Positivitets-rasisme?

http://politiken.dk/debat/ECE1703848/positive-tanker-er-en-ny-form-for-mental-racisme/

Interessante tankar:

Som al anden regimestyring beror den positive tænknings magt på dens kolossale evne til at stille retoriske og forførende spørgsmål af typen:

»Men vil du ikke gerne være positiv?«. Spørgsmålet kan imidlertid ikke besvares. For dem, der står over for komplekse problemstillinger, er der sjældent én udvej, tværtimod.

Problemer kan ikke løses ved hjælp af et enkelt perspektiv, men ved hjælp af forskellige perspektiver.

Man kan være nervøs for, at positiv tænkning er en ny form for mental racisme, der fører til selvcensur. De ’farlige’ kritiske tanker leder til indre larm og ydre stilhed.

Her går det godt på ’overfladen’ og skidt på indersiden, for det er aldrig godt at ligge under for censur, hvor man må slå knuder på sig selv.

Selvcensur er i værste fald en censurering af ens identitet, af, hvem man er: sort eller hvid, negativ eller positiv, glad eller ulykkelig – og her kan der tilføjes lige så mange dikotomier, som der er mennesker på Jorden.

Veldig gode tanker, og jeg er veldig enig. Jeg blir personlig skremt av folk som bare skal se framover og som ikke evner å gå litt i dybden og ta tak i grumset før de blir løsningsfokuserte. Jeg hadde en leder i skolen jeg jobbet i, og alt skulle ses framover og man skulle ikke diskutere hvorfor ting ikke virket og mye gikk veldig galt.

Å evne å være kritisk tenkende, og stille de rette spørsmålene, ser jeg på som gode egenskaper.

Dette gir meg assosiasjoner til noe jeg har tenkt litt på i forbindelse oppfølging og endringsarbeid i møte med mennesker i sosionomrollen. I sosionomtradisjonen (og hos psykologer m.fl) har man en retning som kalles LØFT (løsningsfokusert tilnærming). Her er man i kun interessert alt som fungerer, det som ikke fungerer, alle vonde ting som har skjedd osv. skal ikke involveres eller snakkes om. Jeg har tenkt at det er en tilnærming jeg overhode ikke ønsker å møtes med i rendyrket form (a la Insoo Kim Berg, for de som kjenner henne). Jeg har brukt LØFT-metodikken mye, men da i samspill med andre metoder - og gjerne etter å ha blitt litt kjent med personen jeg møter.

Nei, positive tankegang kan ikke løse alle problemer. Bare les signaturen min.

Jeg tenkte veldig på LØFT, når jeg skrev mitt innlegg. Faren med LØFT er at noen blir så frelst på metoden at alle kritiske og gode spørsmål blir liggende og løsningene blir mindre gode enn de kunne vært.

Jeg kjenner jeg blir uvel bare av å tenke på det.

Et litt mer seriøst svar:

Hvis det er slik at man står uten påvirkningskraft (feks at man er på tur og det høljregner) så er det flott å bare tenke positivt. Hva annet skal man gjøre liksom?

Problemet er når man blir så positiv at man fremstiller ting som anderledes enn de virkelig er. Ta turen i øsregn som eksempel igjen, det er fint hvis man greier å fokusere på hvor nær man er bilden, det er ikke fint hvis man prøver å få turen til å fremstå som noe av det flotteste man har vært med på.

Det samme hvis man bruker positivitetstenkningen til å løpe vekk eller gjemme seg fra problemene. Eller man bruker det som ansvarsfraskrivelse. Men da er ikke problemet selv den positive tankegangen, men heller det at man ikke vil ta tak i problemene og/eller ansvarsfraskrivelsen.

På Skavlan var det jo en amerikansk kvinne en stund tilbake, som hadde skrevet bok om dette. Hun var dritt lei alle som sa man måtte tenke positivt når hun fikk kreft, for ellers var det omtrent hennes egen feil hvis hun døde.

http://www.guardian.co.uk/lifeandstyle/2010/jan/02/cancer-positive-thinking-barbara-ehrenreich

<H1 itemprop="name">Smile! You've got cancer

Cancer is not a problem or an illness – it's a gift. Or so Barbara Ehrenreich was told repeatedly after her diagnosis. But the positive thinkers are wrong, she says: sugar-coating illnesses can exact a dreadful cost

</H1>

Det er veldig sant som him seier, det er forskjell på å fokusere positivt på kor langt det er igjen til bilen og på å hevde at det er uproblematisk og behageleg å gå tur i regnver.

Eg tenker ofte at det kan vere godt (og sunt) å klage og bitche litt over ting som er kjipe. Det er lettare å komme fram til gode løysingar også, når ein har tenkt igjennom eventualiteter og potensielle konsekvenser av problem som oppstår. Kritiske spørsmål og det å sette ord på problem og utfordringar er i mange tilfelle eit skritt mot det å tenke meir løysingsorientert.

Pelle skrev:

På Skavlan var det jo en amerikansk kvinne en stund tilbake, som hadde skrevet bok om dette. Hun var dritt lei alle som sa man måtte tenke positivt når hun fikk kreft, for ellers var det omtrent hennes egen feil hvis hun døde.

http://www.guardian.co.uk/lifeandstyle/2010/jan/02/cancer-positive-thinking-barbara-ehrenreich

[B]</H1>

Seier folk slikt?

