Den tilgangen eg får ved å logge meg på med eigen bruker er svært begrensa.
Eg reknar brukernavnet og passordet til min tenåring som personlig og har ikkje dette. Dersom eg vil ha innsyn må ho logge på for meg. Det har vel skjedd kanskje 3-4 gangar dei siste to åra, og då var det fordi ho ville ha hjelp med leksene.

Hos oss logger vi på med id-porten via link i den digitale meldeboka (som jo er for foreldre), for å se alle vurderinger og tilbakemeldinger.

Tjorven skrev:

Hæ? Må man gjøre avtale med barna sine for å følge med på it's learning?

Det ser jeg på som en del av oppgaven ved å være forelder. Å følge opp skolegangen deres. Ja, jeg ser hvilke tilbakemeldinger hun får på innleveringer og prøver, jeg ser om hun får fravær eller anmerkninger. Det er ikke overvåkning.

Når de på videregående så gir jeg beskjed. Det sendes en del meldinger der som er mellom medstudenter/elev.

Simone skrev:

Ein må vel ha tilgang på brukernavnet og passordet til eleven for å få tilgang til dette? I alle fall hos oss. Den tilgangen eg får ved å logge meg på med eigen bruker er svært begrensa.
Eg reknar brukernavnet og passordet til min tenåring som personlig og har ikkje dette. Dersom eg vil ha innsyn må ho logge på for meg. Det har vel skjedd kanskje 3-4 gangar dei siste to åra, og då var det fordi ho ville ha hjelp med leksene.

Jeg har en foreldrepålogging hvor jeg får tilgang til alle tilbakemeldinger på hennes prøver/nnleveringer, oversikt over fravær og eventuelle anmerkninger. Jeg har STOR nytte av det som blir lagt ut der, men jeg logger meg altså på som meg selv.

Tussa skrev:

Eg syns ikkje det er tullete. Fleire legg jo inn slike tiltak fordi en ser det trengs, enten fordi det er festing, delte bilder, «feil» venner eller kvar det måtte være. En gjer jo ikkje slikt for moro skyld.

Det er jo ikke det du gjør som er tullete, men hvordan du antyder at alle andre ville gjort det samme om deres ungdom lå full i grøfta støtt.
Klart det er tullete å argumentere med at de som ikke er enig med deg ikke vet hvordan det er. Like tullete som at jeg skulle sagt at når du velger å behandle 16-åringen som en femåring så får du høste som du sår. Det er jo lite konstruktivt å angripe diskusjonen på den måten.

Jeg vurderte en periode sånn mobilklokke til jentene, men slo det fort fra meg etter å ha satt meg litt inn i det. Jeg fant og ut at jeg vil heller prøve å lære de å ta beskjeder, og gi beskjeder.
Jeg vet at noen av vennene deres har mobilklokker, og noen har mobiltelefon, men jeg har ikke inntrykk av at det er veldig utbredt her i nabolaget. Det virker mer som om foreldrene til barna ringer eller melder hverandre når de lurer på hvor barna er.

Nå er det jo snakk om seksåringer her da. Men jeg synes ikke overvåkning er greit uansett hvor gamle barna er. Med mindre det av en eller annen grunn skulle være ønskelig fra barnets side da.
De årene jeg bodde i England etter at eksen ble arrestert hendte det at jeg brukte en app som gir andre mulighet til å følge bevegelsene dine på et kart. Men dette var jo noe helt annet enn det som det er snakk om her.
Og disse menneskene i artiklene som har blitt nevnt burde kanskje heller jobbe litt med seg selv og det voldsomme kontrollbehovet de virker å ha.

Okey. I dag har jeg en typisk situasjon der beskjeden må sitte, ellers går alt skeis: et barn skal finne et annet barn på en av basene på skolen. De skal sammen finne buss som går i rett retning, de skal kjøpe bussbillett og gå av på riktig sted. Går dette galt så får vi ikke hentet min far på flyplassen, og han greier jo fanden dundre meg ikke å skru på mobilen sin en gang, så vi MÅ være der tidsnok.

Men jeg hadde ikke følt det lettet situasjonen nevneverdig om jeg kunne fulgt dem på et kart. De MÅ lære seg å holde avtaler og ta ansvar.

frukt skrev:

Jeg vet at noen av vennene deres har mobilklokker, og noen har mobiltelefon, men jeg har ikke inntrykk av at det er veldig utbredt her i nabolaget. Det virker mer som om foreldrene til barna ringer eller melder hverandre når de lurer på hvor barna er.

I 8-åringens vennegjeng har de fleste mobiler, men likevel er det vi foreldre som avtaler når ungene skal sendes hjem og liknende.

Input skrev:

I 8-åringens vennegjeng har de fleste mobiler, men likevel er det vi foreldre som avtaler når ungene skal sendes hjem og liknende.

