Slutter man å være glad i noen?

him skrev:

Jeg har sluttet å være glad i noen. Nå kan man selvfølgelig diskutere om jeg noensinne hadde vært glad i vedkommende, eller bare hvem jeg trodde vedkommende var. Kanskje kan man si at jeg har forandret meg slik at den personen jeg var, som var glad i noen andre, ikke eksisterer lengre.

him! du tenker så bra! (Og når jeg sier bra så mener jeg selvsagt at hun tenker i like baner som meg innimellom. 😉 )

Min teori videre går jo på at ofte så blir man glad i en person som ikke finnes. Man legger til egenskaper, verdier og holdninger til et menneske, og blir glad i det menneske man har i hodet. Og når man virkelig blir kjent med dette mennesket så er det et helt annet. Uten at det har vært noe lureri fra den andre personen. Man har bygget noen som ikke finnnes inni sitt eget hodet, og når det går opp for en at det ikke helt er sånn så raser noe litt sammen. Men vi skjønner jo ikke hvorfor. Vi tror at den andre har forandret seg, eller at den "plutselig" viser nye sider i seg selv.
Også kan man si at man har sluttet å være glad i den personen.
Sannheten er vel at man aldri har vært glad i den personen i det hele tatt.

Kanskje kan man si at jeg har forandret meg slik at den personen jeg var, som var glad i noen andre, ikke eksisterer lengre.

Jeg tror ikke på at stammen i mennesket, det som kjennnetegner selve kjernen i den du er, forandres så voldsomt noen gang i livet, så at jeg kan forandres til noen som ikke er glad i den jeg var glad i, vil jeg ikke gå for.

Men en bra tanke å tenke videre på.

For mitt vedkommende, så har jeg faktisk sluttet å være glad i flere.
Jeg tror (og håper) at det er ganske normalt at følelsen av å være glad i noen (enkelte mennsker man møter på sin vei) rett og slett forsvinner etterhvert som kontakt opphører.

Men Ja; Det har nok noe med hvor glad man egentlig var i vedkommende i utgangspunktet å gjøre.

Maximillia skrev:

Jeg tror fint man kan slutte å være glad i noen.

Det tror jeg også.

glitterchick skrev:

Jeg får inntrykk av at når du sier "glad i", så mener du det samme som "bry seg om"? For meg så er utrykket "glad i" avhengig av varme følelser.

*fundere* Nei, jeg mener ikke "å bry seg om", selv om det egentlig ikke er så veldig langt unna heller. Men jeg tenker på den lille fliken av kjærlighet som jeg mener alltid ligger igjen, selv om det er aldri så uønsket, uansett hva en person foretar seg eller gjør.

Jeg tror ikke jeg vil forsøke å definere "å være glad i" . Det er så forskjellig for alle.

LilleRosin skrev:

Så ja - det er mange jeg ikke lenger er glad i. Kommer selvsagt aldri til å skje med deg da Kirsebær.

Hvis jeg faller ut av "glad-i-registeret" ditt blir jeg veldig molefonken.

Jeg har sluttet å være glad i mange jeg. Og ikke på grunn av gruff, men fordi jeg etterhvert slutter å kjenne de (mister kontakten), og nå bryr jeg meg filla om de, for å være ærlig. Ekskjæreste for eksempel, som jeg en gang var veldig, veldig glad i. Etterhvert ble han mer som en bror og god venn, og jeg fortsatte å være sammen med ham bare fordi jeg ikke ville såre ham. Så en dag flyttet jeg for å studere, og da gjorde jeg det slutt (møtte egentlig en annen, men hey, hva han ikke vet osv). Så var jeg fortsatt glad i ham, brydde meg om ha, var trist fordi han var trist, og så etterhvert gikk han i glemmeboken. Nå bryr jeg meg virkelig ikke om ham på noen som helst måte. Kun en fremmed, en jeg kjente for lenge siden.