Folk, ass!

bai skrev:

Seier folk slikt?

Folk, ass!

Ja, det finnes de som tror at bare man er positiv nok så blir man frisk. Dersom man dør av kreft så har man ikke vært positiv nok og kan skylde seg selv. (Har ikke linker på dette nå, men mener å huske at det har vært diskutert her inne tidligere?)

Det minner meg om det jeg mislikte mest før jeg ble lærer, og forsåvidt fortsatt, det at skolen og lærerne aldri skal snakke om problemer. Det finnes ikke problemer - bare utfordringer. Det er noe forbanna bullshit spør du meg. *negativ*

Jeg tror at det å bare skal se positivt på alt kan bli et hinder til å ta tak i, og å løse, problemer - både når det gjelder sykdom og andre ting.

Darth skrev:

Det minner meg om det jeg mislikte mest før jeg ble lærer, og forsåvidt fortsatt, det at skolen og lærerne aldri skal snakke om problemer. Det finnes ikke problemer - bare utfordringer. Det er noe forbanna bullshit spør du meg. *negativ*

Jeg tror at det å bare skal se positivt på alt kan bli et hinder til å ta tak i, og å løse, problemer - både når det gjelder sykdom og andre ting.

Det trur eg og. Eg veit også at det (for min del) er enklare å håndtere ting på ein konstruktiv måte, når eg har fått gruffa frå meg. Eg har vore gjennom ting eg aldri trudde eg skulle kunne tenke positivt om der og då, men etter ein periode med avreagering og negativt fokus, snur gjerne tankegangen litt og ein blir meir konstruktiv. For meg er litt negative reaksjonar viktig, for å komme vidare og håndtere dei tinga som ikkje utelukkande er positive.

Arkana skrev:

Ja, det finnes de som tror at bare man er positiv nok så blir man frisk. Dersom man dør av kreft så har man ikke vært positiv nok og kan skylde seg selv. (Har ikke linker på dette nå, men mener å huske at det har vært diskutert her inne tidligere?)

Tenk for eit press ein legg på den sjuke, ved å seie slikt. Eg blir litt satt ut...

Hmm.. Dette har jeg faktisk ikke tenkt over før.
Det blir mer sånn at man da gjerne går rundt og tenker "Det ordner seg nok", i stedet for å ta tak i de konkrete problemene og heller tenke "Dette skal jeg fikse" ?

Det blir litt som å ikke ta på alvor settingen folk er i, eller følelsene folk har. Neida, det er ikke noe problem, det er bare du som er vanskelig.

"Positivitetsrasisme". For et latterlig begrep!

Jeg tror konstruktiv, positiv tenkning er bra og vil hjelpe i nesten alle situasjoner. Jeg tror man setter kroppen i bedre stand til å motstå sykdom, motta behandling og restituere seg, om man tenker "friske" tanker enn om man er lammet av angst og uro.

Jeg tror folk som gjennomgående tenker at glasset er halvfullt er lykkeligere og får livet bedre til enn de som alltid har halvtomt glass og dessuten venter at det nok blir helt tomt hvert øyeblikk.

En annen nevnte et eksempel her inne en gang tidligere, da dette var oppe. De lette etter en parkeringsplass, og en "The secret"-dame mente at "hvis vi bare SER FOR OSS en parkeringsplass, så dukker den opp!!!", noe som selvsagt er dustete. MEN: Når jeg leter etter parkeringsplass så er sjansene mine til å faktisk klare å spotte den lille luka, eller at det akkurat er plass bak siste bil på en rekke, bedre hvis jeg tror jeg skal finne en plass, enn om jeg kjører rundt og bannes over at ALDRI ER DET EN ENESTE PLASS Å OPPDRIVE!! For da vil jeg overse eller avfeie som umulig den lille går-akkurat-luka. See?

Jeg vet av egen erfaring at en fødsel man møter med krefter, overskudd, positiv tenkning og en fremoverlent holdning til jobben som skal gjøres går bedre enn en man møter med sukk og stønn og "FAEN, altså, at jeg skal plages sånn??"

Jeg vet også at positiv tenkning er vanskelig og krever mer enn å bare si til seg selv at "dette går nok bra, vet du!" (fødselseksemplet mitt er min tredje fødsel, og jeg visste fordømt godt at jeg burde ta meg sammen og ha en annen holdning til opplevelsen, men jeg var sur og lei og klarte ikke å skjerpe meg). Og at det er fordømt irriterende å bli møtt med "tenk positivt, da!!", når man har det kjipt.

Det er selvsagt alltid noen som tar alle ting for langt, det være seg positiv tenkning eller lavkarbokosthold eller hva det er. Idioter som ikke ser forksjell på "kan hjelpe i sykdomsbehandling" og "vil gjøre deg FRISK!!!".

Men gjennomgående tror jeg de fleste vil tjene på å se for seg bra ting, foran kjipe. Og de fleste vil ha utbytte av god mental trening på dette (fordi det ikke er lett).

...sa Polyanna.

Hihi, glemte å slenge på en smily - godt du tok den.