Et filosofisk spørsmål om julen

Enig med deg liefje. Og så er det noe med at "hele verden" venter sammen, forbereder sammen i mot samme mål.

Det var jo det man leste i barnebøker, man sto opp og VIPPS var julen der, med magi og reinsdyr. At mor var utslitt var liksom gjemt litt mellom linjene. Ikke rart man får sjokk når man innser at den magien man trodde fantes egentlig heter «dødssliten mamma».

Jeg ble skikkelig glad nå over alle svarene her inne.

Det er ikke slik at jeg er grinete over at julen er menneskeskapt, altså. Jeg elsker julen, og ikke en gang de to siste ekstremt vanskelige og traumatiske julene har klart å ta julegleden fra meg. Jeg gir beng i nyttårsaften, påske og 17. mai, men julen kan ingen ta fra meg. Jeg tror vel at det nettopp er fordi jeg er så glad i althar med jul å gjøre at jeg skulle ønske den kom av seg selv.

For meg så har jula alltid vært magisk på den måten at vi mennesker setter alle kluter til for å lage jul i huset. Og hvordan min mormor tryllet frem de nydeligste småkaker.
Lage gode tradisjoner som jeg etterhvert måtte smi sammen med tradisjonene fra en annen familie, og lage vår tradisjoner.

Jeg elsker julen. Prøver å stresse minst mulig i førjulstiden, og heller slappe av og nyte det hele. I år blir en annerledes jul på alle måter, men det dveler jeg ikke ved. Jeg er bare veldig glad det ser ut som jeg faktisk får oppleve den, og det er en gave i seg selv!

Einhyrningur skrev:

Det var jo det man leste i barnebøker, man sto opp og VIPPS var julen der, med magi og reinsdyr. At mor var utslitt var liksom gjemt litt mellom linjene. Ikke rart man får sjokk når man innser at den magien man trodde fantes egentlig heter «dødssliten mamma».

Haha, ja. Men jeg elsker å være den mammaen da. Mine unger får egentlig en kvalmende julete jul, for de får alt det jeg ikke fikk. Og jeg tenker hele tiden hvor takknemlig jeg er for at jeg har både mentale og materielle ressurser til å gjøre det.

Jeg fikk ikke noe særlig sjokk da jeg ble voksen og skjønte at jul er jobb. Mamma pleide være halvt hysterisk fra midten av november til ti minutter ut i Kvelden før kvelden. Da ble hun blid. Dét var igrunn ganske magisk

Spennende tanke, og jeg skjønner deg så absolutt. Jeg fikk denne følelsen som ung voksen og ble faktisk skikkelig nedfor et par juler. Men så fikk jeg barn og bestemte meg for å ta magien tilbake. Nå fokuserer jeg på å gi magien og ikke kjøpehysteriet videre til barna. Musikk, dufter og lys i alle former er for meg magisk, og jeg passer på å omgi meg med det så mye som mulig.

Eg er kristen, og for meg er magien i jula at gud blir menneske og stig ned til oss. Det er rart å skrive det, særlig sidan eg underviser i religion og ser mange religionar frå mange perspektiv, og det fornuftige i meg seier at dette ikkje går an. Men så trur eg likevel innerst inne på den magien det er at guden stig ned for å få tilbake fellesskapet med menneska han elskar.

Appelsin skrev:

Mamma pleide være halvt hysterisk fra midten av november til ti minutter ut i Kvelden før kvelden. Da ble hun blid. Dét var igrunn ganske magisk

Usj, så slitsomt. Mamma er verdens minst hysterisk og stressede person, så om hun var sliten før jul, så merket jeg det aldri.

Hondacrv skrev:

Eg er kristen, og for meg er magien i jula at gud blir menneske og stig ned til oss. Det er rart å skrive det, særlig sidan eg underviser i religion og ser mange religionar frå mange perspektiv, og det fornuftige i meg seier at dette ikkje går an. Men så trur eg likevel innerst inne på den magien det er at guden stig ned for å få tilbake fellesskapet med menneska han elskar.

Jeg er ikke kristen, men jeg elsker likevel den fortellingen og den kjærligheten den illustrerer. Særlig at den involverer noe som er det nærmeste magi man kommer: fødselen av et lite barn. Så med den rette presten så kan jeg bli helt overveldet av juleevangeliet. Som man kan bli av mektige fortellinger som snakker til hjertet.

Ellers et veldig fint spørsmål.

Mamma jobbet i butikk ( som er omtalt i faghandel tråden, er på mobil og gidder ikke linke). Hun ble alltid syk i romjula ( type influensa), og det var først da jeg ble voksen jeg innså det. Hun likte og liker adventstiden best, med masse forberedelser.
Iår skal vi feire jul hos henne ( pappa er død) og jeg gleder meg. De siste årene har vi feiret hos oss.

Polyanna skrev:

Jeg er ikke kristen, men jeg elsker likevel den fortellingen og den kjærligheten den illustrerer. Særlig at den involverer noe som er det nærmeste magi man kommer: fødselen av et lite barn. Så med den rette presten så kan jeg bli helt overveldet av juleevangeliet. Som man kan bli av mektige fortellinger som snakker til hjertet.

