Er du til å stole på?

En poll kommer.

Det kommer an på hva det er. Viktige ting holder jeg helt kjeft om, mens noe bare MÅ jeg fortelle til venninnene mine i all fortrolighet.

Jeg mener ja, men svarte likevel på litt flere ting.

Ja, om noe er veldig hemmelig og ber meg holde tett, så gjør jeg det. 100 %.
Men jevnt over deler jeg mye med mannen og de næreste vennnene mine, så lenge jeg vet at jeg ikke trår oven noen grenser.

Jeg mener selv jeg er helt til å stole på, for det jeg evt. deler med mannen min eller min beste venninne ikke er ting som er så sensitivt at det ikke tåles å drøftes med dem.

Hvem er det som oppriktig mener at de ikke er til å stole på da?
Jeg mener selvsagt at jeg er til å stole på. Selv om jeg noen gang har fortalt en venninne ting som ikke skulle fortelles, selv om jeg kan disse familien min, selv om jeg plutselig flytter 60 mil og tilbake igjen, ene og alene av hensyn til meg selv.

Jeg er til å stole på. Om noen mener noe annet blir jeg overrasket.

Jeg krysset av på de tre øverste alternativene.

Stort sett så er jeg det. "Små" hemmeligheter kan glippe ut til mannen, men ellers holder jeg tett.

Jeg er til å stole på, men mannen får vite det meste.

Jeg kan holde på en hemmelighet, men deler det meste med mannen min hvis ikke det er spesifisert at jeg ikke skal.

Hmja, jeg holder på hemmeligheter, (dvs, egentlig glemmer jeg sånt ganske fort... :gullfisk: ), og snakker ikke med kjæresten om sånt, det er ikke interessant hverken for han eller meg.

Jeg er elendig til å holde på mine egne hemmeligheter, men andres går det stort sett bra med. Dette er jeg åpen og ærlig om, så jeg tror de fleste oppfatter meg som til å stole på.

Jeg klarer aldri å holde kjeft om mine egne hemmeligheter.
Men andres holder jeg for meg selv, eller deler med mannen hvis det er greit for den som eier hemmeligheten.

Det er et vanskelig spørsmål.

I privat sammenheng har jeg lært at det er stor forskjell på hva som er betroelser for folk. Det en person snakker om på kafè er for den andre en betroelse som krever lukket dør og løfte om å ikke viderefortelle. Det gjør at det kan være vanskelig å skjønne om det er noe som er ok å fortelle videre eller ikke. Det føles dumt å spørre "hele tiden" om det er noe som bare er mellom oss to. Noen forventer nærmest at det blir videreformidlet. Dermed kan den ene oppfatte det som at du ikke er til å stole på mens den andre ser deg som sosial og åpen.

Jeg ser en konflikt mellom å selv være en lukket person som holder det jeg blir fortalt for meg selv, kontra en person som er åpen og meddelsom som ikke har oppfattet at hun blir betrodd en hemmelighet eller noe sårt. Den sistnevnte mister kan hende tillitten uten at hun selv skjønner det. Fordi hun selv ville fortalt det uten at det var en betroelse.

Jeg er 100% til å stole på. Hvis noen ber meg holde tett, da holder jeg tett og deler det verken med mann eller gode venninner. Ellers bruker jeg sunn fornuft mht om det er noe som bør sies videre og eventuelt til hvem. Jeg er særdeles lite sladrekjerring og er verken den som får med seg mye eller sprer ting videre. Jeg tipper at noen synes det gjør meg litt kjedelig. Kanskje særlig fordi jeg ikke er blant dem som legger ut om mann og barn heller. Dessuten er jeg ekstremt var på hvem jeg kan stole på, og jeg har gode venninner jeg deler svært lite med, forske jeg opplever at de vet alt og ingenting om alle - og villig deler det med andre. Det aboslutt verste jeg vet er de som sier "du må love å ikke fortelle dette til noen, for jeg har egentlig ikke lov til å si de til noen".

Jeg er potte tett og lite sensasjonslysten.

Det hender dog jeg diskuterer ting med mann og venner, men bare ting som jeg mener/ synes om situasjoner og ting, ikke ting som har blitt fortalt meg i åpenbar fortrolighet. Feks om vi vet noen sliter, feks i ekteskapet, altså det er
en "offentlig" greie, så kan jeg diskutere det, men om jeg vet detaljer om saken som feks at den ene har vært utro, så holder jeg kjeft om det om jeg vet at det ikke er en detalj som er allment kjent.

Jeg kan holde på en hemmelighet som jeg VET er hemmelig. Et par få ganger har jeg bommet på dette.

Forøvrig deler jeg ikke med mannen dersom jeg har fått beskjed om at dette er hemmelig. Vurderer litt graden av hemmelighet og hvem det angår.

tink skrev:

Jeg kan holde på en hemmelighet som jeg VET er hemmelig. Et par få ganger har jeg bommet på dette.

Forøvrig deler jeg ikke med mannen dersom jeg har fått beskjed om at dette er hemmelig. Vurderer litt graden av hemmelighet og hvem det angår.

Det kan være vanskelig, føles dumt å spørre om dette er mellom oss, er lenge siden barneskolen nå!

Jeg vil si det. Jeg kan slarve litt til venninenr og sånt, men får jeg beskjed om å holde kjeft, så gjør jeg det. Jeg tror jeg gir ganske mye av meg selv til de vennene og venninnene jeg har, derfor velger jeg også mine venner litt med omhu. Jeg gidder ikke legge meg i selen for folk som ikke stiller opp og holder løfter selv.

Terskelen min for å dele med andre setter jeg jo selv, om det ikke ble sagt at det var fortrolig. Hvis en veldig åpen venninne forteller om mannens ereksjonsproblemer så ser jeg ingen grunn til å videreformidle det til mannen min, som kanskje er kompis med fyren. Selv om det er tydelig at det er noe hun deler med kreti og pleti så tenker jeg da at det ikke er noe jeg nødevendigvis trenger å bidra med å videreformidle.

Jeg er som sagt skeptisk til sånne som snakker veldig mye om andre, særlig om de sjelden snakker om seg selv. Det er litt mer formildende når de har samme lave terskel for å snakke om seg og sitt - det er kanskje det som skiller det å være åpen fra det å være sladrekjerring? Jeg er nok ingen av delene, men jobbe med å være mer åpen.

Jeg er mer forsiktig med å snakke om følsomme ting til folk som snakker i hytt og pine om hva som helst. Mulig jeg heller burde være mindre selvhøytidelig. :undre:

Madam Mim skrev:

Det kommer an på hva det er. Viktige ting holder jeg helt kjeft om, mens noe bare MÅ jeg fortelle til venninnene mine i all fortrolighet.

samme her..

Blondie skrev:

Jeg kan holde på en hemmelighet, men deler det meste med mannen min hvis ikke det er spesifisert at jeg ikke skal.

Ja, der er jeg også. Eller om det er noe jeg mener han ikke trenger vite, type "venninne som deler noe om sin mann som er hans kompis"-problematikk og sånn. Men jeg deler det meste med mannen, altså med mindre det er "ikke fortell til noen, INGEN"!