"Den mentale belastningen" - gjelder dette i Norge?

Input skrev:

Men betyr det at den ikke finnes i land med dårligere sykepengerettigheter? Eller mener du at den ikke finnes i det hele tatt?

Jeg tror absolutt at den finnes, men at vi i steden for å løse det på hjemmebane, ved hjelp av en god samtale eller ti, eller ved å senke skuldrene litt og tenke "bra nok", opprettholdes den fordi vi vet at vi har et sikkerhetsnett som tar imot oss når vi føler at det blir for mye.

Tegneserien treffer ganske godt hos oss og det gjør meg sur. Uten at jeg har klart å gjøre noe med det. Det er også mine aktiviteter som kommer sist i køen. Det prøver jeg å gjøre noe med nå. Men, selv nå når jeg skulle til London var det mitt ansvar å oppdatere kalenderen med kamper, korpsseminar og diverse. Står det ikke i kalenderen finnes det ikke... Jeg så dog at minsten hadde på seg uniformen på konserten og mellomste har fått sang og kjeks på senga i dag.

Man kan også bruke det til egen fordel. I en del år organiserte jeg skiturer nesten hver søndag. Jeg sto sågar opp tidlig for å stelle fjøs, mens mannen sov slik at vi kom avgårde tidlig. Jeg er ikke engang veldig glad i å gå på ski

Nå gjør jeg ikke det lenger. Og nei. Vi går ikke lenger på ski på søndager i særlig grad. Men vi er alltid klare og i tide til ting jeg ønsker å gjøre med familien. Kino. Bading. Sykkelturer (som jeg liker). Mannen min elsker (tanken på) familieskiturer på søndager men evner ikke å organisere dem vinn-vinn

Har dere felles kalender emd resten av familien? Vi har flere kalendere som vi deler. En for fellestiltak som heter Familie, en som heter Herremannen, en som heter Pelen og en som heter Pelenmannen. I tillegg har jeg og Pelenmannen en felles som ikke Herremannen ser og jeg har en privat (som ikke brukes mye, men f.eks. til overraskelser, julegaver etc). I tillegg har jeg en jobb som synkroniseres med kalenderen på jobb. Da har alle oversikt og Herremannen er også mye inne i kalenderen (han har skolering der) så alle har oversikten.

Når har keg en mann som organiserer mye og tar veldig mye av den mentale belastningen, men til dere som ikke gjør det, del kalender i mobilen.

rine skrev:

Selvsagt. I land med gode sykepengerettigheter har man mulighet til å kjenne mer på den mentale belastningen og melde seg syk når man føler at den blir for stor.

Jeg tror rine har litt rett. Dersom arbeidsbelastningen er for stor (mental eller fysisk) så bør vi ha et ansvar for å senke den. Jeg synes tegneserien er teit.

Ja, vi har en felles kalender hvor begge kan legge inn hendelser. Det er veldig praktisk.

Jeg har absolutt den største mentale belastningen. Vi har jobbet mye de siste årene med å prøve å fordele dette men ikke lykkes helt. Vi bruker kalendere, minimerer hvilke krav vi har til oss selv. Få aktiviteter, mindre arbeid, lite krav til ryddighet, kastet mye for at det skal være mindre å rydde på osv. Men like vel slites jeg ut hele tiden.

Vi har to barn med spesielle behov, jeg er spesialpedagog. Det er naturlig at jeg er med på alle møter, oppfølginger, møter og at det er jeg gikk ned til 80% stilling med hjelpestønad og omsorgslønn. Spesielt siden mannen og eldste sønnen som sliter mest ikke går så godt overens i perioder. Nå har vi pleiepenger og jeg har måtte tatt dette også da det er jeg som er best egnet til å møte gutten når han trenger det. Mannen kan gjøre der verre dessverre. Det er en stor belastning for meg å ta dette hver dag, uke etter uke. Men hva gjør man ikke.

Mannen tarmer eller mindre all støvsuging, all klesvask, henter og leverer, jobber lange dager og reiser med jobben og sover som en baby på natten men er ikke halvparten så utslitt som meg som var første gang på jobb på 4mnd denne uken.

Vi deler kalender, og mye er blitt bedre etter det. Mannen tar ansvar for barnas avtaler. Vi deler hendelser som feiring og ymse treff. Jeg er ikke fornøyd med hans løsning av oppgaven, men det kan jeg ikke tenke på. Det kommer seg med deling av ansvar i forbindelse med jul og 17. Mai også. Jeg lærer å gi han hovedansvar, senker krav til resultat og aksepterer at alt tar lengre tid. Det er nesten som vanlig hjemme selv om jeg er borte to eller fem dager.

Vel, jeg lå i sengen på ahus denne uka og svarte på mannens oppringning for 4. gang i løpet av morgenstellet, fordi han ikke klarte å få tre barn levert på respektive skoler og BHG med alt det innebærer.
Og i løpet av to dager hadde jeg to oppringninger fra skole og BHG.
Jeg erindrer at jeg brølte i morfinrusen, men husker ikke helt hva som gjorde at det tippet over for meg.
Og vi HAR kalender på tlf begge to, men det hjelper jo ikke når han velger å ikke se på hva som skjer.

Jeg tenker at menn (eller damer) som gjør seg så hjelpeløse ikke bør få svar på telefonoppringningene sine...

