Philippa skrev:
Hm. Synes faktisk at dette ble en litt sutrete tråd. Jeg jobbet med salg tidligere, og hadde en kollega som var så opptatt av toppselgeren i firmaet. " Hvis bare jeg hadde hatt hans distrikt, hvis bare jeg hadde hatt hans vareutvalg, hvis jeg bare hadde hatt hans bil...da hadde jo jeg også solgt like bra!"
Som en test, byttet de distrikt, og gjett. Toppselgeren solgte fremdeles best.
Jeg synes det er synd at du opplever tråden som sutrete - alt jeg ser er en finger på en interresant problemstilling.
Jeg skjønner godt hva du vil si med sammenligningen din; det finnes folk som "har det" og kan briljere under de fleste forhold, det finnes folk som ikke har det, og som vil kunne mislykkes selv under optimale forhold. Det her du helt rett i. Men det som er interresant, er den største delen - de som er vanlig flinke og engasjerte og som klarer seg fint under greie forhold, ikke fullt så fint under vanskelige forhold og som også har muligheten til å briljere under optimale forhold.
Det som gir den jevne lærer vondt i magen er kravet om "individuell opplæring". Det å kunne tilby alle elever, uavhengig av evner, bakgrunn, diagnoser og sykdommer et godt tilpasset opplegg i undervisningen - hver og en, hver time hele uka. Det er en fantastisk målsetning og ingenting ville vært bedre enn å oppleve at man ville kunne komme dette i møte. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt, av ledere, utdanningsmyndigheter, PPT, foredragsholdere, at størrelsen på klassen og tid til rådighet spiller ingen rolle. Om man bare er dyktig nok, kreativ nok, positiv nok så vil man lykkes med tilpasset opplæring uavhengig av rammene. Om man skulle være uenig i dette,uansett form og tone, sitter beskyldningen om "sutring" løst. man er ikke en våken pedagog som ønsker å delta aktivt i en skoledebatt - man er en sutrer.
Å bli møtt med en slik munnkurv-retorikk føles like krenkende for en engasjert og dyktig lærer som det ville føles for en god kirurg å bli kalt slurvete eller en flink yrkessjåfør å bli kalt uvøren i trafikken.
La meg også finne fram en sammenligning:
Se for deg hverdagen til en fastlege. H*n tar i mot én pasient hvert kvarter. det betyr at h*n har 15 minutter til rådighet for samtale, en evt. diagnose og behandling. Om det plutselig ble slik at legen skulle ta i mot dobbelt så mange pasienter per dag, ville man kunne se for seg at kvaliteten på konsultasjonene kunne holde samme standard? Nå har legen 7-8 minutter til samtale, stille diagnose og ta en beslutning ang. behandling. Ville noen protestert om et samlet kor av fastleger da hevdet at de da ikke kunne forventes å tilby pasientene samme kvalitet på samtaler og diagnoser? Jeg tror ikke det.
Når jeg har en klasse på 30 rekker jeg ikke rundt til alle i løpet av en time. Når jeg har en klasse på 15, rekker jeg rundt til alle. Jeg tilbyr samme nivå på motivasjon, engasjement og variasjon i undervisning - men jeg er ikke i nærheten av samme kvalitet på individuell oppfølging i form av samtale og veiledning. Uansett hvor kreativ og poitiv jeg er, så er fem minutter fem minutter og tiden går ikke saktere selv om jeg er en engasjert pedagog.
For å komme tilbake til sammenligningen din, Philippa. Det finnes lærere som ville styrt skuta på grunn selv med svært få elever og et hav av tid. Men for grunnstammen av lærere, ville færre elever og mer tid ført til en høyere kvalitet på undervisningstibudet og en reell sjanse til å lykkes med en god individuell opplæring.
Jeg har ikke sett de tidligere programmene med Tjora, men jeg skal følge med denne gangen. Jeg har lest mye av det han har skrevet og jeg liker elevsynet hans. Jeg tror han er en dyktig pedagog.