Barn og presangønsker

En spin-off fra Amazing Amanda-tråden.
Vi diskuterer frem og tilbake mannen og jeg. Vi kan jo ikke styre hva jentene ønsker seg til jul (lillesøster ønsker seg konsekvent det samme som storesøster), men det siste året synes jeg det har vært en tendens til at de vil ha leker jeg synes er fullstendig håpløse.

I hvor stor grad skal man etterkomme dette da? Selvfølgelig er det vi som til syvende og sist avgjør hva det blir. Men jeg vet at storesøster særlig drømmer inderlig om en slik hund som snakker og hva-har-du😎 (amazing Lexie?), og jeg tror hun blir skuffet om den ikke dukker opp på julaften. Dette skjedde med Amazing Amanda, og da endte det med at hun fortsatte å gnåle i yttligere fire mnd, og vi kjøpte den til bursdagen hennes.

Ønskene ligger i den prisklassen vi tenker å kjøpe, men det gjør vondt å tenke på å handle slike "crappy" ting. Jeg forstår jo at det ikke er jeg som skal leke med det, men likevel. Tenk alle de andre fine tingene man kunne fått for 800 kroner da! Tips til motargumenter tas imot med takk. Jeg er en stor fan av å forsøke å appelere til barnas fornuft:)

Barna mine ønsker seg masse forskjellige ting...mye av det er crap som jeg vet de blir fort lei, og bare kommer til å ligge å flyte på rommene deres. De har så masse ting at jeg nesten blir dårlig!

I år har vi valgt å gi dem til jul Disney -on ice-billetter + en ting de ønsker seg hver. Da har vi valgt ut det mest "ordentlige" de ønsker seg, som vi tror de får mest glede av på sikt. 8-åringen får gitar, og 5-åringen får eget kamera.

Vet ikke helt ennå hva 2,5 -åringen skal få. Muligens ny dukkevogn. Opplever at det er enklere å kjøpe mer ordentlige ting jo større barna er.

Når jentene mine titter i lekekataloger har de lyst på veeeldig mye. 5-åringen har også hatt tendenser til å ønske seg det samme som storesøster, men når hun har fått gaven, så var det ikke stas likevel... I det siste har jeg prøvd å prate med dem litt, og påvirke dem litt for å pense dem inn på gaver jeg tror de får mer glede av enn "crap"-tingene. Og det har heldigvis virket.

Jeg synes det der er vanskelig. Rusket ønsker seg i år sminke. Det KAN jeg bare ikke gi. Jeg merker jeg delvis håper at noen andre vil gi henne det. Så kan jeg sukke oppgitt, mens jeg i skjul gleder meg over at hun blir glad.

Vi har et problem som ligner litt i år. Storebror ønsker seg Nintendo DS, men har nok forstått nå at han ikke kommer til å få (bedre å snakke om det nå, enn at han blir skuffet julaften). Grunnen for vår del er ikke at vi synes det er noe skrot, men at vi allerede har Playstation og Gameboy, og at Storebror har en tendens til å bli fullstendig opphengt i begge disse tingene. Selv om vi har regler for når og hvor lenge han får spille, så skaper det alltid mye frustrasjon, både for oss og ikke minst for han (som gråter forsi han bare mååå komme til det og det nivået osv.). Før var det alltid å leke ute som var fritidsaktivitet nummer en, nå velger han alltid å spille. Hvis han får lov.

Jeg synes at "crap" er kjiipt, men har kjøpt noe av det til mine unger, nettop for å oppfylle jule- og bursdagsønsker. Men prøver ellers å "styre litt" inn på "bedre" leker.
Har derfor ikke så mange gode motargumenter annet enn at det er vi som betaler og derfor bestemmer vi (mamma kjørte den linjen. Et resultat av det var at jeg til 7-årsdagen min ønsket meg "noe av plast som går istykker fort" ).

Sønnen min ønsker seg kun et spesifikt playstationspill. Noe Starwars greier. Det skal han få.

Amanda var jo grusom, men hun fikk henne av bestemor (min mor) så da kunne jeg klage (gjett hvem som hadde kjøpt henne?)

Jeg styrer jo ønskene noe, snakker om at du kan få det det og det, or hva den der koster osv.

Å ha egene penger og få gå i lekebutikk hjalp. Da strakk pengene langt da. for da betød pris noe på hvor mye hun fikk for pengene.

Jeg ser det som min oppgave å sørge for at ungene ikke får alt de ønsker seg og at de alltid har noe som de kan drømme om.

Håpløse ønsker blir ikke etterkommet av oss.

Tenkte at hun kanskje kunne spare til denne hunden selv, det vil jo ta lang tid, men da får hun også mer følelse av hva den egentlig koster. Kanskje når hun har spart en stund at ønsket blekner?
Jeg kjøper hvertfall ikke en slik hund til de begge, for jeg kjenner igjen det at lillesøter ønsker seg det samme, men egentlig ikke har tenkt gjennom hva hun selv helst vil ha.