Er i utgangspunktet enig, men vi har ett barn med ADHD som trenger rutinene sine, og ett barn med begynnende skolevegring, og når sistnevnte står og hylgråter i bakgrunnen er det vanskelig å la være å svare.
Selv om svarene mine ble varianter av « og hva tenker du jeg kan bidra med herfra???»

Vi har ikke felles kalender, jeg er skikkelig dårlig på sånn digital kalender. Jeg vil ha det på papir. Mannen er enda mindre glad i det enn meg. Men vi har kontroll likevel.

Jeg har vært fullstendig gjennomført på at jeg ikke har ansvaret for hverdagsoppringninger fra barnehage/skole. Det er far som har ansvar for regnklær, matpakker, etc, og det er ham de må prøve å få tak i. Svarer ikke han, så skal jeg ordne opp, men bare som 2. linje. Dette er forklart med teskje på alle oppstartssamtaler, skrevet inn i alle protokoller, notert på alle skjemaer, etc. Likevel har vi en innkjøringsperiode hver bidige gang vi skifter skole/barnehage, eller hver gang en ny person på opplæringsstedet får beskjed om å "ringe foreldrene til XXX". Jeg tror jeg har opplevd 1 gang at en ny lærer/assistent har ringt far først, og ikke meg. Det hjalp litt i barnehagen den gangen de ringte om skiftetøy, og jeg forklarte at akkurat nå står jeg midt i Europa, minst 2 timers flytur unna, og jeg kommer ikke hjem før på fredag. Har dere prøvd å ringe faren til ungene? Han er hjemme - 200 meter unna barnehagen?

Niobe skrev:

Jeg tenker at menn (eller damer) som gjør seg så hjelpeløse ikke bør få svar på telefonoppringningene sine...

Jeg tenker også i utgangspunktet det, men jeg skjønner jo at man i mange tilfeller velger å svare likevel. Det er jo gjerne barna det går ut over hvis man skal prøve å oppdra partneren sin. Jeg hadde nok hatt større problemer med å godta at partneren (i mine øyne) respekterte meg så lite at ikke engang sykehusinnleggelse kunne gi meg ro.

Et område der jeg er 100 % ansvarlig er hunden. Det var avklart på forhånd, da, men det ble litt komisk da jeg var på reise og mannen ringte meg, satte meg på høyttaler og ba meg gi bikkja beskjed om å komme tilbake med skoen hans sporenstreks.

Floksa skrev:

Jeg tror rine har litt rett. Dersom arbeidsbelastningen er for stor (mental eller fysisk) så bør vi ha et ansvar for å senke den. Jeg synes tegneserien er teit.

Det står ikke i tegneserien at belastningen er for stor, men at den er ujevnt fordelt. Mener du at det automatisk er den med størst belastning som også har et ansvar for å sørge for at den som ikke tar sin del av belastningen skal gjøre det?

Maverick skrev:

Det står ikke i tegneserien at belastningen er for stor, men at den er ujevnt fordelt. Mener du at det automatisk er den med størst belastning som også har et ansvar for å sørge for at den som ikke tar sin del av belastningen skal gjøre det?

Man har vel kun ansvar for seg selv i så måte.
Det er så mange såre tær her at jeg skal la være å utdype.

Blondie skrev:

Jeg tenker også i utgangspunktet det, men jeg skjønner jo at man i mange tilfeller velger å svare likevel. Det er jo gjerne barna det går ut over hvis man skal prøve å oppdra partneren sin. Jeg hadde nok hatt større problemer med å godta at partneren (i mine øyne) respekterte meg så lite at ikke engang sykehusinnleggelse kunne gi meg ro.

Ja, men rent fornuftsmessig: I hvor stor grad går det faktisk ut over barna om man ikke tar telefonen i slike situasjoner? Jeg tenker at om man holder egen dårlig samvittighet utenfor regnskapet, så er det reelle skadepotensialet minimalt. Ingen hadde lidd overlast.

Og i det lange løp, så hadde barna antagelig vært tjent med at begge foreldrene kan håndtere slike situasjoner. Og far hadde vel i større grad hatt fokuset på barnas ve og vel om han ikke ringte partneren fire ganger i situasjonens forløp?

Men med egen samvittighet med i regnskapet, så forstår jeg også at det likevel blir til at man tar telefonen, altså. Noen ganger burde man gjerne skru den av og frata seg selv muligheten til å være tilgjengelig. Man er ikke uunværlig.

Floksa skrev:

Man har vel kun ansvar for seg selv i så måte.
Det er så mange såre tær her at jeg skal la være å utdype.

En del av oss har ansvar for flere enn seg selv.

Hadde vært fint om du hadde klart å forklare hva du mener i stedet for å feige ut og skylde på andres såre tær, da.

Floksa skrev:

Han holder i tillegg orden på biler, oljeskift, ved, vedlikehold av hus etc.

Floksa skrev:

Jeg tror rine har litt rett. Dersom arbeidsbelastningen er for stor (mental eller fysisk) så bør vi ha et ansvar for å senke den. Jeg synes tegneserien er teit.

Ut i fra det jeg siterer med mer, skjønner jeg at du synes at tegneserien er teit. Du har ikke kjent dette på kroppen.
Hvis jeg hadde hatt en mann som faktisk tok ansvar for vedlikehold av hus og biler, og ingen av oss var interessert i å ha det littegranne ryddig, så skulle vi søren meg ha danset lykkelige inn i solnedgangen og ledd høyt av sikkert en haug teite tegneserier.