Snart 8-åring i begravelse?

Jeg ville tatt ham med hvis han selv vil. Som en annen skrev her, barns fantasi kan være mer brutal enn virkeligheten.
Ellers anbefaler jeg en bok som heter "Tårer uten stemme" av Steinar Ekvik.
Han er/var sykehusprest på Radiumhospitalet og skriver veldig fornuftig om hvordan man bør inkludere barna i sorgarbeid. Anbefales på det sterkeste!

Spesielt når barnet er sårbart og opptatt av døden bør barnet inkluderes helst både før og etter døden.

Jeg fikk selv ikke besøke min bestefar på det siste. Han hadde parkinson og endte vel med å nekte næring og sulte seg ihjel. De ville ikke utsette meg for det. Jeg slet med det i mange år etterpå. Begravelsen ble jeg inkludert i.

Jeg har aldri angret for å være med i en begravelse, men jeg har definitivt angret på at jeg ikke gikk i noen. (Eller slitt med at jeg ikke fikk være med).

Når min mor døde for 2 år siden kranglet jeg med min svigermor. Hun mente jeg var uforsvarelig og helt gal som tok med Mazungen til bestemor både før hun døde (dagen før) og kort tid etter hun døde.

Det siste besøket varte 1 minutt, mor strålte når hun så henne, hvisket hei, og Mazungen ga henne en klem og ble skysset ut.
Etter døden var hun førstemann inn etter hun var stelt (ikke planlagt akkurat det). Søsteren min prøvde å si noe om at bestemor sover. Mazungen var kontant i sitt svar. Hun er død, hun er ikke her lenger. Hun tok på henne, strøk på henne, var nysgjerrig og nesten høytidstemt. I ettertid sier hun at det var "fint". Mors begravelse var det selvfølgelig at hun var med i. Hun var også med når min far døde før hun var 3. Da besøkte vi kirken et par dager før. Snakket om hva som skjedde. Men nevnte ikke at han var inni kisten. Det skjønte hun selv, for i det vi gikk forbi den hvisket hun "hade bestefar".

Jeg hadde aldri ekskludert Mazungen fra en begravelse til et menneske hun kjente og var glad i. Selv ikke om det var av den vonde tragiske slaget som jeg selv har vært forskånet for.

Å inkludere barn i de "utragiske" bortgangene rundt oss bør være en selvfølge. Jeg tror det styrker barna og ha et mindre skrekkfyllt og fantasipreget forhold til døden.

Han er absolutt ikke for liten, så med mindre han ikke vil være med så synes jeg det er naturlig at han er det.

Jeg hadde med min sønn på 5 i begravelse til sin oldemor i sommer. Et fint utgangspunkt for å snakke om savnet, døden og alt som omhandler det å miste noen.

Jeg har hatt mine barn både på dødsleie og i begravelse til min mormor (da var de 3 og 6 år gamle), og det har gått strålende. Siden har de også vært i to andre begravelser. Døden er helt normalt, det å dø også- ingen vits å gjøre noe big deal ut av det for min del.

Men det er mulig vi veldig slækk med å snakke om døden også, ungene mine har blant annet vært med på guided tour inn i et krematorium også.

Så leit.

jeg synes ingen barne er for små til å bli tatt med i begravelse jeg da.
Så lenge de blir forklart hva som skal skje osv så tenker jeg at det heller er vår voksnes frykt eller hva jeg skal kalle det, som er grunnen til at mange engster seg for å ta med barn i begravelse.
Barn takler det, og jeg er tilhenger av å forklarer som det er. Litt klisjeaktig, så er det faktisk slik livet er.