Apropos adventskalendere

6 åringen her får en Hello Kitty sjokoladekalender. Jeg tror nok en pakkekalender hadde kostet min. 1000 lappen om jeg skulle begynt med noe sånt selv om intensjonen hadde vært å holde det rimelig og bare ting "hun trenger".
Med en pakkekalender så ser jeg også for meg DE store forventningene til hvilke gave som kommer i dag og også skuffelse om det ikke er noe hun "ønsker seg".

oslo78 skrev:

Jeg hadde også pakkekalender da jeg var liten. Og omtrent ingen opplevelser med mine foreldre. Har nok pendlet over til den andre ytterkanten...

MÅ man velge? Pakkekalender ELLER opplevelser? Blir ikke det litt sånn: Åja, dere har pakkekalender, da har dere vel ikke tid til kos og opplevelser.

Vi skal på teater, holder det, tro?

Teflona skrev:

MÅ man velge? Pakkekalender ELLER opplevelser? Blir ikke det litt sånn: Åja, dere har pakkekalender, da har dere vel ikke tid til kos og opplevelser.

Vi skal på teater, holder det, tro?

Man må vel ikke velge? Man kan ha begge deler, ingen av delene, litt av hvert, osv.

Igjen, det var ikke selve kalenderen jeg var ute etter å diskutere. Det var bare et eksempel på noe som til tider kan se ut til å bidra til ytterligere "mer-mer" i samfunnet.

Det kan slå andre veien også. Det er faktisk ingen jeg kjenner som er "mer-mer" i større grad, enn de to venninnene jeg har som fikk minst som barn.

Når jeg skriver "blir folk av dem", så er det utelukkende fordi jeg synes du går langt i å antyde at det ikke blir folk av barn som får mer [klistremerker og fargeblyanter] enn dine.

Jeg fikk heller ikke bli med på så mye julete i førjulstida. Det var å sitte stille og stirre på lyset på søndagen, og å legge seg stille om kvelden så mor fikk fred til å bake og pynte. Når jeg flyttet for meg selv hadde jeg absolutt INGEN kunnskap om hvordan man pynter til jul eller baker. Ingen juletradisjoner i det hele tatt faktisk, bortsett fra å dukke opp hos besteforeldre klokka fem på julaften. Det manglet aldri på gaver eller ting altså, absolutt ikke - men jeg ble aldri inkludert i noe.

... det er rett og slett litt sørgelig, syns jeg. For meg har det vært vanskelig å inkludere ungene i noe jeg mangler kompetanse på selv det har vært vanskelig å innse at jeg ikke KAN dette med jul. Det hjelper ikke at jeg er treg i oppfattelsen og ikke begynte å forstå dette før for tre år siden jeg burde jo tatt hintet når jeg brukte hver eneste lille julaften til å renne rundt etter presanger og julepynt, men neeeeiiii.

Derfor er det viktig for meg å inkludere ungene. Jeg vil ikke at de en dag skal være voksne og ikke ha en eneste høytidstradisjon bortsett fra å være til stede og være stille/takknemlig. Jeg VIL at de skal være med og bygge "julestemning". I fjor og forfjor hadde vi fine førjulstider og julefeiringer, så vi begynner å finne ut hva som virker.

(jeg må jo anerkjenne at jeg er makelig anlagt. Pakkekalender bidrar til stress. Baking, pynting, innkjøp og pakking - det skal gjøres uansett. Derfor syns jeg at jeg er sabla lur som lar ungene hjelpe meg. Javel, det tar kanskje tjue minutter ekstra når alle skal grise på kjøkkenet samtidig. Det driter jeg i for meg er det tjue koselige minutter, for ungene er det tjue fantastiske minutter. Jeg er i den "heldige" situasjonen at jeg kan avse hvor mange minutter som helst.)

oslo78 skrev:

Det er jo det jeg mener. Adventskalender var bare en innfallsport. Og jeg ble inspirert av en tråd her hvor blant annet skøyter var en gave i adventskalenderen. Det er ikke en liten ting i min verden i hvert fall.

