The childfree life

Jeg tenker at følelsen av sterk urettferdighet kan utløse mye sinne, selv om denne urettferdighetsfølelsen ikke alltid er rasjonell. Jeg tror at mange ufrivillig barnløse i sin fortvilelse opplever det som urettferdig at Hvermannsen plopper ut mer eller mindre ønskede og mer eller mindre planlagte barn, mens de selv sitter igjen med tomme hender. Og så tenker jeg at de som velger å ikke få barn (eller ufrivillig har kommet dit at de ikke kan få barn, og skjuler det bak et "frivillig" valg), synes det er sterkt urettferdig at de i all offentlighet nærmest må stå til rette for sitt valg.

Jeg skjønner ikke at folk blir sint pga andres valg med mindre det blir dyttet på deg gang på gang. Jeg har et par eksempler på hva jeg mener: 1) De ufrivillig barnløse som møter dem som er uplanlagt gravide for .nte gang og som kjenner frustrasjonen og alle følelsene som blir med på dette. De aller fleste av oss har forståelse for sjalusien, tristheten og kanskje til og med sinnet over å møte folk som får det som de så gjerne lengter etter men ikke får, og kanskje de ikke vil ha det engang! Kanskje hele situasjonen blir forsterket pga at den som får ikke ville hatt, eller skulle hatt flere barn. Da blir jo følelsene enda sterkere og en kan bikke over til sinne.

Så er det eksempel nr to der personen er frivillig barnløs og møter på ei som har barn og som forventer at alt skal stoppe opp fordi hun har barn. Hun må få lov til å slippe frem i køen fordi hun har barn. Arbeidstidene må tilrettelegges fordi hun har barn. En må jo tåle litt bråk og rot og at ting blir ødelagt også hos andre, de er jo barn må måte. Ja også videre i det uendelige.

Jeg tror at grunnen til at det kan bli så mye sinne er ikke fordi folk velger andreledes men fordi de føler at andres valg påvirker dem og deres liv. Får man ikke nok barn er det ikke nok penger og arbeidskraft til å ta seg av oss når vi blir gamle. Får man for mange barn vil motsatt effekt oppstå. Mangeer egoister og vil ha det som de ser på som best for seg selv og når andre ikke gjør det som de ser på som best kan de reagere med frustrasjon og sinne tenker jeg.

Myria skrev:

Jeg tenker at de som er sinte på andres valg i mange tilfeller handler om at de ikke er 100% trygge på egne valg.

Ikke det at jeg er sinte på de som velger å ikke få barn, men jeg kan nesten kjenne meg igjen i det du sier der. Jeg er egentlig en person som ikke ville ha barn. Men jeg klarte ikke å nekte mannen det han ønsket seg mest i verden.

Jeg er veldig enig med esme og flere.

Selv hadde jeg ikke lyst på barn og hadde bestemt meg for å ikke få. Jeg har en venninne som hele tiden påsto at jeg kom til å endre mening og at det ikke var naturlig å ikke ha lyst på barn. Gjett om hun frydet seg da jeg fortalte at jeg var gravid og hun endelig kunne si: "Hva var det jeg sa". Vel hun ble rimelig paff når jeg svarte at jeg faktisk ikke hadde endret mening, men at når jeg først var blitt gravid så fikk jeg ta ansvar for det. Misforstå meg rett; Jeg kunne ikke vært uten barna mine nå, men om jeg ikke hadde fått dem så er jeg 100% sikker på at jeg hadde hatt et like bra liv(og til tider kanskje bedre)uten.

polarjenta skrev:

Misforstå meg rett; Jeg kunne ikke vært uten barna mine nå, men om jeg ikke hadde fått dem så er jeg 100% sikker på at jeg hadde hatt et like bra liv(og til tider kanskje bedre)uten.

Det er min konklusjon også. Jeg ønsket meg barn da, men nå som jeg har dem innser jeg at jeg nok hadde klart meg fint uten, men da tror jeg nok at jeg måtte ha hatt et annet utgangspunkt. For det er for seint å ombestemme seg nå, sant? :littsliten:

isola skrev:

Det er min konklusjon også. Jeg ønsket meg barn da, men nå som jeg har dem innser jeg at jeg nok hadde klart meg fint uten, men da tror jeg nok at jeg måtte ha hatt et annet utgangspunkt. For det er for seint å ombestemme seg nå, sant? :littsliten:

Jo, det er nok forseint, men innimellom så sysler jeg med tanken om bare å la dem flytte til faren, og bare se dem når det passer meg. Men jeg tenker det ikke i fullt alvor, nei, jeg tror helt bestemt at det beste er at de bor her, og da er det liksom ikke noe valg uansett.

Synes det er en liten defekt hos mennesker dette med å ta andres valg som kritikk av egne valg. Det er irriterende og veldig lite fruktbart. Som student så jobbet jeg mye på sykehjemmet hjemme der jeg kommer fra og der kom det mange kommentarer om å bo i storbyen og det å ta utdanning. Spesielt om sånne unyttige fag som de HF/SV-fagene jeg tok (akkurat nå skjønner jeg de innvendingene godt :vilbyttejobbmendeterveldigvanskelig:).

Dette med barn og ev antall barn er ikke small talk- emner synes jeg. Skjønner godt at frivillige barnløse blir drittlei spørsmålene. Som om barn er det eneste som kan gi livet mening.

Harriet Vane skrev:

Helt på kornet, Esme.

Jeg har noen sånne i familien og de er rett og slett så sårbare, selvopptatte og litt paranoide, at de oppfatter en hver preferanse som strider mot deres egne, som en direkte og uttalt kritikk av deres valg.

Vi har også et par slike, og det er ganske slitsomt synes jeg. Det gjelder egentlig det meste. De kan ikke si noe positivt om noe, hvis det avviker fra deres valg. Der det nesten føles vondt å si noe hyggelig.