Samme har skjedd med venner som jeg har mistet kontakt med, svigerinner og svogere jeg har hatt som har blitt borte underveis etc.

Fruktflua skrev:

For mitt vedkommende, så har jeg faktisk sluttet å være glad i flere.
Jeg tror (og håper) at det er ganske normalt at følelsen av å være glad i noen (enkelte mennsker man møter på sin vei) rett og slett forsvinner etterhvert som kontakt opphører.

Men Ja; Det har nok noe med hvor glad man egentlig var i vedkommende i utgangspunktet å gjøre.

Jeg mener jo at det ikke går an å gradere hvor glad man er i noen. Man er enten glad i dem eller ikke. Man liker dem mer eller mindre, og man bryr seg om dem mer eller mindre. Men man er glad i eller ikke glad i.

Jeg tenker også at følelsen av å være glad i noen forsvinner fra bevisstheten hvis man ikke har noe med personen å gjøre. Men jeg tror ikke den er borte. En person jeg var svært glad i gjorde dumme ting og flyttet for 10 år siden til den andre siden av jorda. Vi prater ikke sammen. Når jeg tenker på personen her jeg sitter nå, kjenner jeg ikke at jeg er "glad i". Jeg kjenner at jeg er litt oppgitt og irritert for det dumme som ble gjort, og jeg kjennner at jeg "bryr meg om". Men jeg vet på en måte at jeg er glad i også. Det kommer til å blomstre opp når vi treffes igjen. Og jeg snakker ikke om forelskelse eller noe slikt altså. På ingen som helst måte. :grøss:
En genuin "glad i "-følelse.

Jeg slutter ikke å være glad i folk, tror jeg. Ikke de jeg har vært ordentlig glad i. :funderer: Selv om jeg ikke kjenner dem lenger, ønsker jeg dem alt godt, og ville blitt lei meg om det skjedde dem noe vondt.
Unntaket er vel når man blir såret litt for mye, og gode følelser blir snudd til vonde.

Jeg liker å se hva dere tenker om saken.

Og hvis noen er i tvil, så er jeg hjemme og er syk i dag. Derfor tid til å engasjere meg i saker som er litt vanskelig å enes om.

Altså; man er skrudd sammen ulikt. Det som gjelder for en gjelder ikke for andre, også når det gjelder følelser.

Jeg tror det går an å slutte å være glad i noen etter tid, men at man fortsatt på en måte bryr seg. Det kan være godt å vite hvordan det går med mennesker som en gang var en stor del av livet mitt, uten at jeg egentlig har noe behov for å noen gang se dem igjen, møte dem igjen, eller noen sinne føle noe for dem igjen.

Sitron skrev:

Altså; man er skrudd sammen ulikt. Det som gjelder for en gjelder ikke for andre, også når det gjelder følelser.

Hæ? Virkelig?



Jeg vil bare prate om temaet, ikke omvende verden. Fordi dette er så tydelig i mitt hodet og verden, så er det litt spennende å se hvordan andre definerer og tenker rundt det også.

Jeg tror ikke oppriktig at mine teorier om hvordan ting henger sammen er slik det virkelig er, eller er slik det fungerer for alle.

Jeg tror at om man avslutter et forhold uten vonde følelser opphører heller ikke de gode følelsene ovenfor denne personen. Jeg er fremdeles glad i alle mine ekser.. med unntak av han som bedro meg med venninnen min.

Vimsen skrev:

Jeg tror at om man avslutter et forhold uten vonde følelser opphører heller ikke de gode følelsene ovenfor denne personen. Jeg er fremdeles glad i alle mine ekser.. med unntak av han som bedro meg med venninnen min.

Men jeg tenker på alle typer forhold til alle typer personer her altså.
Om man oppriktig er glad i noen så påvirkes ikke dette av at man blir såret, sint, forbannet eller om man hater personen det gjelder eller noe. Min teori er at en "glad i" alltid vil ligge der. Man trenger ikke føle på den, og man kan kun føle sinne i perioder, men dypt der inne så er man litt glad i likevel.