Ellers et veldig fint spørsmål.

Samme her. Jeg trodde på Jesusbarnet da jeg var liten, og kan fortsatt bli overveldet i juletider, med den rette presten. Med den feile presten (som det er mange flere av), så nei. Og om det spilles eller synges «Det lyser i stille grender» så ER jeg egentlig kristen en liten stund. Går fort over.

Jeg husker fra jeg var tenåring at jeg fikk en liten sorgreaksjon over at jula var «menneskeskapt» og ikke like magisk som før. Men da jeg fikk barn (ikke så mange år etter) så ble liksom magien å skape jula og skape stemning for dem. Men jeg tror jeg skjønner litt hva du mener Divine. Det hadde vært nydelig å våkne opp og så bare VAR det jul...

Det er nesten litt irriterende at de aller, aller, aller, aller fineste sangene er salmer.

Nenne skrev:

Jeg synes jula er magisk jeg. 🙂 Når jeg står opp en julemorgen i halvmørket og ser juletreet med lysene og kjenner den deilige lukta av gran, så får jeg hele barndomsmagien tilbake og tanker om forarbeid og forberedelser er borte.

Dette her.

Input skrev:

Det er nesten litt irriterende at de aller, aller, aller, aller fineste sangene er salmer.

Jepp. Det er det som får ateisten meg til å omfavne hele den musikalske delen av den kristne kulturarven. Herlighet så mye vakker kirkemusikk der er.

Jeg er helt der Poly er - et helt nytt liv er jo helt magisk og et veldig sterkt symbol.


OG takk, Divine - for et veldig interessant spørsmål!
Jeg er 100 % ansvarlig for julestemningen her i huset og synes ikke alltid det er like magisk, og tar meg i å savne opplevelsen av å våkne til jul i huset på julaften.

Input skrev:

Det er nesten litt irriterende at de aller, aller, aller, aller fineste sangene er salmer.

Kanskje ikke helt julesang, men nesten: Santa Lucia-sangen fra Jul i Svingen er en av de aller vakreste. Hvert år kjemper jeg hard mot klumpen i halsen og et sånt fjollete -uttrykk når jeg ser den episoden, og etterhvert som ungene blir større ser de også på Jul i Svingen (igjen). Den episoden handler for meg om noe vesentlig som like gjerne kunne handlet om jul og julegaver; det er ikke nødvendigvis slik at de fineste gavene er de dyreste.

Ellers; veldig fint spørsmål du stiller i hovedinnlegget! Jeg har også fundert på noe lignende ettersom jeg i mindre og mindre grad har klart å få frem følelsen av magi i jula. Min mamma var (også) helt frynsete hele desember og helt til kirketid julaften.

I år har jeg for første gang på flere år hatt en god og litt magisk adventstid. Utrolig nok er det fordi livet går langsommere i korona-situasjonen, og kanskje også fordi jeg føler viktigheten av kjernefamilien veldig sterkt i år siden det blir bare oss 4 og det er første jul hjemme hos oss alene etter mammas dramatiske bortgang for halvannet år siden.. Det er jo en ting til ettertanke, at livet vårt er såpass hektisk at det må en samfunnsnedstengning til for å føle at man henger med i hverdagen... Jeg har i allefall (endelig) rolige adventskvelder med familien i sofaen, og det gir meg utrolig mye.

Tror jeg skjønner hva du mener. For meg er det ikke knyttet til julen, men generelt at "magien" ikke eksisterer. Selv husker jeg enda da det gikk opp for meg at jeg hadde mer kunnskap enn min mor, hvor trist jeg ble. Fordi ... tja, hun ble et barn og jeg ble en voksen? (<- det var krøkkete forklart!)

For meg går nok dette på at jeg "alltid" har vært voksen og jeg lengter en tid hvor jeg ikke er ansvarlig, men at ting bare skjer på magisk vis.

Jeg tror jeg skjønner hva du mener, Divine. Men jeg synes, som flere er inne på, at det magiske er at det presser seg frem en markering av lys og samhold midt i den mørkeste tiden. Og det har det gjort siden førkristen tid. Jeg blir tussete rørt av å stå og se på stjernehimmelen sent på julaften, når selskapet er over og gavene er pakket opp, og tenke på at slike markeringer og samlinger i mørketiden har vi holdt på med i uminnelige tider.

Jeg skjønner hva du mener, og tror jeg hadde en liten aha-opplevelse første adventstiden/julen jeg bodde for meg selv.
Men nå syns jeg egentlig julen og julemagien kommer litt av seg selv. Jeg hjelper den litt på vei for at sønnen min også skal få julefølelsen, men for min egen del kunne jeg sittet muttput alene i en hule i fjellet gjennom hele desember og likevel vært litt fjomsete av magi på innsiden.

Og jeg liker egentlig tanken på at tradisjoner og vaner opprettholdes av at menneskene vil det. Jeg har ikke sånn kjempetrua på mennesket generelt, men når man ser hva vi kan gjøre hvis vi går inn for det så er det jo kjempemagisk.

For en nydelig tråd dette er!