Ja, det er jo greit for foreldrene å vite hva som skjer tenker jeg.
Nå har vi faktisk en mobiltelefon liggende hjemme som jentene kan bruke om jeg en sjelden gang tar en kjapp tur i butikken. Men det er ikke så ofte den blir brukt.
Jentene "må" jo få egne mobiler etterhvert, men jeg aner ikke når det eventuelt skal bli.

Jeg syns dette er en interessant og vanskelig problemstilling. Bruk av overvåkningsapper handler jo dels om kontrollbehov, men kan også handle om en måte å håndtere uro og engstelse.

Vi har felles Find my iPhone. Ett barn er ikke på, det andre er på (med tilbud om å skru av om hen ønsker det). Jeg har dessuten (foreløpig) tilgang på posisjon på Snap. Jeg snakker mye med eldstemann om at han skal være med å styre nivået på å bli sluppet, og at hvis han ønsker at vi ikke skal kunne se hvor han er, så er det selvfølgelig helt greit. Tider skal holdes, uten at jeg følger med på dem. Jeg sjekker heller ikke om mobilen er på skolen eller er der de sier at de skal være.

Når det gjelder mannen er det viktigste for meg at han har på sporing når han er ute og sykler langt, eller løper/går på ski langt inn i skogen eller fjellet. Ikke fordi jeg tror at det forebygger noe, men fordi det kan oppstå situasjoner hvor det er greit å vite hvor den andre er.

Jeg har for øvrig stor forståelse for at de som har vært overvåket/kontrollert har stort behov for å ikke bli sporet. Og det er unektelig en balansegang ift hva som er greit, og hva som ikke er greit. Det aller viktigste, tenker jeg, er at det er både dialog om og full aksept for at noen ikke ønsker å bli sporet. Dessuten må man være bevisst på at det ligger en falsk trygghet i at man (tror man) vet hvor de andre i familien er. Apper kan slutte å virke, eller vise feil posisjon. Plutselig er man utenfor dekning eller uten strøm. Og en app kan aldri erstatte god og åpen dialog.

Mine har selv reflektert over lokasjonsdeling på snap (etter at vi alle ble gjort oppmerksomme på det av jentungen, som er den som følger med her i huset. ) og de har tatt ulike valg. Dermed kan vi, hvis det passer sånn, sjekke hvor eldstemann er på snap, og planlegge deretter, men ikke med datteren vår, som har skrudd oss av. Med eldstemann har vi gjort det for eksempel når han sitter, antagelig sovende, på en buss hjem fra Sverige, og vi vil time sånn noenlunde når det blir tid for å kjøre for å hente ham. Ikke ofte, med andre ord.

Jeg tror ungene våre tenker mye mer på dette med overvåking enn det vi gjør, og er nok rett og slett mer innstilt på å leve livet uten "hemmeligheter". De vil måtte regne med at alle kan få vite alt de gjør, alltid, tror jeg.

Mine unger skal forøvrig også lære seg å rekke skolen og gjøre leksene på egenhånd altså, men grunnet spesielle omstendigheter rundt eldstemann legger jeg for tiden litt mer tilrette for ham enn jeg normalt ville gjort for en tiåring og derfor er det greit å minne ham på å gjøre leksene rett og slett fordi et gir ham en så mye bedre dag enn at han sitter og surmuler i 2 timer og virkelig graver seg ned i tunge tanker. Det er ikke bra hverken for ham eller meg. Inntil for et par mnd siden var det finfint nok at han gikk hjem fra skolen og varslet dersom han var gått et annet sted, på den tiden sendte han også på eget initiativ melding om at han var hjemme om han ikke gikk et annet sted. Nå skjer det igrunnen ikke at han går et annet sted, men det skjer at han graver seg ned i sofaen og ikke har det godt. Så nettopp derfor ønsker jeg å få snakket litt med ham og "snudd" ham før de to timene er gått.

Men tankene rundt overvåkning og sporing er absolutt noe jeg tenker og grubler og vil snakke mye emd ungene om i årene som kommer. Ingen har snap og sånn enda hos oss, andreklassingen har ikke telefon enda heller, som en av få i vennekretsen. (men den kommer trolig til bursdagen)

Gaia skrev:

Jeg syns dette er en interessant og vanskelig problemstilling. Bruk av overvåkningsapper handler jo dels om kontrollbehov, men kan også handle om en måte å håndtere uro og engstelse.

Det er jeg helt enig i - eller kanskje heller: jeg tror absolutt at kontrollbehov ofte kommer av underliggende uro og engstelse. Og uro og engstelse synes jeg man bør jobbe med hos seg selv i stedet for å la det få utløp i kontrollbehov overfor sine nærmeste. Enten det nå er snakk om (store) barn eller partner.

Men det kan jo også være en helt ok måte å løse hverdagens praktiske utfordringer på. Alt etter som.

Det er jo ikke så stor forskjell på om jeg sjekker med moren til kompisen om han er der eller om jeg titter på snapmap. Det er bare to forskjellige måter å sjekke på.