Og egentlig så tror jeg det kan skape litt irritasjoner å mene det. Bare ikke les det som om jeg merer at dette er en sannhet for meg eller alle. For det er tanker og funderinger jeg gjør meg bare. Og jeg tror at for min del så stemmer det ganske bra. Jeg slutter ikke å være glad i folk om jeg er oppriktig glad i dem. Men det er altså funderinger og teorier. Jeg har ikke opplevd å bli torturert, eller ydmyket på det verste, eller andre ekstreme saker, så jeg vet ikke om det vill gjort ting annerledes i meg.
For jeg mener jo da at om min ex hadde denget meg oppetter veggen, kutte av meg en finger og solgt gutten vår til fremmedlegionen, så hadde noe i meg fremdeles vært glad i ham. Jeg hadde ikke blitt kvitt det om jeg ønsket det aldri så mye.
Men selvsagt ville de følelsene som dominerte mitt forhold til ham være av en helt annen karakter. Og jeg ville nok helt sikkert ikke skrevet under på dissse ordene etter en slik hendelse.
Men likevel så tror jeg altså at det er slik.

Du er slitsomt dyp i dag, Kirsebær. Hvor høy feber hadde du, sa du?

Kirsebær skrev:

Jeg har en teori om at hvis man først har blitt glad i en person, så slutter man ikke å være det. Uavhengig av hvordan forhold man har til vedkommende og uavhengig av hvor utrolig mye dustete den personen kan gjøre i ettertid.

I min verden så har det aldri skjedd at jeg først har blitt glad i noen også sluttet å være det.

Det trodde jeg også Jeg trodde man aldri kunne slutte å være glad i, eller hvertfall ikke slutte å bry seg om noen.
Men jeg har ombestemt meg.

Jeg kan slutte å være glad i noen ja. Det kan gå fra varme gode uselviske følelser til total likegyldighet. Noen ganger har jeg vært glad i noen som ikke har vært en bra person og da blir det til likegyldighet etter hvert. Selv om det ikke er ofte altså, jeg er fortsatt glad i de fleste ekskjærestene mine.

Den ene eksen min sluttet jeg å være glad i lenge før jeg dumpet ham. Jeg har ikke engang vurdert å være glad i ham etter det.

Ellers tror jeg ikke at jeg noen gang har sluttet å være glad i folk jeg kjenner.

Vimsen skrev:

Du er slitsomt dyp i dag, Kirsebær. Hvor høy feber hadde du, sa du?

Ganske mye.

Men jeg har jo aldri tid til å lufte alle tankene mine omkring slike saker, så når jeg først er så slapp at jeg bare sitter/ligger i sofaen en hel dag likevel, da kan jeg jo gjerne plage omverdenen litt med slike saker.

Dere skal være veldig glad for at jeg ikke er hjemmeværende eller har kontor på jobben uten innsyn, for da hadde jeg sittet og snakket om slikt hele dagen, hver dag.

Å være glad i noen må jo være mer enn å ønske de alt godt? Jeg ønsker alle, absolutt alle, alt godt, men jeg er søren meg ikke glad i alle for det.

Jeg bryr meg også om mange, veldig mange, men jeg er bare glad i familie og nære venner, og også der med digresjoner. Sistnevnte fordi jeg er glad i forskjellige personer på forskjellige måter.

Inagh skrev:

Den ene eksen min sluttet jeg å være glad i lenge før jeg dumpet ham. Jeg har ikke engang vurdert å være glad i ham etter det.

Ellers tror jeg ikke at jeg noen gang har sluttet å være glad i folk jeg kjenner.

Så du har sluttet å være glad i noen én gang.
Bestemte du deg for å ikke være gald i han mere, eller skjedde det av seg selv uten at du var veldig bevisst det?

Når du ikke har sluttet å være glad i noen andre er det fordi ingen har gjort deg vondt, eller er det noen annen grunn du kan sette på det?