Jeg har vært vill&gal og gitt ungene mine pensko i adventskalenderen. Fordi de trengte pensko til juleavslutningen på skolen og til selve julaften.
Jeg kunne fint gitt de skøyter også. Her er det is hvert skuddår (og ikke det en gang) og om det for en gangs skyld ble is i november/desember og om de skulle få nytte av isen i form av å gå på skøyter, så hadde jeg heller gitt dem skøytene i kalendergave enn å gitt dem sjokolade i kalenderen om morgenen og skøter om ettermiddagen. Jeg kunne selvsagt ha ventet med skøytene og gitt dem i julegave, men sansynligheten for at isen da var erstattet med regn og at skøytene derfor ikke hadde blitt brukt hadde vært veldig stor.

Jeg er en skikkelig julesjuske, men en ting skal jeg søren meg ha, pakkekalender til ungene har jeg fiksa i 23 år (det har riktignok skjedd at jeg har vært skyldig dem noen pakker noen dager, men likevel) .

Noe av det jeg husker best fra min egen barndoms jul er pakkekalenderen.
Det var snasne viskelær, små krushunder, julepynt og ellers ting som fenget en liten Nextlife. Dette har jeg valgt å videreføre til egne barn, og de har jaggu nøyaktig samme glede og forventninger til denne kalenderen.

Ikke nok med pakkekalender, vi har tidvis også hatt kalender med gode gjerninger for andre. Det funket det også, men både jeg og jentene var enige om at vi savnet pakkekalenderen, og etter hvert som familien utvkler seg og blir eldre er en slik aktvitets/gjerningkalender faktisk vanskelig å gjennomføre.

Etter 23 og 16 år er begge jentene mine empatiske vesner som setter pris på den lille pakken hver dag i desember, og de viser like stor glede over de grusomme hjemmestrikka engelen jeg har lagd (jeg kan virkelig ikke strikke) som kinobillettene eller tyggispakken.
For dem handler dette om forventninger og nyskjerrighet, ikke om hvor store eller dyre ting de får.

Slik tenker jeg det er med de aller fleste ungene.

Selv o jeg ikke ønsker slik kalender for mine barn skjønner jeg godt magien. Hadde jo mange venner med slik kalender, og det var stas (og jeg var litt misunnelig).

Det triste er hvis det er slik noen her skisserer - med sammenlikning og at de som ikke har får en slags mindreverdighetsfølelse. Mine barn takler det fint - de får så mye annet. Men for de barna som har foreldre som ikke har anledning til å gi slikt, men gjerne skulle hatt mulighet må det være litt leit.

Hvordan man bøter på det vet jeg dog ikke. Barn er barn, barn snakker og barnekultur står sterkt.

Jeg tror nok ikke adventskalendere er det som gjør at det blir folk av ungene eller ikke.

Men "jeg hadde pakkekalender og det gikk bra med meg"-argumentet blir for meg som å si "jeg satt uten bilbelte og det gikk bra med meg". Rett og slett uinteressant.

Det jeg mener er interessant er om vi i vår iver etter å glede barna gir dem altfor mye. Samlet sett. Det er noe jeg mener er viktig å ha et bevisst forhold til, og det høres ut som samtlige i denne tråden har det. I RL er det absolutt ikke alltid sånn.

Vi har også råd til og mulighet til å gi ungene massevis av gleder. Og det finnes ikke noe hyggeligere enn å gi dem ting de ønsker seg og se gleden deres. Likevel lar vi ofte være å gjøre det fordi summen av alle disse gledene faktisk blir at de blir for vant til å få ting uten å gjøre en innsats for det.

Jeg våger meg på å påstå at bortskjemte tenåringer og studenter en gang har vært bortskjemte barn. Jeg tror også at det ikke er mange som med viten og vilje skjemmer bort barna sine. Så kanskje noen av oss som mener vi praktiserer måtehold faktisk ikke gjør det? Meg selv inkludert altså.

oslo78 skrev:

Jeg tror nok ikke adventskalendere er det som gjør at det blir folk av ungene eller ikke.

