KURDISTAN
Historie

Kurdistan

Området som i århundrer har blitt kalt Kurdistan ligger i dag innenfor grensene til hovedsakelig fire nasjonalstater; Tyrkia, Iran, Irak og Syria. Men kurderne er et eget folk, forskjellig fra andre store folkegrupper i området som arabere, persere og tyrkere. Kurdere ser på seg selv som Kurdistans urbefolkning og regner seg som etterkommere etter mederne - et folk bosatt i Mesopotamia for mer enn 4000 år siden. Kurderne har alltid knyttet sin historie og identitet til dette området, spesielt viktig er tilhørigheten til fjellene.
Kurdistan har aldri eksistert som en samlet nasjonalstat, men i middelalderen og under de ottomanske og persiske imperiene fantes det flere mer eller mindre selvstyrte kurdiske fyrstedømmer. I 1946 opprettet kurderne en kortvarig selvtsendig republikk i iransk Kurdistan. Flere forsøk på å opprette kurdisk selvstyre i Tyrkia, Iran og Irak etter1. verdenskrig har blitt slått blodig ned, ofte med vestlig hjelp.
I hver av de statene kurderne bor er de i mindretall, selv om de utgjør flertallet av befolkningen i sine områder. Det finnes i dag omlag 30 millioner kurdere.
Som en såpass stor minoritet har kurderne ikke lov til å leve i følge sine tradisjoner, de kan for eksempel i liten grad snakke sitt eget språk, kurdisk.
Kurderne blir tvunget til å følge levemåter og tradisjoner til majoriteten av befolkningen i områdene de bor. De er derfor kulturelt sett blitt utsatt for forskjellig påvirkning - tyrkisk, arabisk og persisk - noe som har medvirket ytterligere å splitte folket.
Rivaliseringer
Det har i århundrer vært rivaliseringer mellom kurdiske stammer og klaner, og i den senere tid har det vært harde kamper mellom ulike politiske partier. Mange spør seg hvorfor kurderne slåss seg imellom heller enn å forene seg i kampen om frihet og selvstendighet.
Kurdistan, på lik linje med resten av MidtØsten, har tradisjonelt sett vært et stammeorganisert samfunn. Medlemskap i en klan og en stamme har vært av avgjørende betydning for sosialt og politisk liv. Folks handlinger, valg og prioriteringer har først og fremst tjent fellesskapet - stammen. Antall medlemmer i en stamme og størrelsen på området den kontrollerer har vært avgjørende for den enkelte stammes makt. For å oppnå størst mulig makt og innflytelse har det vært kamper og rivaliseringer mellom ulike stammer. Lojaliteten til stammen har vært større enn lojaliteten til en kurdisk nasjon, og rivaliseringer mellom klaner og stammer har på mange måter forhindret kurderne i å forene seg i kampen for sine nasjonale rettigheter.
De interne splittelser blant kurderne har blitt utnyttet av statene i regionen. Det finnes utallige eksempler på hvordan myndighetene i en stat har alliert seg medkurdere i en annen stat. Iran støttet under krigen mellom Iran og irak på 80-tallet kurderne i Irak for å svekke regimet i Bagdad, og Tyrkia har i sin bekjempelse av Kurdistan Arbeiderparti (PKK) i perioder alliert seg emd KDP ( i Irak). Når kurdere har gått med på dette er det fordi dette har vært en måte å skaffe seg ressurser til frigjøringskampen på.
Brudd på menneskerettighetene
Fravær og brudd på menneskerettigheter er sentralt i undertrykkelsen av kurderne. I Kurdistan har mennesker blitt fengslet fordi de har snakket kurdisk i offentlige samenhenger, eller bare erkjent at de er kurdere. Den kvinnelige politikeren Leyla Zana har blitt et symbol på undertrykkelsen av kurdere. Hun ble i 1994 dømt til 15 års fenselsstraff fordi hun på kurdisk avla sin ed i den tyrkiske nasjonaleforsamlingen, fordi hun hadde et hårbånd i grønt, gult og rødt, fargene i det kurdiske flagget, og fordi hun i nasjonale og internasjonale sammenhenger hadde snakket om den kurdiske konflikten.
Et annet overgrep er tvangsflytting av kurdere fra deres hjem. Mer enn 5000 kurdiske landsbyer er rasert i Tyrkia og Irak. Organisasjonsfrihet og ytringsfrihet er svært begrenset, spesielt i Tyrkia.