Jeg har jo også tilgang til mannens mobil, uten at det betyr at jeg misbruker det. Men muligheten ligger jo der.

Skilpadda skrev:

Det er jeg helt enig i - eller kanskje heller: jeg tror absolutt at kontrollbehov ofte kommer av underliggende uro og engstelse. Og uro og engstelse synes jeg man bør jobbe med hos seg selv i stedet for å la det få utløp i kontrollbehov overfor sine nærmeste. Enten det nå er snakk om (store) barn eller partner.

Både og, tenker jeg. Det er ikke alt kontrollbehov som springer ut av uro og engstelse, altså. Noen har bare et voldsomt behov for å ha kontroll på sine nærmeste fordi de oppfatter dem som eiendeler. Men det er selvfølgelig ekstremtilfellene.

Jeg tenker vel at det på dette området, som på veldig mange områder, er viktig at man snakker om det på en åpen og respektfull måte. Men at folk til syvende og sist ikke egentlig har noe med hvordan hver enkelt familie velger å avklare hvor de andre i familien er, og hvor mange beskjed man gir hverandre i løpet av en dag. Forutsatt at det er noe som oppleves som helt greit av de som er en del av dette.

Mannen og jeg snakker ofte sammen flere ganger i løpet av en dag når vi er borte fra hverandre. Vi pleier ofte å avtale å være hverandres vekkeklokke i ukedagene, hvis den ene er på jobbreise (fordi begge to opplever det som hyggelig). Og "toucher inn" flere ganger i løpet av dagen. Ofte bare små, korte samtaler med hverdagsglimt, eller en melding på farten. Og det går begge veier. Ingen av oss MÅ ringe den andre. Av og til er det så hektisk at det rett og slett ikke er tid. Men er det rom og tid for det, så er det hyggelig. Og det er veldig hyggelig med små meldinger og bilder. (Vi bruker ikke Snap, som jeg vet at en del andre par gjør - og det har jo strengt tatt litt den samme fuksjonen.)

Jeg har opplevd å få til dels ganske negative tilbakemeldinger fra andre på dette. Og har tenkt at jeg syns det er litt underlig at andre skal ha meninger om hva vi liker og trives med. Det er som om jeg skulle reagert negativt på det motsatte, dvs at folk velger å ikke snakke sammen eller sende meldinger når de er borte fra hverandre. (Noe jeg tenker må være helt greit - whatever pleases them, lissom.) Hadde det vært mannen min eller jeg som syns det ble for mye, hadde det vært noe helt annet. Da måtte vi gjort noe med det. Men så lenge det oppleves som helt greit for begge to - har andre da noe med det?

Og jeg tenker hele nøkkelen til denne diskusjonen handler om kommunikasjon og om å kjenne etter og være flink til å kommunisere egne behov og grenser. Jeg snakker som sagt mye med barna om dette - man skal bli kjent med egne grenser og oppleve at de respekteres. Og de skal oppleve at jeg ikke snoker i livene deres. Samtidig som de må føle at foreldrene er til stede, ser dem og følger dem opp på en adekvat måte. Og hva som er adekvat finner man egentlig bare ut gjennom åpenhet og dialog.

Tjorven skrev:

Hæ? Må man gjøre avtale med barna sine for å følge med på it's learning?

Det ser jeg på som en del av oppgaven ved å være forelder. Å følge opp skolegangen deres. Ja, jeg ser hvilke tilbakemeldinger hun får på innleveringer og prøver, jeg ser om hun får fravær eller anmerkninger. Det er ikke overvåkning.

Jeg har også fått tilgang av ungen til å gå inn på it`s Learining brukeren hans, og gjør det nå og da. Jeg er ikke der ofte, men han forventer tydeligvis at jeg er der ofte nok til å vite når han har prøver.

Her er det åpenbart forskjellig praksis, og sikkert også utfra skoletrinn. For barneskolen har jeg egen bruker, og der ser jeg det jeg skal se.

Ungdomsskolen her har ikke ITS, og jobber med å stable på bena en løsning med Google school eller hva det heter som gjør at vi får egen bruker. Men der har jeg ikke tilgang til noe.

På vgs har foreldre rett til en del innsyn til eleven er 18 år, så hos oss har foresatte egen tilgang til skolearena der vurderinger og fravær, anmerkninger og varselbrev ligger.

Vi har ikke foreldrepålogging til itslearning, av flere årsaker, mest at alt ligger i skolearena. Det er VIKTIG at foreldrepålogginga brukes, ikke elevens, og det langt tidligere enn vgs. Dette fordi at elevens personvern ivaretas og at foreldre ikke har noen *rett* til å lese alle tekster og innleveringer og dialog eleven har med andre på skolen.

Når jeg tenker etter overvåker mannen meg litt. Han sjekker nemlig sist jeg var aktiv på FB de dagene jeg har fri og han har tenkt å ringe meg. Han vil ikke ringe dersom jeg sover. I tillegg har han mulighet til å se hvor elbilen min er, via appen.