Er en engel en død person?

Jeg vet at begrepet "englebarn" er diskutert, fordi mange forbinder det med å være et veldig snilt barn, mens begrepet også brukes på nett av de som har mistet et barn.

Men definisjonen av engel, innebærer det egentlig personer som har gått bort? Blir folk som dør når man ser på det i f.eks. kristendommen, til engler? Eller er det mer spesielle skapninger?

På Wikipedia (jepp, der finner man jo alt) fokuserer de på engler som sendebud.

En engel er et overnaturlig, ofte bevinget åndevesen som er beskrevet i flere religioner. I jødisk, kristen, islamsk og parsisk tradisjon er englene Guds tjenere og budbringere og viser seg for menneskene gjennom åpenbaringer. Både det hebraiske ordet mal'akh (hebraisk: מלאך) og det greske ordet angelos (gresk: ἄγγελος) betyr «sendebud». Når det i Bibelen snakkes om sendebud fra åndeverdenen, oversettes dette med «engel». Bibelen skildrer englene som utstyrt med egne personligheter. Mange kirkefedre nevner englene som medhjelpere ved oppstandelsen, der de samler inn menneskelegemenes spredte levninger. [1]
«Engel» kan også brukes om tilsvarende vesener i andre religioner, om skytsånder i folketroen og symbolske fredsengler, Dødens engel, Hevnens engel og liknende. Ordet kan dessuten betegne onde ånder (demoner) som er djevelens (Lucifers) tjenere. Ordet engel kan i overført betydning i tillegg brukes om et uvanlig godt, hjelpsomt, tålmodig og elskelig menneske, gjerne ualminnelige omsorgsfulle kvinner eller snille barn.


Selv pynter jeg med engler, og synes englepynt er pent. Som humanetiker som elsker julen, så knytter jeg vel bildet av engler til det med godhet og det med omsorg, altså den overførte betydningen. Jeg så noen vegret seg for å kle barnet ut som en engel. Mens det for meg ikke hadde vært knyttet til død å kledt på dem noe sånt.

Englene har vel eksistert før menneskene.

Såvidt jeg kan skjønne så er konseptet "engel som død person" en sammensmelting av førkristen (norrøn/felleseuropeisk?) folketro og den hebraisk/kristne forestillingen om engler.

I bibelen er englene med å skape verden, og satan (Lucifer) er sjefsengelen som blir sjalu når Jahve skaper menneskene. Det beskrives også hvilke engler som for eksempel står vakt ved portene til paradiset mens Adam og Eva er der, og da hadde det jo ikke dødd noen mennesker ennnå. Dessuten er englene formodentlig de Jahve snakker med bla. i Genesis, om Han da ikke er en av (perish the thought!) flere guder.

I norrøn tid har man derimot klare spor av generell forfedrekultus (som jo er vanlig over nær sagt hele verden i utallige varianter). Forfedrene dukker opp i mange former som verner sine. (Ikke alltid så snille, riktignok. Men slik er det jo med slekt.) Alvene ser for eksempel her ut til å være opprinnelig døde forfedre som lever videre i en paralell verden. Det er derfor Frøya (i Alfheim) får den halvparten av falne krigere som ikke kommer til Odins Valhall (hun får tilogmed velge først!). Olav den Hellige måtte i den nye religionens navn sågar benekte at han i sin hedenske ungdom hadde ment at han var den nye inkarnasjonen av sin kjente forfar Olav Geirstad-Alv. De irske alvene er også haugfolk, de lever i det dødsriket man kommer til når man går gjennom de store steinaldergravhaugene senere folk mente at var gravene til de gudelignende første innvandrerene til Irland, Tuatha de Danan. Selve Nissen (også kjent som haugbonden, godbonden el., og har mange likheter med den russiske Domovoien) har antakelig sitt utspring i bronsealderskikken med å begrave gårdens grunnlegger (og gårdsslektas stamfar) under ildstedet, under hovedstolpene eller (i senere jernalder) en haug på/nær gårdstun eller innmark, og gi ham matoffer ved høytider slik at han fortsetter å hjelpe til. På Island har man vel bevart i sterkere grad tradisjonen med "flygjer", altså døde som våker over en levende (popularisert av bla. Margit Sandemo).

Tidlig kristendom, derimot, var sterkt i mot troen på spøkelser og ånder, og forsøkte omdefinere dem som demoner som utga seg for å være noens snille avdøde bestfar for å lure menneskene i fortapelsen. De ekte sjelene lå derimot i jorda (eller noe) og sov til Dommens Dag da de skulle gjenoppstå i sitt reparerte legeme til et nytt liv. Også i dag har jeg inntrykk av at offisiell teologi er at spøkelser og skytsånder ikke finnes, men det rimer jo ikke helt med helgentro osv, så situasjonen er nok ganske uklar, og til sammen ser det ut som "folkereligionen" har utviklet seg dithen at menneskene tas opp til himmelen i sjeleform umiddelbart etter døden og blir til engler, noe som jo er en hybrid av opprinnelig kristendom og førkristen folketro.

Disclaimer: Jeg er bare hobbymytolog med en ungdom tilbragt i en evangelisk frikirke, så inntil folk som faktisk har studert teologi (Fnatten? Anyone?) og/eller annen mytologi eller folklore har rettet på meg så ta dette, som jeg bare tok fra hukomelsen uten kildeføring, med en klype salt.