Om å få funksjonshemmede barn

Denne timelange fortellingen om hvordan det er å oppdage at man har, først et døvt barn, og så et barn med CP, er . Akkurat sånn føles det. Tårene strømmer her, det er akkurat som å høre fortellingen om litjtausa, bare at det handler om et annet barn. Alle kampene man må kjempe, alle fordommene man møter, alt det fantastiske man opplever når man godtar barnet som det er og hun får utfolde seg ut fra sine forutsetninger...

http://www.deaftv.com/film/One-Deaf-Child-Presentation-by-Rachel-Coleman-/

Som Rachel sier et sted: "Now, if you happen to have a child with a disability, you realize that we walk around with a chip on our shoulder - "What, do I have to educate the whole world about everything!?!" Yeah, you might have to educate the whole world about everything; you might as well just step into it."

Kampene rundt talespråk og CI har vi sluppet unna (foreløpig). Men ut fra det jeg har fått høre fra venner så er dette også gjenkjenbart.

Akkurat nå er jeg litt skjør, så jeg orker ikke se filmen. Men jeg skjønner hva du mener med "chip on th shoulder and having to educate the world."

Jeg elsker sønnen min av hele mitt hjerte, ubetinget, som han er, men det er dager hvor jeg syns livet er forbanna urettferdig.

Det er en feelgood-film, altså. På sitt vis. Handler om alt det de fantastiske ungene får til når de får oppfølging. Men hun har unger som litjtausa, som bare har et fysisk handikap.

Har ikke tid til å se hele nå, men fikk sett 20 minutter av den (skal se resten siden). For et flott foredrag om et sårt tema. Stor til deg, og takk for linken!