Men "jeg hadde pakkekalender og det gikk bra med meg"-argumentet blir for meg som å si "jeg satt uten bilbelte og det gikk bra med meg". Rett og slett uinteressant.

Nei, nettopp. Det blir like dumt som argument, samme hvilken vei det brukes.

Bortskjemte tenåringer og studenter har sikkert ofte vært bortskjemte barn, men jeg har også sett tilfeller av barn som hadde lite og fikk lite, som tar helt av så snart de har anledning til å skaffe seg ting selv. Jeg tror ikke det finnes en regel som sier "får lite - ønsker lite". Og heller ikke motsatt. Ikke alle barn er "mye - vil ha mer". Der tror jeg personlighet spiller en veldig stor rolle. Søsteren min og meg fikk mye det samme hele barndommen, og det var veldig forskjellig hvor fornøyde vi var med det vi fikk.

Filifjonka skrev:

Vi koser oss også med pakkekalendere, etter et lite avbrudd med Legokalender. De er holdt på et rimelig nivå og inneholder en blanding av småting, godteri og aktiviteter vi likevel skal gjøre før jul, som å bake pepperkaker og lage konfekt. Den dagen vi skal lage konfekt er det et lite glass og noen metallfolieformer som kan brukes til å lage en liten julegave. Jeg ser helt klart problemet med at pakkekalendere eskalerer til å bli julegaver hver dag i desember, og derfor kjøper jeg ikke store ting som filmer og bøker og klær til kalenderen.

Minus leogokalenderen er det slik vi har det her også. Ispedd litt sokker og truser og slikt.

Jeg lager pakkekalender og likevel sørger jeg for at barna ikke blir "mer-mer" og "bortskjemte". Yay me!


Det er aller mest småting, men det finnes også en film og en bok inni der. Og hun får da virkelig tåle at hun ikke har den fineste kalenderen i klassen. Pakkekalender er en så stor del av julen for meg selv og nå også for storesøster at det har jeg ikke det minste lyst til å kutte ut.


Jeg syns forøvrig bortskjemt er et utdatert og utvannet uttrykk. Målt mot min barndom er de fleste barn i dag bortskjemte om man skal bruke uttrykket slik det gjøres her i tråden hvor det knyttes mot å få mange gaver og ting. Langt de fleste barn får mye mer enn hva de har behov for siden samfunnsstrukturen og økonomien tillater det. Det er nesten umulig å ikke bli bortskjemt på materialisme. Det man derimot kan jobbe med er at det følger en økonomisk bevissthet og ansvar med all rikdommen. Ungene bør vite at dette ikke kommer gratis. For eksempel ved å spare til enkelte ting selv og ved å jobbe for penger.

Dette tenker jeg også på; jeg synes det er fryktelig leit at barn skal oppleve at de ikke er bra nok osv. bare fordi de ikke har pakkekalender og/eller får fine, dyre ting. Men samtidig så synes jeg det er vel så leit om man ikke skal kunne gi barna en slik kalender. Derimot så kan man kanskje tenke litt over hva man kjøper; at det ikke trenger å være så himla stort og flott alltid. Og man kan fortelle barna sine at det ikke er alle som nødvendigvis er like heldige, og at det mer enn bra nok uansett - sjokoladekalender, pakkekalender eller ingen kalender i det hele tatt.

Hos oss har vi ikke pakkekalender med 24 gaver, men med fire - en for hver søndag i adventstiden. Utover det har vi bare en enkel sjokoladekalender gitt, og nellik i appelsin.

Jeg er selv oppvokst på 10-kroners sjokoladekalender og har da klart meg vel så bra som noen andre tør jeg påstå, uten at det sier noe om hva som er rett og galt - jeg tror ikke det finnes noen fasit!

Jeg tenker ikke å begynne med pakkekalender. Eldste har bursdag i November, så kvota for småting er brukt opp. Men jeg lurer på om jeg må forsvare meg, at barna kommer fra barnehagen og forteller om hva de andre fikk.

Mine får Maileg kalenderjente med SingSang julekort, pepperkake bakedag, Bygdøy Folkemuseum, lage sylte hos farfar og Jul i Blåfjell på teateret. Jeg tror ikke de kommer til å savne noe, egentlig.

Eldste fikk sjokoladekalender i bursdagsgave, den får ligge i skapet til juleaften. "Se hva vi glemte!". Hvis ikke må lillesøster få tilsvarende, hun liker ikke sjokolade og det dobbelt opp med kalendre.

Absalone skrev:

Hos oss har vi ikke pakkekalender med 24 gaver, men med fire - en for hver søndag i adventstiden. Utover det har vi bare en enkel sjokoladekalender gitt, og nellik i appelsin.

Jeg er selv oppvokst på 10-kroners sjokoladekalender og har da klart meg vel så bra som noen andre tør jeg påstå!

Vel, bra og bra, du har nå blitt litt nedlatende overfor materialister, synes jeg.

Selv er jeg oppvokst på 10-kroners sjokoladekalender og paddeflate adventskalendere med bare bilder bak lukene, og det har ikke gått bra. Jeg har havnet helt på skråplanet, og har i år laget pakkekalendere både til barna og moren min. 🙁

Fniser av Elinblu; du ble jo et veldig godt menneske som gleder barna og moren din. Det gikk bra.

Også syns jeg det må være greit å forklare barna at ikke alle har det samme hele tiden. De tåler at de har litt mindre enn naboen altså. Det har etterhvert blitt en kjepphest hos meg at barn må tolerere at folk er forskjellige og at det som er riktig for oss ikke nødvendigvis gjelder alle andre.

Elinblu skrev:

Vel, bra og bra, du har nå blitt litt nedlatende overfor materialister, synes jeg.

Selv er jeg oppvokst på 10-kroners sjokoladekalender og paddeflate adventskalendere med bare bilder bak lukene, og det har ikke gått bra. Jeg har havnet helt på skråplanet, og har i år laget pakkekalendere både til barna og moren min. 🙁

Gladmaterialisme skal man ikke kimse ad!

Mine barn har ikke pakkekalender. Mest fordi jeg ikke gidder. :lat: Men de får noen småpakker i julestrømpa. Mine barn er av typen som blir takknemmelige for absolutt alt. Mini var fra seg av glede fordi hun fikk nye votter her om dagen (burde jeg forresten ha ventet til julaften?), hun måtte ha de på i senga og greier. Så jeg tror ikke en pakkekalender hadde ødelagt spenningen på julaften. Men siden jeg er lat får de Lego Star Wars kalendere i stedet. Hvis de selv ytrer ønske om pakkekalender kan det hende jeg revurderer.

Jeg hadde når jeg var liten, jeg tror vi fikk en liten ting, type hårstrikker, tannbørste, truser osv hver dag, og en litt finere ting på julaften.

Jeg er vokst opp med pakkekalender selv, men har valgt å ikke videreføre det til mitt barn, til tross for at jeg husker det som utelukkende positivt. Vi har i stede aktivitetskalender med små og store aktiviteter som samler familien om juleforberedelser og førjulshygge. For meg handler det ikke om at det er så skadelig eller negativt med pakkekalender (med mindre det går helt over styr med størrelse på gavene), men mer om at jeg heller ønsker å fokusere på tid sammen i stede for ting. Jeg synes hele samfunnet vårt er alt for forbruks-orientert og pakkekalendere blir bare enda en ting jeg synes det er greit å droppe fordi vi ikke trenger flere ting.

Man kan jo sikkert gjøre begge deler, men JEG kan ikke gjøre begge deler, jeg har ikke overskudd og tid til det i desember, så det gjelder å kjenne sine egne begrensninger her har jeg funnet ut.